En uavhengig påtalemyndighet?

Dette inlegget står på trykk i BA i dag:

Like før behandlingen av ankesaken for Gulating Lagmannsrett i den såkalte Karlsvik-saken, ble det tatt ut siktelser for korrupsjon mot en rekke ledere i forsvaret, herunder mot Karlsvik selv. Disse ble senere henlagt, men fra enkelte politikere i Stortinget er det blitt stilt spørsmål om disse siktelsene var resultat av politisk press. Dette er et betimelig spørsmål, på bakgrunn av sakens karakter og interessene som står på spill både i straffesaken og i arbeidsrettssaken. Påstanden om politisk press er imidlertid avvist fra forsvarsdepartementets side, og undertegnedes formål er på ingen måte å ta standpunkt til dette saksforholdet.
På prinsipielt nivå reiser imidlertid denne saken, sammen med en rekke andre saker vi kjenner fra media, noen viktige prinsipielle spørsmål om forholdet mellom våre øverste statsmyndigheter. Dette er tema som i økende grad er gjenstand for forskning internasjonalt, særlig på bakgrunn av den lange rekke økonomiske og politiske korrupsjonsskandaler vi har vært vitne til i en rekke land. I noen av disse har politikere vært involvert, eller offentlige personer som står sentrale politikere nær.

Nylig så vi at Økokrim lot tidligere Saga, nå StatoilHydro etterforske seg selv, til tross for mistanke om grov korrupsjon i Libya. Et relevant spørsmål i denne forbindelse, var i hvilken grad statens egne økonomiske interesser eventuelt påvirker villigheten til å etterforske statlig eide selskapers atferd i utlandet. Henleggelse av et stort antall av SEFOS etterforskningssaker mot politiet, er en annen sakstype, men det blir også her stilt spørsmål om uavhengighet og habilitet.
På den ene siden skal domstolen føre tilsyn med at de to øvrige statsmaktene, Storting og Regjering utøver sin makt innenfor de rammer som gjelder for disse. Samtidig skal domstolen dømme i saker hvor noen er tiltalt for straffbare handlinger. For å kunne ivareta sin rolle som lovens vokter, er domstolenes uavhengighet avgjørende. I de fleste systemer, herunder i Norge, har ikke domstolene noen egen rett til å initiere etterforskning eller rettslige skritt. Det er påtalemyndighetene som alene har monopol på dette – og disse blir således voktere av porten til domstolen. Et system som tillater at medlemmer av for eksempel en regjering eller et departement kan påvirke muligheten for at bestemte personer eller selskap vil bli straffeforfulgt – eller ikke, vil innebære et brudd på noen av våre mest sentrale rettslige og demokratiske prinsipper.

Utfordringen er at påtalemyndigheten i de fleste land er en del av den utøvende myndighet. Interessekonflikter vil kunne oppstå dersom medlemmer av den utøvende myndighet forsøker å påvirke påtalemyndighetene i egen interesse. Slikt misbruk kan skje for eksempel for å hindre rettsforfølgning av sentrale offentlige personer som står en regjering nær, eller for å bruke straffesystemet til å bekjempe opposisjonen. Det er interessant at uavhengigheten til påtalemyndigheten sjelden er gjenstand for debatt, verken i forhold til maktfordelingsprinsippet eller i forhold til spørsmålet om å bekjempe økonomisk eller politisk korrupsjon.
En reelt uavhengig domstol vil ikke kunne utøve sin myndighet full ut med mindre påtalemyndigheten er sikret en reelt uavhengig stilling fra den resten av den utøvende myndighet. Når offentligheten blir kjent med saker hvor det blir stilt relevante spørsmål om habilitet og om risikoen for at det har funnet sted instruksjon på tvers av grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper, vil dette på sikt kunne underminere borgernes tillit til myndighetene. Da er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er varslet om økt forskning på konsekvensene av organiseringen av påtalemyndigheten.

Korstog mot Likestillingsministeren!

Jeg lovet at jeg skulle reise meg og si i fra når jeg mente at det ble sendt ut urimelige korstog mot noen....også når det skjedde overfor politiske motstandere! Herved roper jeg et varsko i forhold til prosessen som nå er i gang mot minister Osmundsen! Det er livsfarlig med slike intensive og hodeløse prosesser hvor alle ukritisk vandrer samlet utfor stupet!

