Dette inlegget står på trykk i BA i dag:
Like før behandlingen av ankesaken for Gulating Lagmannsrett i den såkalte Karlsvik-saken, ble det tatt ut siktelser for korrupsjon mot en rekke ledere i forsvaret, herunder mot Karlsvik selv. Disse ble senere henlagt, men fra enkelte politikere i Stortinget er det blitt stilt spørsmål om disse siktelsene var resultat av politisk press. Dette er et betimelig spørsmål, på bakgrunn av sakens karakter og interessene som står på spill både i straffesaken og i arbeidsrettssaken. Påstanden om politisk press er imidlertid avvist fra forsvarsdepartementets side, og undertegnedes formål er på ingen måte å ta standpunkt til dette saksforholdet.
På prinsipielt nivå reiser imidlertid denne saken, sammen med en rekke andre saker vi kjenner fra media, noen viktige prinsipielle spørsmål om forholdet mellom våre øverste statsmyndigheter. Dette er tema som i økende grad er gjenstand for forskning internasjonalt, særlig på bakgrunn av den lange rekke økonomiske og politiske korrupsjonsskandaler vi har vært vitne til i en rekke land. I noen av disse har politikere vært involvert, eller offentlige personer som står sentrale politikere nær.
Nylig så vi at Økokrim lot tidligere Saga, nå StatoilHydro etterforske seg selv, til tross for mistanke om grov korrupsjon i Libya. Et relevant spørsmål i denne forbindelse, var i hvilken grad statens egne økonomiske interesser eventuelt påvirker villigheten til å etterforske statlig eide selskapers atferd i utlandet. Henleggelse av et stort antall av SEFOS etterforskningssaker mot politiet, er en annen sakstype, men det blir også her stilt spørsmål om uavhengighet og habilitet.
På den ene siden skal domstolen føre tilsyn med at de to øvrige statsmaktene, Storting og Regjering utøver sin makt innenfor de rammer som gjelder for disse. Samtidig skal domstolen dømme i saker hvor noen er tiltalt for straffbare handlinger. For å kunne ivareta sin rolle som lovens vokter, er domstolenes uavhengighet avgjørende. I de fleste systemer, herunder i Norge, har ikke domstolene noen egen rett til å initiere etterforskning eller rettslige skritt. Det er påtalemyndighetene som alene har monopol på dette – og disse blir således voktere av porten til domstolen. Et system som tillater at medlemmer av for eksempel en regjering eller et departement kan påvirke muligheten for at bestemte personer eller selskap vil bli straffeforfulgt – eller ikke, vil innebære et brudd på noen av våre mest sentrale rettslige og demokratiske prinsipper.
Utfordringen er at påtalemyndigheten i de fleste land er en del av den utøvende myndighet. Interessekonflikter vil kunne oppstå dersom medlemmer av den utøvende myndighet forsøker å påvirke påtalemyndighetene i egen interesse. Slikt misbruk kan skje for eksempel for å hindre rettsforfølgning av sentrale offentlige personer som står en regjering nær, eller for å bruke straffesystemet til å bekjempe opposisjonen. Det er interessant at uavhengigheten til påtalemyndigheten sjelden er gjenstand for debatt, verken i forhold til maktfordelingsprinsippet eller i forhold til spørsmålet om å bekjempe økonomisk eller politisk korrupsjon.
En reelt uavhengig domstol vil ikke kunne utøve sin myndighet full ut med mindre påtalemyndigheten er sikret en reelt uavhengig stilling fra den resten av den utøvende myndighet. Når offentligheten blir kjent med saker hvor det blir stilt relevante spørsmål om habilitet og om risikoen for at det har funnet sted instruksjon på tvers av grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper, vil dette på sikt kunne underminere borgernes tillit til myndighetene. Da er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er varslet om økt forskning på konsekvensene av organiseringen av påtalemyndigheten.
