tirsdag 22. januar 2013

Syv prinsipper for det å inneha offentlige verv og posisjoner

 
 
Storbritannia utgir jevnlig en rapport om hvilke standarder som bør gjelde for et sunt, offentlig liv. Tittelen på årets rapport: "Standards matters: A review of best practice in promoting good behaviour in public life" slår fast syv prinsipper som bør gjelde for alle folkevalgte og andre som opptrer i det offentliges tjeneste.
 
Det er all mulig grunn til å adoptere disse prinsippene for norske formål. En ting er at mange av dem følger dikrekte av forvaltningslovgivningen, men det å ha disse prinsippene for generell etterlevelse klart og tydelig foran en, kan være viktige rettesnorer for regjeringsmedlemmer (!) og andre:
 
The seven principles of public life

Principle

Revised description

Preamble


The principles of public life apply to anyone who works as a public office-holder. This includes all those who are elected or appointed to public office, nationally and locally, and all people appointed to work in the civil service, local government, the police, courts and probation services, NDPBs, and in the health, education, social and care services. All public office-holders are both servants of the public and stewards of public resources. The principles also have application to all those in other sectors delivering public services.

Selflessness


Holders of public office should act solely in terms of the public interest.

Integrity


Holders of public office must avoid placing themselves under any obligation to people or organisations that might try inappropriately to influence them in their work. They should not act or take decisions in order to gain financial or other material benefits for themselves, their family, or their friends. They must declare and resolve any interests and relationships.

Objectivity


Holders of public office must act and take decisions impartially, fairly and on merit, using the best evidence and without discrimination or bias.

Accountability


Holders of public office are accountable to the public for their decisions and actions and must submit themselves to the scrutiny necessary to ensure this.

Openness


Holders of public office should act and take decisions in an open and transparent manner. Information should not be withheld from the public unless there are clear and lawful reasons for so doing.

Honesty


Holders of public office should be truthful.

Leadership


Holders of public office should exhibit these principles in their own behaviour. They should actively promote and robustly support the principles and be willing to challenge poor behaviour wherever it occurs.


Obligatorisk borgerlig vigsel i et flerkulturelt samfunn

Stålsett utvalgets flertall anbefaler at den sivilrettslige delen av ekteskapsinngåelsen forvaltes av det offentlige. Slik sikres en felles, rettslig prøving av alle ekteskap, uavhengig av partenes religiøse bakgrunn. Utvalgets forslag er i samsvar med Høyres Livssynsutvalgs utredning og med Høyres utkast til stortingsvalgprogram.
Man kan nærme seg dette spørsmålet fra ulike ståsted. Enkelte definerer et som et spørsmål om: «Å frata kirken vigselsretten». En slik tilnærming er altfor snever- og skygger for det mye større spørsmålet det er knyttet til: Hvordan sikrer vi et velfungerende pluralistisk samfunn som i tilstrekkelig grad balanserer individets religion og verdier med fellesskapets interesser og behov for blant annet likhet og rettssikkerhet? En argumentasjonslinje ut i fra hva som har fungert i hundrevis av år, rekker ikke langt nok stilt overfor vår tids heterogene virkelighet.

