mandag 30. juli 2007

Hva er verdien på et menneske?

Ja, hva er verdien på et menneske, og hvordan skal denne måles og hvem skal måle denne? Hva må man være verdt for å få lov til å bli født? Valgkampen når dessverre uante bunnmål med uttalelsene fra Frp politikeren som hevder at handikappede ikke bør fødes: http://www.nettavisen.no/innenriks/article1254538.ece
Å sette kostnaden for samfunnet ved å oppfostre slike barn opp mot "...mye annen elendighet i verden vi kunne brukt midlene til" et utsagn som nesten ikke fortjener å bli kommentert.
Temaet kan- og bør imidlertid diskuteres fra andre vinklinger. Hvilket samfunn er det vi vil ha? Hva gjør vi for de familiene som får et hjerneskadet eller handikappet barn? Ved å sile ut barn med ulike former for skader, skaper vi et samfunn som ikke er tilrettelagt for mennesker som bli handikappet eller hjerneskadet senere i livet. Ja, for det hender faktisk også, at trafikkulykker eller sykdom medfører slik skade at man senere i livet trenger hjelp og pleie. Hva vil frp-politikeren at vi skal gjøre med disse når de begynner å koste penger? Utsagnet vitner om holdninger som ligner på politikk vi kjenner fra Nazi-tysklands regime. Det er vanskelig å finne ord. Som søster til en psykisk utviklingshemmet, er jeg kan hende noe inhabil i debatten, eller kanskje er jeg ikke det i det hele tatt!

Når dette er sagt, er det klart at vi har store utfordringer på dette området. Min mor sitter i styret for en foreldreforening for utviklingshemmede og kan melde om at skilsmisseprosenten blant foreldre som får utviklingshemmede og handikappede barn er ekstremt høy. Det antas at det er det moderne livets krav og forventninger som gjør det ekstra vanskelig og presset å klare å håndtere de utfordringene som et liv med slike barn medfører. På denne bakgrunn, er det selvsagt ikke opp til noen å fordømme foreldre som velger abort når de mottar kjente diagnoser i tide. Å overlate et slikt valg til foreldre er heller ikke problemfritt. Fosterdiagnostikk må brukes med omhu. Det er vanskelig å skru tiden tilbake, men det må arbeides med holdninger - og spesielt unge foreldre med handikappede og funksjonshemmede barn må få all den hjelp og støtte som er mulig å gi. Fordømming av abort fører ingen steder. I vår moderne tidsalder er moral og religiøs overbevisning relative, private størrelser. Men ingen mennesker i sine fulle fem bør kunne sammenligne noen mennesker, ufødte, barn eller voksne med "annen elendighet i verden". Noen av de største tankene som er tenkt i verden, er tenkt og formidlet av sterkt handikappede personer. Den verdien handikappede og utviklingshemmede representerer i vårt samfunn, er mye mer nyansert enn den som denne frp.politikeren formidler. Jeg grøsser.

søndag 29. juli 2007

Nivået på politiske debatter

Jeg merker meg at debattredaktør Hilde Sanvik i BT uttaler i forbindelse med de falske leserinnleggene mot Høyre, at hun mener at nivået på den politiske debatten her til lands generelt er for lav. Det er åpenbart at falske leserinnlegg under enhver omstendighet er under pari- uansett hvem som står bak dem. Samtidig uttaler Herman Friele at Høyre må bli mer tabloid. Tabloid betyr å forenkle budskap. Det er sikkert mye riktig i at dette er nødvendig for å klare å nå igjennom i den mangeslugne medievirkeligheten vi lever med og under... MEN det er en kjempeutfordring dersom man skal måtte forenkle tema og budskap som krever mer enn to linjer for å formidle et fornuftig innhold. Virkeligheten blir stadig mer komplisert, problemstillinger henger sammen. Vi har i økende grad tverrfaglige problemstillinger å forholde oss til. På den ene siden har Friele rett, tabloide budskap selger.... Men Sandvik har også rett: Nivået på de politiske debattene er for lavt, noe som igjen klart kan føres tilbake til den økte tabloidiseringen. Så hvordan skal et politisk parti forholde seg til dette? Kan hende man må forsøke å tilfredsstille begge disse signalene? Arbeide jevnt og trutt med de helhetlige, kompliserte budskapene, men samtidig sørge for at tilstrekkelige antall budskap blir formidlet i enkel, lettfattelige form???

