Kvaliteten på statsledelsen avgjør evnen til å gjennomføre politikk!

Arbeiderpartiet mobiliserte alle sine listetopper i Hordaland for å besvare kronikken som undertegnede skrev sammen med Erik Storelv om behovet for en ny, politisk kurs: http://www.bt.no/meninger/kronikk/Pa-tide-a-skifte-kurs-2944077.html

I sin svarkronikk: http://www.bt.no/meninger/debatt/Politikk-er-a-handle-2949910.html kommenterer de svært får an våre anførsler knyttet til betydningen av politisk kultur og ledelse for evnen til å gjennomføre politikk. Svarkronikken er snarere en bekreftelse på behovet for det maktskiftet vi argumenterte for i vår kronikk.

Følgende svar er sendt fra oss til BT i dag:

KVALITETEN PÅ STATSLEDELSEN ER AVGJØRENDE FOR Å LYKKES MED POLITIKK

Det var hyggelig at samtlige av AP sine listetopper i Hordaland den 19.08. mobiliserte for å besvare vår kronikk hvor vi argumenterte for behovet for et maktskifte etter åtte år med rød-grønt styre. I vår kronikk trakk vi opp noen overordnede teser for statsledelse som en ny regjering må ta på alvor for å lykkes med å gjennomføre sin politikk. Vår kronikk handlet ikke om partilederes lederegenskaper, men om betydningen av politisk kultur og om hvordan den politiske maktutøvelse organiseres. Vår påstand var at manglende etterlevelse av visse prinsipper for politisk maktutøvelse, bidrar til å undergrave regjeringens politikk.  

Det vi hadde ønsket debatt om, er spørsmål som: Mener AP at det er akseptabelt at en sittende regjering utnevner nye styremedlemmer i statseide selskap med nær tilknytning til regjeringen utenfor tur og i strid med aksjelovens prinsipper? Hvorfor mener regjeringen at det stadig kan blande seg inn i politiske spørsmål i statseide selskap, men ikke utøve eierstyring i spørsmål om samfunnsansvar? Ser ikke partiet noen problemer med den økende sentraliseringen? Er temaet maktspredning i forvaltning og næringsliv fraværende i debatter i Arbeiderpartiet, eller anerkjenner man ikke en gang behovet? I hvilken grad mener Ap at byråkratiets uavhengighet og faglige integritet skal respekteres? Hadde man oppnådd mer ved å legge til rette for mer helhetlig tenking ved politisk maktutøvelse? Trengs det økt fokus på å etablere måleparametere for forvaltningens ressursbruk?

Høyre bestrider ikke at det går godt for Norge akkurat nå, men det som går godt skyldes ikke regjeringens politikk, men høye oljepriser, lav internasjonal inflasjon og høy utbyggingsaktivitet på norsk sokkel med store ringvirkninger for fastlandsøkonomien. Når statsbudsjettet eser ut- og ulike politiske områder ofte fremstår som svarte hull som det kan helles ubegrensede mengde penger i, blir det viktig hvordan politisk makt organiseres, forvaltes og kontrolleres. Stadig flere uttaler seg om hvordan regjeringen har unnlatt å utnytte sitt historiske økonomiske handlingsrom med sikte på å bygge konkurransekraft for fremtiden.  Såkalt politisk handling i betydning stadige bevilgninger er nemlig ikke levedyktig. 

Resultatene der regjeringens politikk har betydning, er dessverre nedslående. Bare siden 2008 har Norge mistet 25 000 arbeidsplasser. Kostnadsveksten i samfunnet har vært langt høyere enn hos andre land. Arbeidsproduktiviteten har kollapset. Lønnskostnad per produsert enhet har økt med 55% siden 2005, en dramatisk forverring av økonomiens bærekraft. De siste tall for norsk økonomi viser forøvrig en urovekkende utvikling. Mens veksten i 1. kvartal var 0,6%, falt den brutalt i 2. kvartal til bare 0,2%. Samtidig har kostnadsøkningene initiert av økte skatter og avgifter begynt å slå inn i norsk økonomi. Årlig prisvekst er tilbake i juli med et brutalt byks og befinner seg nå på hele 1,8% p.a. Det er betimelig å spørre om arven fra regjeringen lav vekst, til tross for oljeinvesteringer og økende prisvekst?   