Og vær så snill å forstå at det at man kritiserer selve prosessen mot et menneske, ikke innebærer noen standpunkttagen til de underliggende reelle forhold! Men la prosessen skje i fornuftig form og tempo slik at hodene til de involverte, inklusive media, kan være med!

Når det så gjelder de underliggende maktforhold og koblinger i Arbeiderpartiets nettverk, så er det en stor og viktig sak for seg som jeg lover å komme tilbake til! Det er klart at det ligger åpenbare spenningsforhold under her - som fremtrer tydelig når man ser på hvordan man kvitter seg med det tidligere mer konservative ombudet og bytter ham ut med en som er mindre regjeringskritisk! Det er ikke mye moro med vaktbikkjer, nei.....selv ikke med sånne som er ansatt for å være det.... Tenker dette også er et tema å vende tilbake til....når vi ser hvordan saken utvikler seg.

Arbeiderpartiets politiske snekkerverksted – troverdighet på spill?

Jeg har vært altfor passiv på bloggen min i det siste..... Det er ikke vanskelig å finne på ting å skrive om... Det skjer mer rundt oss nå enn noen gang... Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt... Det er dette med tiden da.... Å ha full jobb og drive med stadig mer politikk på si, er en utfordring... Merkelig hvordan ens engasjement kan sluke en fullstendig.... Men vi publiserer nå litt i andre kanaler også :-)

Dette innlegget stod på trykk i BA i går:


Troverdighet på spill?


I søndagens BA er det tydelig at det er årsmøtetid. Kun få måneder etter høstens valg, går Ap tilbake på den politikken de gikk til valg på – og denne nysnekrede politikken synes å bli ukritisk bifalt i mediene. Det er på høy tid å rette et kritisk søkelys på denne vinglete fremferden som AP nå synes å stå for. Hvem er det som styrer AP's politiske skute i Bergen? Samferdselsministeren?

Før valget var Terje Ohnstad klar i sitt løfte om at eiendomsskattene ikke skulle økes. Etter valget har Ap i bystyret snudd. De har sågar basert hele sitt alternative budsjett på en økning i eiendomsskatten. De områder hvor Ap har argumentert for økte bevilgninger, er stort sett forankret i en politikk som går ut på å øke skattebyrden på byens befolkning- i strid med hva Høyre tror på – og også i strid med de signalene sentrale politikere i Ap ga i forkant av valget. Høyres grunnleggende holdning til økt eiendomsskatt er at den vil ramme alminnelige mennesker urimelig hardt. Ap's politikk etter valget viser imidlertid, at dersom Ap hadde sittet i byråd, så hadde eiendomsskatten garantert gått rett i taket.

Også når det gjelder rushtidsavgiften, ser vi at Ap nå snur. Før valget hadde AP en krystallklar politikk mot rushtidsavgifter og var enig i at dette ikke var virkemiddelet mot de utfordringene vi står overfor i Bergen. Etter valget har Ap skiftet mening. Når samferdselsministeren nå tydeligvis har hvisket om økte bevilgninger i bytte mot rushtidsavgift i Bergen, så hopper tydeligvis AP, og de hopper høyt!

Innføring av en rushtidsavgift i Bergen er en politisk fallitterklæring. Alle vet – også Høyre, at vi selvsagt kan fjerne enhver kø i Bergen- på et øyeblikk, dersom bare avgiften blir høy nok. Vi kan vår insentivteori vi også! Men med dagens alternative transportmuligheter, løser vi ikke vanlige folks transportproblemer og Bergens køutfordringer ved et nytt avgiftsvelde. Det Bergen trenger, er politikere som løser transportproblemene, ikke politikere som skatter vanlige folk av veien.

En polarisert debatt for eller mot rushtidsavgift er farlig, fordi den tar fokuset bort fra de virkelig store utfordringene, nemlig et helhetlig miljøfokus, herunder ved hjelp av bedre veier og bedre kollektivløsninger. Det ligner litt på Venstres revitaliserte debatt om sprøyterommet: Det blir som legen som kapitulerer i forhold til den alvorlige sykdommen, og i stedet skriver ut smertelindring for å dempe de verste symptomene. Det lindrer, men pasienten blir ikke frisk.

Birthe Taraldset
Bystyrerepresentant (H)

Joda.....det kommer mer......mye mer......