Eller kan hende er det større systemsvakheter som kan forklare markedets krav om økt tabloidisering? Har skolen for lenge vært for lite intellektuelt oppbyggelig? Bør vi se på hvordan vi motiverer unge mennesker til samfunnsforståelse og deltakelse? Er vi blitt en nasjon av mennesker som altfor lett lar oss forføre av billige, forenklede salgstriks? Hvordan skjedde dette og hvordan vil dette komme til å straffe oss til slutt? Og media selv er slettes ikke uskyldig i denne utviklingen.... Hvis konklusjonen er at debatten har for lavt nivå, hvilket ansvar føler media selv at de har mht å gi rom for budskap som trenger mer enn et par sekunder eller et par linjer å formidle? Tabloidisering- årsak og virkning er i seg selv et tema egnet for en veldig interessant debatt....

Boken om Tønne-saken er på vei....

Tidligere direktør i Advokatfirmaet BA-HR, nå adm. direktør i Borgerting Lagmannsrett, Kari Breiheim, kommer med bok om saken som ga henne "varsler"-tittelen for noen få år siden. Boken er ventet rundt 18. september og imøteses med spenning i mange miljøer. Jeg hadde gleden av å intervjue Kari til en Master of Managementoppgave om varsling ved BI i 2004. Avhandlingen har tittelen: "Whistleblowing - et symptom på en organisasjonskultur?" Jeg skal komme tilbake til temaet varsling om litt. Mye har skjedd siden 2004. Debatten har vært ført både i offentlighet og i fagmiljøer. Vi har også fått noen lovbestemmelser som definerer et tilsynelatende rettsvern for varslere i Norge. Men den store kompetanseøkningen har etter min mening ikke skjedd. Selv opplever jeg fremdeles enkelte ledere som omtrent står i stolene sine og skriker mot meg når jeg foredrar om temaet varsling. Vi har en lang vei å gå når politiske ledere som Erik Solheim som er minister i regjeringen som vedtok de nye varslerbestemmelsene ikke en gang makter å følge reglene overfor varslere i NORFUND- en organisasjon som han i realiteten er øverste leder for. Selv har jeg fulgt temaet både som advokat og forsker i en del år nå. Jeg har hørt og sett nok til å være sikker på at dette temaet ikke må slippes, at kompetansen ikke er så stor blant rettsanvendere, journalister eller andre til at vi kan erklære rettstilstanden for varslere som akseptabel her til lands.... Jeg er blant de heldige som har fått lese deler av manuskriptet til Karis bok om Tønne / BA-HR saken. Jeg håper veldig mange leser denne og forstår at varsling er et tema med forgreininger til både korrupsjon, arbeidsrett, personvern, etikk og politikk.... I en helhetlig fremstilling i en personlig beretning, er det å håpe at ansvar plasseres der ansvar hører hjemme - og at temaet blir litt mer nyansert for flere......Den aktuelle saken som boken handler om forlot oss med mange ubesvarte spørsmål. Kommer tilbake med mer om både temaet og Karis bok etterhvert....

torsdag 26. juli 2007

Integrering eller ikke integrering?

Heller ikke denne valgkampen kommer til å slippe unna spørsmål om innvandring og integrering. Det er svært interessant å følge føljetongen som er i gang i Daglandet: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/25/507087.html Her er det etnisk norske politikere, som Bjarne Håkon Hansen som hevder at integreringspolitikken har vært vellykket, mens politikere med annen etnisk bakgrunn, som Høyres norskpakistanske Mubashar Kapur, hevder det motsatte: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/22/506839.html Han hevder blant annet at det i Oslo eksisterer to paralelle samfunn. Hvilke uttalelser er det størst grunn til å feste lit til?

