LISTHAUGS LISTER

 

En nyvalgt regjering har behov for å bruke sine ressurser på de viktige oppgavene de har definert i sin regjeringsplattform. I stedet blir den tvunget til å bruke ressurser på krevende habilitets- og tillitsspørsmål nesten før statsskuddet for regjeringsarbeidet har gått. Vi står på nytt overfor et «moderne» styringsspørsmål som vi opplevde en del av de siste årene med den rød-grønne regjeringen. Stilt overfor slike nye problemstillinger, er det vanskelig, både for politikere og media å holde fra hverandre hva som er juss- og hva som er politikk. Det er i dette skjæringspunktet vi utfordres, fordi jussen og virkeligheten er i stadig endring, men ikke alltid i samme takt.

Statsråden selv har hatt et lovlig arbeidsforhold til rådgivningsfirmaet First House hvor hun- på linje med beslektede yrkesgrupper har hatt en yrkesmessig konfidensialitetsplikt overfor selskapets kunder som gjelder også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Listhaug har ikke hatt plikt til å utarbeide noen liste over tidligere arbeidsgivers kundeforhold, verken til offentliggjøring eller til regjeringens egen bruk. Forvaltningslovens habilitetsregler pålegger statsråden selv å vurdere hvorvidt det foreligger en habilitetssituasjon i konkrete saker. At borgerne har tillit til at statsråden er i stand til å foreta en slik vurdering er imidlertid en premiss her. Nettavisenes kommentarfelt viser at borgernes tillit er en generell utfordring for den utøvende makt som følge av erfaringer med en rekke statsråder og andre politikere de siste årene. Listhaug er ikke skyld i denne utviklingen.

For å sikre en slags meroffentlighet, ble det kreativt nok etablert en «løsning» hvor Listhaugs kundeliste ble sendt til «forvaltning» hos departementsråden, altså hos statsrådens egen underordnede. Tanken var god. Det forelå ingen rettslig plikt til å sikre slik meroffentlighet, men fordi ordningen som sådan brøt med forvaltningsrettslige prinsipper, så ble også dette et problem. Det er fremmed at en underordnet i forvaltningen kontrollerer en overordnets habilitet. Dermed ble det etablert en ny gråsone som i seg selv åpnet opp for mistenkeliggjøring. Man kan velge å dvele ved dette selvetablerte grunnlaget for tvil. Eller man kan ta utgangspunkt i at statsråden gikk så langt hun følte hun kunne i sin streben etter å harmonisere de forpliktelsene hun er bundet til: Hensynet til sine forpliktelser gjennom tidligere arbeidsforhold og behovet for mest mulig åpenhet. Poenget her er at hun rettslig sett kunne ha latt være.

Som om dette ikke er nok, ser selve eksistensen av kundelistene i departementet ut til å ha produsert en ny, rettslig diskusjon om grunnlag for innsyn. Spørsmålet er om de kan unntas offentlighet når de først er utlevert til departementet. Vi ser at manøvrering i ukjent farvann fører til etablering av ad hoc løsninger som er lite gjennomtenkte. Resultatet er uforutsigbare rettslige- og politiske konsekvenser.

Er debatten om Listhaugs kundelister i realiteten atter et symptom på en umoden rettstilstand- og politisk debatt på området for påvirkning? Umodenheten synes å omfatte både forståelsen av statusen til en gruppe rådgivningsfirma og en manglende erkjennelse av hvilken betydning slike firma har i vårt demokrati. Hvorfor er denne debatten enklere i forholdet til EU sine organ eller i USA? Driver vi en virkelighetsfornektelse overfor elementer i vårt demokrati som ikke passer inn i en viden- og temmelig tverrpolitisk akseptert samfunnsmodell?

Statsråden har søkt samtykke fra sin tidligere arbeidsgiver til å offentliggjøre kundelisten som følge av mediepresset. Søknaden fremstår plausibel tatt i betraktning det behovet både statsråden og resten av regjeringen etter hvert har for arbeidsro. Beklageligvis vil en slik offentliggjøring i denne situasjonen trolig bidra til å sanksjonere et syn på PR-byråer som aktører som driver med lyssky virksomhet som først etter press må «bevise» at deres virksomhet tåler dagens lys.