Det er riktig at regjeringens handlingsrom kun er på 100 milliarder. Spørsmålet er hva en har fått for 400 milliarder i økte offentlige utgifter, hvorav 100 milliarder skyldes inflasjonsjustering, som i seg selv er en dårlig unnskyldning. Det bygges skoler, men 1 av 5 kan ikke lese ordentlig. Det investeres i samferdsel, men vi får dyre og dårlige veier på grunn av kostnadsøkninger, forsinkelser og underbudsjettert vedlikehold. Det bevilges store midler til politiet, mens beredskapen svikter og nivået på IKT-løsningene er for dårlig til å implementere straffeloven som ble vedtatt i 2005. Det pøses penger inn i forskjellige tiltak, men ingen vurderer resultatene av pengebruken.  

Svaret fra ap sine listekandidater tyder dessverre på at de ikke har forstått den betydningen ledelse og politisk kultur har for den politiske styringen av landet og at de selv er fanget i bevilgningskulturen. De synes å fraskrive seg sitt statsbærende ansvar ved å unnvike en vanskelig debatt.  I stedet får vi en ordflom av mål, hensikter, vage formulering uten konkret innhold og sleivete sidespark til Høyre som ikke har hatt regjeringsmakt på åtte år, en periode hvor samfunnet har gjennomgått enorme endringer.  Det var nettopp kritikk av trekk ved den rådende statsledelse og politiske kultur som var intensjonen med vår artikkel om behovet for et maktskifte. Svaret fra listetoppene til Hordaland Arbeiderparti var en ny påminnelse om dette behovet.

Behov for ny kurs!

Dette innlegget ble publisert i BT i dag:
http://mobil.bt.no/meninger/kronikk/Pa-tide-a-skifte-kurs-2944077.html#.UgeGRb8ayc0

Stortingsvalget blir et valg mellom politiske kulturer med ulike tilnærminger til hvordan staten skal styres og makten forvaltes.

Regjeringen må ta ansvar for en serie kritikkverdige hendelser, lukkede prosesser og uheldige beslutninger, som: Aker Solutions, Helse Øst, de såkalte bevilgningssakene, ”Olsø saken” og LO lederens oppkonstruerte styreplass i Kongsberggruppen. Gjørv-rapporten» dokumenterte sviktende ledelse av sikkerhet og beredskap. Rapporten var særlig kritisk til at uformelle lojalitetsbånd i en del tilfeller overstyrer formelle rapporterings- og beslutningslinjer innen justis og sikkerhet. Slike trekk ved organisasjonskulturer øker risikoen for gale beslutninger og dårlig forvaltning av fellesskapets verdier.

Den regjeringen om skal styre landet de neste fire år står overfor krevende utfordringer på nesten alle samfunnsområder. Det setter store krav til hvordan den politiske ledelse fungerer og hvilken kultur som etableres. Prinsipper som en ny regjering bør respektere for å lykkes, er blant andre:

(1)   Respektere prinsipper for eierstyring av statseide selskap 

Det er en internasjonal trend hvor næringsliv og statene etablerer prinsipper for hvordan store, mektige selskaper skal ledes. Slike prinsipper regulerer spørsmål som: Maktforholdet mellom styret og eierne, prosesser for valg av styremedlemmer, forvaltning av selskapet og samfunnsansvar. Det er tverrpolitisk enighet om hvilke prinsipper som skal gjelde for våre statseide selskap.

Dessverre tyder erfaringer med regjeringens beslutningsprosesser i flere saker, på manglende respekt for disse. I stedet har vi sett eksempler på at regjeringen overstyrer selskapenes styrer for å tvinge igjennom kortsiktige politiske interesser. Harald Norvik ble fjernet fra Telenor styret utelukkende for å ha stemt for salg av eierandeler i Tv2, noe som åpenbart var i Telenors interesse. En nær venn av Trond Giske, Rune Olsø ble ansatt som administrerende direktør i Entra Eiendom etter en bemerkelsesverdig ansettelsesprosess i strid med alminnelige rutiner. Faren er at målet om god eierstyring slås ihjel av en opportunistisk kultur hvor partipolitisk lojalitet blir ansett som viktigere enn kompetanse og langsiktig verdiskaping. For enhver regjering vil det selvsagt være legitimt å ønske respekt for overordnede politiske føringer. Men når politisk lojalitet blir altoverskyggende, forrykkes ansvars- og rollefordelinger. Faren er dårlige beslutningsprosesser og ineffektiv forvaltning.

(2) Respektere et selvstendig og kompetent embetsverk

En effektiv stat forutsetter ansvars- og rolleavklaring mellom politisk og faglig kompetanse. Delegering av makt til ulike institusjoner, direktorat og foretak skal sikre en armlengdes avstand mellom statlig autoritet og politikk. For å sikre best mulig beslutningsgrunnlag, er det avgjørende at embetsverket har mulighet til uavhengig saksbehandling, uansett hvor politisk betent en sak er. Den politiske makt skal på sin side sette føringer, bestemmer målsettingen og til slutt velge mellom alternative løsninger.