Selv om enkelte kirkelige stemmer i den senere tid har uttrykt seg negativt om forslaget, har representanter for kirken i flere sammenhenger vært positive til et forslag om å skille de rettslige og de religiøse sidene ved ekteskapsinngåelsen. Etter at Grunnloven i fjor ble endret, vil et slikt forslag også være i samsvar med den styrkede autonomien kirken nå har fått til å forvalte seg selv og sine verdier, herunder retten til selv å regulere hvordan den vil forholde se til for eksempel homofile ekteskap.
Forholdet til andre religioner enn den Lutherske som fremdeles dominerer i Norge, krever også å bli tatt i betraktning. Ved å legge ekteskapsinngåelsen til sorenskriveren, så blir det blant annet lettere å føre kontroll mellom ekteskapsinngåelser og skilsmisser. I religioner hvor polygami er godtatt etter religiøs rett, så eksisterer det en reell fare for at det ikke er samsvar mellom de rettslige og de religiøse vilkårene for ekteskap. Det har vært en rekke tilfeller i Norge hvor partene skiller seg etter norsk rett, uten at dette skjer etter religiøs rett og hvor det inngås flere ekteskap med samme mann etter tilsvarende mønster. Skilsmisser etter norsk rett vil da kunne utløse økonomiske rettigheter for den «fraskilte» kvinnen- som altså i realiteten fremdeles er gift etter religiøs rett. En obligatorisk, rettslig ekteskapsinngåelse med tilsvarende kontroll med skilsmissevilkårene vil redusere risikoen for polygame ekteskap betraktelig, spesielt dersom dette kobles med en plikt til å fremlegge attest fra religiøs leder om at ekteskapet også er oppløst etter religiøs rett.

En annen risiko som reduseres, er risikoen for tvangsekteskap. Det kan i en del tilfeller være uklart hvor grensen går for hva som kan karakteriseres som tvang. Sjansen er imidlertid større for at det stilles spørsmål om partenes samtykkekompetanse når ekteskapet inngås foran en dommer, enn om det inngås foran en religiøs leder som representerer en religion og/eller kultur hvor ulike grader av tvang er utbredt.
Spørsmålet om religiøse samfunns vigselsrett henger sammen med enda en problemstilling, nemlig debatten om såkalte «shari’a domstoler» i Norge. Ved å gi imamer juridisk vigselsrett i Norge, så får imamene en helt annen formell status enn de har i sine hjemland. I muslimske land er ekteskapsinngåelsen mer en privatrettslig affære. Imamene har ingen formell vigselsrett i norsk forstand. Den statusen vigselsretten gir ham, gir imidlertid imamene en høyere status som benyttes ved at disse ofte driver omfattende mekling i familie, barnefordeling og arvesaker. NRK hadde for noen år siden en reportasje hvor det fremkom at disse også meklet i en del straffesaker hvor alle parter var muslimer.

Vårt norske rettssystem, våre folkevalgte og media har ingen som helst innsikt i- og mulighet for kontroll med hvordan rettssikkerheten til norske borgere med utenlandsk bakgrunn ivaretas i subkulturer som driver sin egen, uformelle rettspleie med store rettslige konsekvenser for de enkeltmenneskene som mer eller mindre frivillig og informert underkaster seg slik utenrettslig mekling ledet av en religiøs leder, ofte uten særlig kunnskap om norsk rett og samfunnsliv.
En innføring av en ordning med obligatorisk borgerlig vigsel ved alle ekteskapsinngåelser, løser ikke alle utfordringene som nevnes ovenfor, men det er et verktøy som vil styrke muligheten for kontroll samt hindre at religiøse ledere oppnår uformell makt som går utover den de har i sine hjemland- og som muliggjør en mekler/dommerrolle i saker av stor betydning for enkeltmennesker UTENFOR norske myndigheters kontroll. Samtidig vil en slik ordning også være i samsvar med det nye forholdet mellom kirke og stat. Jeg tror ikke at dette vil svekke kirkens rolle ved ekteskapsinngåelsen, snarere tvert imot. Ordningen er vanlig i de fleste katolske land – og kirkebryllup er slettes ikke mindre attraktivt enn hos oss.

torsdag 10. januar 2013

 KONTROLL, JUSS OG POLITIKK

Den såkalte "lysbakken-saken" er visst nok "forlikt" i kontrollkomiteen. Sikkert kjekt for ham og SV, men er det en "frikjennelse" av ham som gjør en debatt om hvorvidt han skulle gå av relevant?

Et politisk "forlik" mellom opposisjon og posisjon er ingen rettsavgjørelse. Det er nettopp her problemet ligger. Det er politikere uten verken juridisk spisskompetanse eller domskompetanse som både gjennomfører høringen og beslutter eventuelle videre skritt. Samtidig er spørsmålet om potesiell myndighetsmisbruk, kameraderi og korrupsjon rene rettslige spørsmål. Saken handler å overprøve om de rettslige grensene for politikk er overtrådt. Samtidig er det en politisk prosess/beslutning som skal avgjøre det.