Det er fantastisk bra at Kapur og andre politikere med annen kulturell bakgrunn blir premissleverandører til denne viktige og nødvendige debatten! Når Kapur forteller hvordan situasjonen egentlig er, er det all grunn til å lytte! Frp sitt hegemoni i innvandringsdebatten må oppheves. Polariseringen har sperret for en fornuftig debatt altfor lenge!

tirsdag 24. juli 2007

Valg-forvirring i byrådet?

Noterer meg at intensiteten i valgkampen begynner å tilta i styrke....
http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2892078.ece

Styreverv og hjemmefruer

I et innlegg i DN i går ble det påstått at debatten om kvinner, kvinneroller og styreverv er tema som våkner til live hver eneste sommer, og da spiesielt i DN. Victor Norman kalte debatten en "agurk", noe Hilde Sandvik med rette kritiserte i dagens BT. Temaet er for viktig til det.
I år har det som kjent vært fokusert mest på hjemmefruetilværelser i de øvre sosiale sjikt. Reportasjene som har vært på trykk, har lagt en utilslørt vekt på å fremheve både svømmebasseng og solskinn som glitrer i fru Wilhelmsens dimanter. Jeg har tillatt meg å more meg litt over dette, men hvis jeg skal forsøke å dra noen poenger ut av det som har vært debattert, så er mine kommentarer følgende:

1) For mange, har det nok vært noe ubehagelig å være vitne til at vårt samfunn ikke er så homogent som de kanskje skulle ønske. Mennesker i dette landet velger i stor grad selv hvordan de vil leve, ut i fra livsfase, økonomisk situasjon og egne ønsker. Det er ikke opp til politikere eller andre å bestemme hvordan folk skal leve. Men vi må legge til rette for at folk får ta de valgene og organisere sitt liv og sine omsorgsoppgaver på den måten som passer dem best. Dette omfatter også at det skal bli like enkelt og like naturlig for far å være hovedomsorgsperson. Vi bør heller ikke oppfordre folk til å være hjemme. Til det trenger vi arbeidskraften vår for mye. Vi har også en stor utfordring mht å styrke integrering av innvandrerkvinner i samfunnet. Konsekvensene av kontantstøtten må grundig evalueres i så måte! Men vi må akseptere at det kan være mange grunner til at folk i perioder av livet velger å ha en omsorgsperson i lavere stillingsbrøk eller i hjemmet.
2) Fru Wilhelmsens utsagn om at kvinner er best egnet til å ivareta oppgaver i hjemmet, må skrives på kontoen for den generasjonen hun tilhører. Min mormor mente det samme. Hun var stort sett hjemmeværende hele livet. Min morfar var verken skipsreder eller formuende på annen måte. Han var politimann og familien på 5 tilbrakte hele livet i en treroms leilighet på Landås.
3) Debatten som har gått vitner kanskje mer enn noe annet om brytningene i tiden vi lever i. MEN: Noe som er farlig, er om alle reportasjene om de velutdannede hjemmeværende fruene tas til inntekt for manges feilaktige oppfatning av at det er så få "kvalifiserte" kvinner som søker lederstillinger og styreverv! For det er fullstendig grunnløse holdninger og påstander. Styrene leter altfor snevert etter dyktige kvinnelige kandidater. Selv om man kan debattere lovkravet om 40% andel kvinner i ASA-selskapene i mange retninger, så er det grunn til å tro at kravet etterhvert vil bidra til en holdningsendring, selv om dette fremdeles går altfor sent.
4) For kvinner som kan- og ønsker seg ansvarsfulle posisjoner, så er nok den viktigste personlige strategien å velge den rette mannen. Han som er trygg nok på seg selv til å kunne leve med en kone som kanskje passerer ham karrieremessig og som lever som om likestilling er en absolutt selvfølge, både i yrkeslivet og på hjemmebane. Slike menn er fremtidens vinnere da de også får med seg en større nærhet til sine barn og deres liv. Likedeling av omsorgsansvar innebærer også likedeling av den dårlige samvittigheten....

mandag 23. juli 2007

Bybanekrangel i Frp

BA har i dag et oppslag om bybanekrangelen i Frp: http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2890332.ece

Er dette et enkeltstående eksempel på intern uro, eller er det grunn til å spekulere i om partiet kan ha fått inn på sin liste personer som kommer til å bli en utfordring for partiet fremover? En økt positivisme fra den kant til utbygging av bybanen kan man fra denne side uansett glede seg over.... Jeg antar at fortsettelse vil følge.....

