Vilje til selvkritikk
Stavanger Aftenblad har den siste
tiden dekket en varslersak i Stavanger kommune, hvor en ansatt i barnevernet skal
ha varslet internt til flere nivå om mobbing og maktmisbruk i avdelingen sin.
Hun skal ha blitt «belønnet» med avvisning og en skriftlig advarsel for
«uakseptabel oppførsel». Etter en rekke avisoppslag har nå rådmannen i kommunen
erkjent at arbeidstaker fremmet et varsel på forsvarlig måte- og at advarselen
til arbeidstaker dermed ikke var i samsvar med arbeidsmiljølovens krav om
beskyttelse mot ulovlig gjengjeldelse.
Med sin vilje til å gå tilbake og
revurdere kommunens saksbehandling av det mottatte varselet, ta selvkritikk og
opptre gjenopprettende, stanset konflikteskaleringen og både arbeidsgiver og
arbeidstaker ble spart for en prosess med betydelig skadepotensiale. Det skulle
bare mangle at arbeidstakers rettsvern ble ivaretatt, men dessverre ser det ut til
at offentlige virksomheter ofte er mer skeptiske overfor ansattes bruk av
ytringsfrihet og varslingsrett enn private. Politisk styrte virksomheter synes
å ha en innebygget refleks til å opptre instinktivt defensivt overfor det som
oppfattes som potensiell risiko for å bli ansvarliggjort eller stilt i
forlegenhet. Uten bevissthet om slike mekanismer, står politisk og byråkratisk
ledelse i fare for å motarbeide muligheten for å sikre seg forsvarlige
beslutningsgrunnlag- og for å øke risikoen for unødvendige og ressurskrevende
konflikter.
Ytringsfrihetens sprengkraft i
politisk styrte virksomheter ligger i risikoen for at politiske og/eller
økonomiske interesser trues, også interesser som ikke er legitime å
beskytte. Det ironiske er at reaksjonene
og/eller sanksjonene nettopp understreker for hele verden både hvem som
opplever en ytring som en trussel- og hvilke interesser som opplever seg truet
når for eksempel en dyktig fagperson på lavere nivå uttaler seg og reiser
kritikk. I slike saker får ytringsfriheten ekstra dimensjoner: Ikke bare får
selve ytringen økt oppmerksomhet. De ansvarliges reaksjoner forteller oss så
mye mer om underliggende interesser og maktutøvelse. Informasjonen som
fremkommer får dermed enda større verdi enn det som var intensjonen. Slik blir
ytringsfriheten «farligere» for maktpersoner som mangler evne- og/eller vilje
til å forstå den- og respektere den.
Det er på bakgrunn av slike etter
hvert gjenkjennelige mønstre i offentlig maktutøvelse at Stavanger kommunes etterfølgende
atferd fremstår eksemplarisk. Saken avslører at også denne virksomheten bør
være bevisst de trekk ved organisasjonskulturen som innebærer risiko for
defensiv atferd som hindrer kritisk vurdering av et fremsatt varsel. Den viser
også at kommunen trolig bør gjennomføre en grundig vurdering av hvorvidt den i
tilstrekkelig grad har på plass rutiner og systemer for å håndtere varsling.
Likevel er ros på sin plass når kommunen viser vilje og evne til selvkritisk å
evaluere egen håndtering og deretter opptre gjenopprettende overfor
arbeidstaker som våget å si i fra om blant annet maktmisbruk. Om mobbing av en
kollega, hadde hun sågar en rettsplikt etter arbeidsmiljøloven til å si i fra.
Riktignok finner selvkritikken sted sent- og etter medias søkelys, men det er
ingen grunn til å tvile på at nettopp denne saken medfører økt bevissthet,
fokus og organisasjonsmessig læring i Stavanger kommune. Konflikteskaleringen
ble stanset, kommunen må forholde seg til innholdet i selve varselet- og
arbeidstaker fikk moralsk oppreisning og ble kvitt den urettmessige advarselen
i sin personalmappe.
Varsling, offentlighet- og
anti-korrupsjonslovgivningen ellers representerer et nytt paradigme som
byråkrater og folkevalgte må forholde seg til i all sin maktutøvelse. Den
enkelte virksomhet må regulere seg selv på alle nivå for å etterleve de verdier
denne type lovgivning skal fremme. Varsling er sikkerhetsmekanismen for
demokratiet. Stavanger kommune har vist vilje til selvkritikk, noe som sender
uvurderlige signaler til ansatte og samfunnet for øvrig. Det skal berømmes,
rett og slett.