Det er altså et politisk spørsmål hvorvidt det (teoretisk) skal reises en rettslig prosess om Riksrett. Historien viser hvor langt inne en slik avgjørelse sitter.

I en politisk prosess er det ikke det samme fokuset på å klargjøre hvilke regler som faktisk gjelder - for å kunne avgjøre hvorvidt det / i hvilken grad det har funnet sted avvik fra disse reglene. I tillegg så kommer at en del av reglene som stiller krav til de folkevalgte på dette feltet til dels er nye og umodne. Korrupsjonsreglene vi har i dag, er å unge som fra 2003!

Nå vet vi ennå ikke hva komiteen konkluderer med ift Giske. Under enhver omstendighet, vet vi ikke i hvilken grad politikken- og i hvilken grad jussen påvirker komiteens endelige beslutning. Det som er sikkert, er at jussen veldig lett kan pulveriseres i politikken- dersom de politiske hensynene veier mest. Det er også lett at det skjer i et flertallsregime.

Men kanskje dette er OK? For det finnes jo en enda høyere domstol enn rettssystemet: Valget 9 september! Da kan folket falle dom over både SV og AP og hele regjeringen med. Spørsmålet den enkelte velger da må ta standpunkt til, er om den sittende kulturen er borgernes tillit verdig. Jeg vet hva jeg skal stemme, gjør du......?


 

onsdag 9. januar 2013

OM Å VINNE FREMTIDEN
 
Den lange valgkampen frem mot stortingsvalget synes allerede å være godt i gang. Ulike saker debatteres i media, ofte løsrevet fra sin sammenheng. Frontene mellom de to alternativene: Den sittende rød-grønne regjeringen og en bredest mulig borgerlig regjering manifesteres med velkjent valgkampretorikk. For denne side, er det særlig beskyldningene om at en borgerlig regjering vil undergrave velferdsstaten som går igjen.                 
Høyres programforslag, om å gjøre endringer i formuesskatten er et eksempel som begjærlig benyttes for å underbygge nettopp dette. Forslag om å gjøre visse oppmykninger i arbeidsmiljøloven og økt bruk av private løsninger innen helse- og omsorgssektoren er andre.
På fylkesordførerens nyttårskonferanse i Hordaland, ble de tre partilederne fra fylket (Lysbakken, Hareide og Solberg) spurt hva de mente at valgkampen burde handle om. Som svar på spørsmålet, svarte Høyres leder: Konkurransekraft. I dette begrepet ligger det mye.
Da Høyres programkomité startet sitt intense arbeid kun et par uker etter at lokalvalget i 2011 var over, så brukte vi lang tid på å definere hvor landet vårt befinner seg, særlig i en europeisk og mer global sammenheng. Vi kom frem til tre begrep som samtidig kan ses som mål for hva vi er NØDT til å lykkes med- om vi skal klare å bevare de verdier og det velferdssystemet vi har i vårt samfunn – og ikke minst: Sette disse i stand til å takle fremtidens utfordringer med blant annet eldrebølgen og stadig flere mennesker som faller utenfor samfunnet vårt.
                   
Et bærekraftig samfunn kan kanskje ses som det aller største, overordnede målet. Det handler om å sikre velferdsstaten vår, men enda viktigere enn denne, er å sikre et bærekraftig miljø, både i et nasjonalt og i et internasjonalt perspektiv. For å lykkes med dette, må det gjøres grep. Om vi ikke gjør de nødvendige endringene nå, så vil vi ikke klare å løse verken miljøutfordringene eller sikre velferdsstaten.
                   
