søndag 25. mai 2014


BRUK AV MIDLERTIDIG ARBEIDSKRAFT: UTVIKLING OG KONSEKVENSER
På trykk i BT den 25.05.2014

På det europeiske arbeidsmarkedet går utviklingen raskt mot stadig mer omfattende bruk av kontraktsformer som knytter til seg arbeidskraft på andre måter enn gjennom den tradisjonelle arbeidsavtalen, som innleid arbeidskraft, midlertidige ansettelser, bruk av selvstendige oppdragstakere ol.

Nevnte utvikling er til dels både en årsak til- og konsekvens av utviklingen av det dynamiske og mobile arbeidsmarkedet som regnes som et sentralt element ved det europeiske fellesmarkedet.  Til tross for kompleksiteten i temaet, blir dessverre spørsmålet om omfang av adgangen til bruk av midlertidige ansettelser altfor lett en debatt som overforenkles på de politiske ideologienes alter. Dermed forsvinner viktige sider som politikere kan mangle evne- eller vilje til å se.

Det finnes en rekke, gode politiske argumenter for å åpne opp for en videre adgang til å benytte seg av midlertidig arbeidskraft enn det som er mulig i dag: Å senke terskelen inn på arbeidsmarkedet for en rekke grupper, som unge og innvandrere og styrke mobiliteten i både det nasjonale og europeiske arbeidsmarkedet. Det er dessuten gode grunner til å gi like vilkår for privat- som offentlig sektor.

I et arbeidsmarked i voldsom endring, verner fremdeles fagbevegelsen om den tradisjonelle arbeidsavtalen og de rettighetene som er oppnådd mellom partene i arbeidsmarkedet gjennom mer enn 100 år. Etablerte rollefordelinger og strukturer oppleves å stå på spill i den nye virkeligheten. Det kan føre til en usikkerhet som særlig kom til uttrykk i debatten om vikarbyrådirektivet som nettopp har som siktemål å styrke midlertidige ansattes rettsvern på arbeidsmarkedet. Der skilte AP og fagbevegelsen lag: Ap erkjente den virkeligheten som faktisk eksisterer og støttet dermed det voksende behovet for rettsvern for andre enn arbeidstakere, mens LO til dels krampaktig protesterte, fordi en slik støtte indirekte opplevdes som støtte til en samfunnsutvikling man ikke liker. Den faktiske bruken av midlertidig arbeidskraft har trolig et større omgang enn det som lett lar seg dokumentere, ikke minst fordi ansvaret for å øve kontroll med bruken av midlertidig arbeidskraft så langt i stor grad har vært overlatt til fagforeningene i den enkelte virksomhet.

Utviklingen i arbeidsmarkedet med økt bruk av alternative kontraktsformer enn arbeidskontrakten, fører imidlertid til at det oppstår en rekke gråsoner hvor de alternative gruppene arbeidskraft blir liggende, dette til tross for vikarbyrådirektiv og stadig større fokus på disse gruppenes rettsstilling. En felleseuropeisk bekymring på dette området, understrekes også av en viktig EU-utredning. Et forhold er at den enkelte har fått styrket sitt rettsvern med vikarbyrådirektivet, men det er ikke tilstrekkelig i forhold til en rekke andre spørsmål.

Mens arbeidsmiljøloven er tydelig på arbeidsgiveransvaret, også for de ulike gruppene midlertidige ansatte, så er ikke disse gruppenes rolle definert klart i forhold til en rekke andre sentrale deler av arbeidsmiljølovgivningen. Eksempler her er regler som skal bidra til at arbeidsgiver blir i stand til å ivareta både arbeidsgiveransvaret og for øvrig sikre en forsvarlig organisering av virksomheten. Eksempler her er medbestemmelsesretten på ulike nivå og det særlige rettsvernet ved varsling. Sistnevnte forstås i økende grad som en mekanisme for risikostyring, en ekstraordinær sikkerhetsmekanisme som skal slå inn der hvor de normale kontroll- og ledelsesfunksjonene ikke fungerer. I Europarådets sivilrettslige korrupsjonskonvensjon, er slik varsling ansett som helt avgjørende for å forebygge og avdekke korrupsjon, og pålegger derfor medlemslandene å sørge for beskyttelse av de som varsler. I arbeidsmiljøloven er det kun arbeidstakere som har det særlige varslervernet. Jo mer alternativ arbeidskraft som benyttes i en virksomhet, desto mer svekket blir dermed varsling som effektiv avdekkingsmekanisme. Årsaken er altså at den midlertidige ansatte ikke bare mangler det alminnelige stillingsvernet. Vedkommende mangler i tillegg den tilleggsbeskyttelsen arbeidstakere har ved varsling.

Endringene i arbeidsmarkedet vil neppe la seg stanse. Det er imidlertid nødvendig i større grad å se dens konsekvenser i sammenheng. I den fasen vi nå befinner oss i, må samtlige aktører revurdere sine roller. Det gjelder både arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner, medier og folkevalgte. Kompleksiteten i problemstillingene utfordrer ikke minst den tradisjonelle ideologiske polariseringen. De som skal lede an i debattene om disse problemstillingene, kommer ikke unna med enkel retorikk.