POLITISK KULTUR PÅ VALG

Innlegget står på trykk i Dagbladet den 1. august 2013.
Birthe Eriksen og Erik Storelv

REGJERINGEN har ansvar for en serie med kritikkverdige hendelser, lukkede prosesser og uheldige beslutninger: Aker Solutions, bevilgningssakene, Olsø-saken og LO-lederens styreplass i Kongsberggruppen. Gjørv-rapporten dokumenterte sviktende forvaltning av viktige samfunnsoppgaver som sikkerhet og beredskap. Rapporten var særlig kritisk til at uformelle lojalitetsbånd overstyrer formelle beslutningslinjer.

VI TRENGER en ny, politisk kultur bygget på følgende prinsipper:

1. Prinsipper for eierstyring av statseide selskap. Til tross for tverrpolitisk enighet om prinsipper for eierstyring, tyder erfaring på at regjeringen overstyrer styrenes uavhengighet og tvinger igjennom kortsiktige politiske interesser. Målet om å sikre god eierstyring slås dermed ihjel av en kultur hvor partipolitisk lojalitet blir ansett som viktigere enn kompetanse og langsiktig verdiskaping. Faren er økt virksomhetsrisiko og ineffektiv forvaltning.

2. Et selvstendig og kompetent embetsverk. Mens politikerne bestemmer målsettingen og velger mellom alternative løsninger, må embetsverket sikres uavhengig saksbehandling. Det har vært en rekke eksempler på at regjeringen overstyrer statlige virksomheter som burde hatt uavhengighet til å kunne ivareta sitt mandat.

3. Resultater, ikke bevilgninger. To perioder med rødgrønn regjering har gitt 400 milliarder kroner i økte statlige utgifter. Men hva er oppnådd av resultater innen samferdsel, bistand, miljø, helse og utdanning? Sentrale deler av forvaltningen mangler måleparametre som kan gi svar på hvorvidt ressursbruken fører til forventede resultat. En svak politisk kultur gjør økte bevilgninger til et mål i seg selv.

STORTINGSVALGET blir derfor et valg mellom politiske kulturer med ulike tilnærminger til forvaltning av makt. Regjeringens program undergraves av manglende evne til å håndtere makt- og styringsprosesser. Tiden er overmoden for et maktskifte og en ny, transparent og prinsipiell politisk kultur som sikrer en mer rettferdig og effektiv stat.

Denne innlegget er sendt til BA i dag:

Ingen «Høyrebløff», men en helt nødvendig kursendring!

 

Birthe Eriksen

Fylkestingsrepresentant og medlem av Høyres Programkomite for Stortingsvalget

 Odd Inge Matre avskriver i BA den 13. juli Høyres løfter om nye idéer og nye løsninger som en «høyrebløff». Politisk retorikk alene gjør ikke velgerne mer opplyste. Derfor bør vi alle anstrenge oss for å være enige om å forholde oss til realitetene når vi debatterer viktige samfunnsspørsmål i denne valgkampen. Det står veldig mye på spill om vi ikke sikrer en politisk kurs hvor vi evner å utnytte det økonomiske handlingsrommet vi fremdeles har i Norge. Vi vet at dette ikke varer særlig mye lenger. Faktum er at norsk økonomi ikke er levedyktig på lang sikt dersom utviklingen fortsetter i det sporet den nå befinner seg i.

 Så la oss starte med status: Ja, det er korrekt at det i den rød-grønne regjeringens tid har vært god aktivitet i norsk økonomi. Den økonomiske situasjonen skyldes imidlertid forhold som har liten sammenheng med regjeringens politikk. På kort sikt har den økonomiske utviklingen vært positiv, men på lengre sikt er dessverre utviklingen urovekkende og lite levedyktig.

Det meste av sysselsettingsveksten i Norge har nemlig skjedd i offentlig sektor og i sektorer som er knyttet til oljesektoren, enten direkte eller som underleverandører. Siden 2005 har for eksempel investeringene i oljesektoren på norsk sokkel vokst fra 60 milliarder kroner per år til nærmere 200 milliarder kroner.

 Visst har investeringene off-shore fungert som en sterk vekstfaktor også for fastlandsøkonomien. Det er etablert tusenvis av private arbeidsplasser i den delen av fastlandsøkonomien som leverer varer og tjenester til utbygging av stadig nye olje- og gass installasjoner. Realiteten er imidlertid at disse arbeidsplassene er fullstendig avhengig av oljeaktiviteten og kan ikke tilskrives regjeringens næringspolitikk for øvrig. Et samtidig utviklingstrekk under den sittende regjeringen er at veksten i offentlige utgifter har vært på mer enn 300 milliarder kroner i samme periode, noe som har bidratt til økt offentlig sysselsetting. 

Det som er alvorlig, er regjeringens manglende politikk og fokus på økt sysselsetting i konkurranseutsatt virksomhet samt på arbeidsproduktivitet. Det er disse områdene som representerer langsiktig konkurranse- og bærekraft på sikt. Det er i konkurranseutsatt virksomhet vi har behov for trygge arbeidsplasser. 

Faktum er dessverre at antall ansatte i konkurranseutsatt industri har falt kontinuerlig, og befinner seg nå på et rekordlavt nivå. Sysselsetting i industri- og eksportavhengige virksomheter har gått kontinuerlig nedover siden 2007. Konjunkturbarometere viser at aktiviteten nærmest har stoppet opp. Det er altså ikke bare Tofte industrier som sliter, men mange eksportrettede virksomheter og industrien generelt. Med Jens Stoltenberg har vi derfor sett en voksende avindustrialisering av landet og en nedfrysing av tradisjonell eksportrettet industri. Vi har tapt konkurranseevne.

Et annet forhold som har stor betydning for denne farlige utviklingen, er at norsk økonomis kostnader knyttet til arbeidskraft har økt langt mer enn arbeidsproduktiviteten, spesielt i offentlig sektor. Arbeidskraftkostnadene for samme verdiskaping i økonomien er i dag 55 % høyere enn i september 2005. Fastlands-Norges har derfor også av denne grunn tapt betydelig konkurransekraft og har sakket betydelig akterut i forhold til G-7 landene, USA og Tyskland spesielt.

Hvis dette er Stoltenbergs norske modell, bør den avskrives snarest som ikke-bærekraftig. Gjennom en to år lang programprosess har Høyre gjort tidenes grunnarbeid med å fastlegge den reelle situasjonen på ulike samfunnsområder. Vi har identifisert vår tids viktigste utfordringer og går til valg på en ny, nødvendig politisk kurs for å sikre en økonomi med den bærekraft og den konkurransekraft som er nødvendig for å sikre fremtidens næringsliv og arbeidsplasser. Vår politikk med en betydelig styrket satsning på utdanning, forskning, næringslivets rammebetingelser og infrastruktur er helt konkret utformet nettopp med sikte på den økonomiske situasjonen vi befinner oss i. Ny politikk på disse områdene er helt grunnleggende for å sikre en levedyktig velferdsstat. Det er denne som står på spill den 9. september!