Det saken viser, er behov for en debatt om hvordan det moderne demokratiet virker og påvirkes. Samtlige aktører vil tjene på åpenhet om slike prosesser. La oss kalle lobbyister for det de er- men samtidig anerkjenne at de har en viktig funksjon i et moderne demokrati. Først når vi erkjenner denne, for mange smertefulle sannhet, så kan vi diskutere hvorvidt vi har de nødvendige mekanismer på plass til å øve tilstrekkelig kontroll med aktører som påvirker på andre måter enn det tradisjonell lovgivning forutsetter. Den forrige regjeringen måtte lære mye av sine erfaringer med sentrale politikere som gikk fra politikk til private PR-byrå. I kjølvannet kom nye karantenekrav. Den borgerlige regjeringen får nå dyrekjøpt opplæring i konsekvensene av overganger andre veien. De eneste konsekvensene så langt, er søknaden om samtykke til å sette til side konfidensialitetsplikten overfor- i denne sammenheng uskyldige kunder- og den juridiske debatten om innsynsretten i en liste statsråden neppe hadde plikt til å utarbeide i utgangspunktet.

For fremtiden har regjeringen mye å hente på å løfte debatten opp på et prinsipielt nivå. Arbeiderpartiet bør stille seg fremst i køen for å støtte dette. Det trengs en helhetlig gjennomgang av forholdet mellom demokrati, lobbyvirksomhet, anti-korrupsjonsarbeid og behovet for ny forvaltningslovgivning. Med et åpent lobbyregister, vil åpenhet og gjennomsiktighet vært grunnleggende premisser for både kunder, PR/lobbybyrå, journalister, politikere og folkevalgte. Uansett må det gripes fatt i de prinsipielle spørsmålene, ellers blir enhver regjering mistenkeliggjort. Hvis ikke dette skjer, blir spørsmålet om vårt moderne demokrati med gullmedalje i virkelighetsfornektelse, i det hele tatt tåler at det utnevnes statsråder med kundelister fra et privat næringsliv.

 

Varsling og konfliktforebygging i helse- og omsorgsvirksomheter

 

 

En leder ved Ahus sendte nylig ut et skjema til ansatte som ønsker å melde fra om kritikkverdige forhold ved sykehuset. Her kunne den ansatte krysse av om vedkommende var: «Tynnhudet», «pusling» eller «sutrekopp». Slike nyhetsoppslag om konflikter i kjølvannet av at helsepersonell har forsøkt å si i fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, bidrar til å skape usikkerhet om arbeidstakers ytringsfrihet. Slik usikkerhet svekker ansattes reelle ytringsfrihet. Da blir heller ikke varsling en effektiv sikkerhetsmekanisme som bidrar til å avdekke og forebygge kritikkverdige forhold. Resultatet av svake og lukkede ledelseskulturer kommer til uttrykk i kostbare konflikter som skader både virksomheten, pasientene, de ansatte og pårørende.

Etter arbeidsmiljøloven § 3-6 har arbeidsgiver plikt til å etablere rutiner for håndtering av varsler om kritikkverdige forhold. Slike rutiner skal bidra til å senke terskelen for ansattes varsling. Ikke minst skal de bidra til å hindre konflikt. De fleste som varsler eksternt til offentlige myndigheter eller til media, har først forsøkt å nå frem internt til egen ledelse med sitt varsel. Det er først når en arbeidstaker opplever seg ignorert, avvist eller trakassert at frustrasjon oppstår og fører til ekstern varsling og konflikteskalering.

