STYREMEDLEMMER SOM VARSLER

På trykk i BT den 27.04.14

 

Flere økonomi-aviser slo opp saken om at det danske medlemmet i Yara-styret, Lone Fønss Schrøder skal ha varslet om en usunn kultur i Yara-styret til selskapets valgkomité. Som respons, skal hun ha blitt bedt om ikke å ta gjenvalg. Etter at selskapet hadde godtatt norgeshistoriens desidert største korrupsjonsbot på 295 millioner kroner, skal hun ha formidlet informasjon om sitt varsel samt gjentatt sine bekymringer i en e-post til næringsministeren, heriblant sin opplevelse av en usunn kultur i styret og mellom styret og ledelsen, herunder mangel på transparens og motstand mot transparens og dialog.

Jussen er i utgangspunktet uproblematisk i denne saken. Et styremedlem kan ikke være «varsler» i arbeidsmiljølovens forstand. Det særlige rettsvernet for varslere mot ulovlig gjengjeldelse, gjelder kun arbeidstakere som sier i fra om kritikkverdige forhold i virksomheten. Styremedlemmer skal ivareta selskapets interesser- og selskapets interesser har tradisjonelt i hovedsak vært ensbetydende med aksjonærenes. En valgkomité er gitt sitt mandat fra aksjonærene- og står fritt til å nominere, eventuelt renominere de styremedlemmene den ønsker.

Den rene jussen representerer imidlertid kun et (altfor) begrenset perspektiv på denne saken. Korrupsjonsbekjempelse er et fagområde i stadig bevegelse. Analyse av problemstillinger på dette feltet må ta hensyn til dette.

Som en arbeidstaker, er også et styremedlem en «insider» som i kraft av sin posisjon besitter informasjon som det kan være knyttet store bedrifts- og samfunnsinteresser til- og som det kan være vanskelig å få avdekket uten at vedkommende selv bidrar. Styremedlemmene velges av aksjonærene og plikter å ivareta selskapets legitime interesser. Styres plikter overfor aksjonærene er til dels detaljert regulert i aksjelovene. Å «varsle» eierne om alvorlige risikoforhold man som enkeltstyremedlem ikke opplever å nå frem med i styret som kollegium, er ikke bare en rett for styremedlemmet, det er en lovbestemt plikt.

De senere år har vi opplevd flere store korrupsjonssaker. Vi har også fått betydelig mer empirisk kunnskap om sammenhengen mellom organisasjonskultur, korrupsjonsrisiko og evne/vilje til å håndtere varsling om alvorlige kritikkverdige forhold. Regjeringen understreker selv selskapers samfunnsansvar til å drive aktivt anti-korrupsjonsarbeid (Stortingsmelding nr. 10 (2008-2009) Dette ansvaret er ikke mindre aktuelt for statseide selskap. Dersom et styremedlem varsler om forhold som typisk innebærer særlig risiko for korrupsjon, så bør det være en klar oppfordring til samfunnsansvarlige aksjonærer om å ta en slik bekymringsmelding alvorlig og undersøke den på en objektiv måte.

Vi vet nå at de farligste sakene å varsle om, er kritikkverdige forhold som direkte eller indirekte innebærer kritikk av ledelsen, fordi ledelsen da enten ansvarliggjøres eller stilles i forlegenhet.  Slik varsling kan derfor utløse sterke krefter til å uskadeliggjøre budbringeren. Selv om aksjonærene gjennom sin valgkomité som nevnt står fritt til å erstatte et styremedlem som har frembrakt ubehagelig informasjon, så sender en slik beslutning tydelige signaler om hvordan mot og integritet hos enkeltmennesker som ivaretar viktige bedrifts- og samfunnsinteresser belønnes. Historier om varslere som på ulikt vis sanksjoneres, har negativ effekt på andre potensielle «varslere» i senere saker, også dette i strid med lovgivers vedtatte politikk.

Men dette er prinsipielle betraktninger. Jeg kjenner ikke til hvorvidt Schrøders varsel ble gjenstand for en grundig- og objektiv undersøkelse, hvorvidt det ble videreformidlet til eierne eller om det er reell årsakssammenheng mellom Schrøders «varsel» og manglende renominering til Yara-styret. Jeg kjenner heller ikke til hvilken intern debatt hennes varsel om svært alvorlige risikoforhold- og de påfølgende medieoppslagene har ført til blant de store eierne i Yara eller i næringsdepartementet for den saks skyld. I lys av den etterfølgende korrupsjonssaken, sier det seg imidlertid selv at disse spørsmålene er høyst relevante. Også spørsmålet om hvilke egenskaper styremedlemmer i våre statseide selskap bør ha.