Norge befinner seg fremdeles på den grønne, økonomiske gren sammenlignet med situasjonen ellers i Europa. Men det betyr ikke at vi ikke har sårbare næringer – eller at vi styrker vår konkurranseposisjon i et mer langsiktig perspektiv. Det avhenger av hvordan vi investerer verdiene våre. Høyre mener at den sittende regjeringen ikke i stor nok grad benytter det eksklusive handlingsrommet landet vårt fremdeles har til å investere i det som skal sikre oss nødvendig konkurransekraft på lengre sikt, nemlig skole, høyere utdanning, forskning og infrastruktur. Det var ikke tilfeldig at samferdsel fikk så stor plass på nyttårskonferansen til fylkesordføreren i Hordaland. Å satse på forskning, herunder prioritere økonomiske insentiver for forskning i næringslivet, er også en forutsetning for stadig utvikle mer miljøvennlige løsninger på alle samfunnsområder. Det nytter ikke å sette utdannings- og forskningspolitikken på et «rød-grønt hvileskjær» eller fjerne en velfungerende gaveforsterkningsordning. Høykompetansemiljøer innen en rekke forskningsfelt og næringer er en av våre store styrker og må være satsningsområder for landets økonomi frem mot en tid etter oljen. Om vi ikke benytter vår historiske mulighet til å investere i konkurransekraft nå, så er det derfor mye som står på spill.
                   
Men vi lykkes verken med å sikre bærekraft eller konkurransekraft uten et velfungerende samfunn. Et livskraftig samfunn, er et samfunn med høy grad av tillit mellom borgerne og mellom borgerne og staten. Det er her noen av de vanskeligste verdispørsmålene skal håndteres. Integreringspolitikken ligger her. Det er her vi skal hindre at enkeltmennesker faller utenfor samfunnet og sikre den rette balansen mellom individets rettigheter og ansvar i forhold til fellesskapet. Det er her vi ser hvor stor verdi frivilligheten har i vårt samfunn. Samfunnet vårt hadde ikke fungert uten all den frivillige innsatsen. Vi må derfor ha politikk som verner om vår frivillige sektor.
                   
Den konkrete, praktiske politikken som de ulike partiene går til valg på, må måles opp mot nettopp disse overordnede målsetningene. Hvor effektiv den enkelte velger tror at et partis politikk vil være for å oppnå nettopp disse målsetningene. I valgkampen vil de ulike partiene fokusere på (tilsynelatende) ulike spørsmål, men politikken vil slå ut på samme tema. Et eksempel er fattigdomsbekjempelse. Mens venstresiden snakker mye om fordelingspolitikk, så vil altså Høyre blant annet snakke om konkurransekraft. Denne forskjellen er ganske dramatisk. Å ville fokusere på landets konkurranseevne er jo nettopp selve forutsetningen for å kunne diskutere fordeling. Å fokusere på hva som skjer i skolen og en mer sammensatt og systematisk politikk for fattigdomsbekjempelse er en helt annen tilnærming til det voksende samfunnsproblemet som den voksende fattigdommen representerer. Den rød-grønne regjeringen har hatt mer enn syv år på å bekjempe fattigdom uten å lykkes med det. Det begrensede fokuset på skattepolitikk og størrelsen på sosiale stønader fører kun til at fattigdommen går i arv. Denne lenken vil Høyre og en borgerlig regjering bryte.
                   
Forslag om å endre dagens tilstand på områder som skattepolitikk, arbeidsliv, samferdsel og forholdet mellom offentlig og privat sektor er ikke politiske mål i seg selv, slik man ofte gis inntrykk av! Det handler om å benytte de verktøyene som finnes for å gjennomføre nødvendige tilpasninger til den komplekse og omskiftelige virkeligheten vi som nasjon og samfunn må forholde oss til. Det handler om å styrke vår mulighet til å vinne fremtiden, både som nasjon og som aktør i det europeiske og globale samfunn hvor vi har et felles ansvar for å finne løsninger på utfordringer som ikke stanser ved landegrensene.
                   
(Birthe Eriksen er Fylkestingsrepresentant for Høyre i Hordaland og medlem av Høyres programkomite for stortingsvalget 2013.)