Det har vært en rekke eksempler på hvordan regjeringen overstyrer selvstendige statlige virksomheter som burde hatt uavhengighet til å ivareta sine oppgaver. Konsekvensene blir både lengre saksbehandlingstid og at gode løsningsalternativ overses før de er utredet. Innen samferdsel er det flere eksempler. Dokumentasjon som ble fremlagt av samferdselsetatene i forbindelse med nasjonal transportplan mangler fokus på viktige momenter som svake beslutningsprosesser, negativ kostnadsutvikling, svak konkurranse og samfunnsøkonomi. Dette tyder på at det kan ha funnet sted en politisk overstyring av saksbehandlingen.

 

(3)   Fokusere på resultater, ikke bevilgninger

To perioder med rødgrønn regjering har gitt 400 milliarder kroner i økte statlige utgifter. Men hva er oppnådd av resultater innen samferdsel, bistand, miljø, helse og utdanning? Regjeringen er preget av en ren bevilgningskultur. Det finner sjelden sted nøkterne vurderinger av resultater.

Man mangler måleparametre som kan gi svar på om statens enorme ressursbruk fører til de forventede resultat. Vage og ofte motstridende politiske målsetninger fremmes mest som retorikk snarere enn som handlingsorienterte føringer og økte bevilgninger blir et mål i seg selv.

 

(4)   Sikre politisk helhetsansvar

Effektiv ledelse krever at politiske virkemidler ses i en bredere sammenheng, for eksempel utover ansvarsområdet til et enkelt departement. Dårlige beslutninger innen samferdsel vil for eksempel påvirke arbeidsmarkedet, næringslivets konkurranseevne og boligpriser.   

 

I 1994 utløste storsatsningen Nordhordlandsbroen en storstilt utvikling av Nordhordlandsregionen. Slike fjordkrysninger gjør at den helhetlige samfunnseffekten av en samferdselsinvestering blir tydelig. Samtidig ser vi at manglende beslutninger om videreutvikling av innfartsårene, som kollektivtraséer og utbygging av Sotrabroen, svekker arbeidsmobiliteten, verdiskaping og bidrar trolig også til høyere boligprisutvikling i sentrum. Hittil har ikke slike konsekvenser vært en del av vurderingen ved beregning av lønnsomhet ved samferdselsprosjekter.

 

Dagens finansieringsløsning, med krav om en høy brukerbetaling, lokalt initiativ og lokalpolitisk enighet på alle samferdselsprosjekter før Stortinget beslutter oppstart, har bidratt til lange beslutningsprossesser og høy risiko for feilprioritering. Regjeringen har ikke tilrettelagt for helhetlig tenkning ved utbygging av infrastuktur. Samferdsel har blitt ren distriktspolitikk, istedenfor å utgjøre en integrert del av nærings- og boligpolitikken.

 

(5)   Begrense statens makt

Avgjørende for endring av en politisk kultur, er viljen til å begrense og desentralisere statens makt. Det betyr at det må tas standpunkt til hva som skal være statens hovedfunksjoner og byråkratiets ekspansjon må stoppes. Norge har en tilnærmet allmektig stat som samler inn nesten 50 % av verdiskapningen gjennom skatter, avgifter og direkte inntekter. Disse beløpene omfordeles deretter til borgerne og til lokale myndigheter. Omfordeling har fått et omfang og en kompleksitet som utfordrer statens evne til å styre. Staten overstyrer lokale prioriteringer, kontrollerer kommunenes inntekter og pålegger stadig nye statlige krav.

 

Staten er dessuten eier, forvalter og lovgiver på en gang. For å håndtere utviklingen, vokser byråkratiet stadig. En levedyktig politisk kultur må etterspørre flere motkrefter og delegere makt for å unngå en dominerende stat som detaljstyrer store deler av helsesektoren, utdanningssektoren, lokalforvaltningen og uavhengige offentlige institusjoner. 

 

Hva står på spill?

Regjeringens politikk undergraves av manglende evne til å håndtere makt- og styringsprosesser. Hvilke verdier og prosesser som ligger til grunn for politiske beslutninger får stor betydning for de resultater som oppnås. For å beholde velgernes tillit, må den forvaltes ydmykt i et langsiktig perspektiv. Det krever samsvar mellom verdier og politiske handlinger. Tiden er overmoden for et maktskifte som sikrer en ny ledelse og en åpnere og mer prinsipiell politisk kultur. Det er forutsetningen for en rettferdig og effektiv stat.