En geatrisk sykepleier ved et privat sykehjem i Tyskland, varslet om graverende forhold for beboerne ved å anmelde sin arbeidsgiver til politiet. Det var tale om grov neglisjering med alvorlige helsemessige konsekvenser for beboerne. Sykepleieren hadde forgjeves forsøkt å nå frem til ledelsen med sine bekymringer. Etter å ha varslet til politiet, ble hun oppsagt fra sin stilling. Arbeidsgiver fikk medhold i oppsigelsen gjennom hele det tyske rettssystemet. Sykepleieren brakte imidlertid saken inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som slo fast at hun var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse for å ha varslet om forhold av stor samfunnsmessig interesse (Heinisch vs. Germany, 2011).  Sykehjemmet ble blant annet kritisert for ikke å ha etablert interne regelverk for varsling slik at sykepleieren kunne ha varslet internt på en trygg og effektiv måte. Dommen sender signaler også til norsk rett om styrken på varslervernet og betydningen av å ha på plass gode rutiner for håndtering av varsling.

Som pasienter, beboere eller pårørende er vi alle avhengige av at ansatte i helse- og omsorgssektoren skal kunne varsle trygt om kritikkverdige forhold som har betydning for oss selv eller noen vi er glade i. Disse virksomhetene- både offentlige og private-skal ivareta våre svakeste gruppers mest basale behov på et område med økende ressursknapphet. De interne regelverkene som skal trygge ansattes varslerrett- og vern, må da gjenspeile de særskilte risikoforholdene som eksisterer i slike virksomheter. Med andre ord: Varslingsrutinene i et sykehjem skal se ganske annerledes ut enn i en bank.

Rutiner for varsling må dekke tre ulike dimensjoner: Først og fremst må de gi tydelige svar på hvordan arbeidstaker trygt kan gå frem med sitt varsel. Det er imidlertid minst like viktig å regulere hvordan arbeidsgiver plikter å saksbehandle varselet når det er mottatt. Det gjelder blant annet strenge krav til frister for tilbakemelding, innsyn, personvern og undersøkelse av de forholdene det er varslet om. Det kan heller ikke forventes at noen etterlever rutiner som ikke er gjort kjent i organisasjonen. Det er nødvendig med både opplæring, informasjon, evaluering av og kontroll med at rutinene etterleves. Dette stiller store krav til styrene, byråkrati og folkevalgte. En utfordring er at politiske- eller økonomiske interessekonflikter kan påvirke evnen til å forholde seg nøkternt til den informasjonen som arbeidstaker kommer med. Det eksisterer for eksempel et skjevt maktforhold mellom en sykepleier og en stor kommune som arbeidsgiver. Faren er at påstander om kritikkverdige forhold, blir «omdefinert» til spørsmål om politisk eller faglig uenighet. En bekymring om en alvorlig, risikofylt ressurssituasjon, blir for eksempel definert som et budsjettspørsmål eller som en faglig diskusjon om bemanningsnorm. Dersom en ytring om kritikkverdige forhold omdefineres slik, kan arbeidsgivers styringsrett få urettmessig mye gjennomslag.

Det er vi alle som betaler prisen når de ansatte velger tausheten. Tausheten kommer med subtile trusler og usikkerhet om grensene for egen ytringsfrihet. En virksomhets varslingsrutiner er tilstrekkelig effektive dersom de tvinger partene til å fokusere på realitetene og vurdere disse nøkternt. Det er budskapet som er viktig, ikke budbringeren.

Samfunnet, arbeidsgiver, pasienter, beboere og pårørende har legitime interesser i at informasjon om alvorlige kritikkverdige forhold i helse- og omsorgsvirksomheter bringes frem til relevante beslutningstakere med makt til å undersøke og ordne opp. Kunnskap om arbeidsmiljølovens regler om varsling er ikke tilstrekkelig alene. Den må kombineres med kunnskap om hvordan konflikt oppstår og utvikler seg. Slik kunnskap er viktig når konkrete konflikter skal løses. Den er imidlertid enda mer relevant i det forebyggende arbeidet med å få på plass varslingsrutiner som skal hindre fremtidige konflikter som verken arbeidstaker, arbeidsgiver eller noen av oss andre er tjent med.