Rus, psykiatri, svart økonomi og alle andre tilstøtende utfordringer...

Ovennevnte problemstillinger holder på å bli en uendelig verkebyll i vårt samfunn. Hvordan vi tenker omkring rusomsorgen, har koblinger til prostitusjon, organisert kriminalitet, sosialomsorg, helse, psykiatri, trygd og barnevern. Det nytter derfor ikke å isolere denne problemstikken i en egen, lukket boks!

Utfordringen er å lytte til de fagfolk som arbeider med problematikken til daglig, og som kan bidra til å belyse hva som faktisk er problemene med dagens situasjon. Vi må tørre å kaste bort gammelt tankegods og tenke nytt og på tvers av dagens ansvarsstrukturer. Vi må ha mer av det som virker! Det de siste ukers debatt har vist, er at vi må sørge for en tverrfaglig organisering av tiltak rundt pasientene. Denne gruppen pasienter må sikres sine pasientrettigheter. Terskelen for å komme inn til behandling er for høy. Veien til nødvendig hjelp må ikke organiseres etter samlebåndstankegangen hvor de sykeste pasientene faller fra og beveger seg mot målet avhengig av hvor friske de er! Jeg hørte nettopp om et foreldrepar som hadde tatt opp lån for å finansiere sin sønns herionmisbruk for at han skulle ha muligheten til å overleve mens han stod i kø for behandling. Dette er den tøffe virkelighet!

Lisbeth Axelsen og undertegnede har fått massevis av tilbakemeldinger på vårt innlegg i BT den 5. juli 2007 "Elefanten og nøkkelhullet" fra særlig pårørende og fagfolk. Det har vært fantastisk å oppleve at de berørte opplever at man ser og forstår den virkeligheten de lever i og med. Innlegget følger nedenfor:


NÅR ELEFANTEN IKKE KOMMER IGJENNOM NØKKELHULLET -
EN SÅRT TILTRENGT DEBATT OM RUSOMSORGEN

En nødvendig debatt har pågått i BT om svakheter ved rusomsorgen. Internasjonale studier viser at 70-80% av pasienter med stoffavhengighet også har psykiatriske lidelser. Vår påstand er at silotenkning og mangelfullt organiserte rammer gjør rusmisbrukerne til kasteballer mellom ulike instanser. I den prioriteringsmessige bakgården som psykiatrien er, kommer de stoffavhengige desidert dårligst ut. Mens det tar 1 uke for en kirurgisk avdeling å stadfeste at en skjev stortå er berettiget til nødvendig helsehjelp, tar det mange måneder å bekrefte det samme for en stoffavhengig som har vært på kjøret store deler av livet. Resultatet er inntil et års ventetid for å komme til behandling for en pasient som har større dødelighetsrisiko enn noen annen pasientgruppe i egen aldersgruppe.

Som fagpersoner har vi møtt denne gruppen innen helsevesenet, rettspleien, barnevernet og sosialomsorgen. Vi har møtt fortvilte pårørende som ikke opplever at deres nærmeste får den hjelpen de trenger. Organisasjonsteoretikeren C.Argyris fremhever viktigheten i en organisasjon av evne til reflektert læring. Det sentrale er viktigheten av et bevisst fokus på å utvikle evne til å reflektere over hvorfor den gjør det den gjør på den måten den gjør. Refleksjon over ”hvorfor” synes å være en mangelvare i rusomsorgen. Et eksempel på dette er Helse Bergens prosjekt ”Realisering av rusreforma1”.

Her settes ambisiøse mål om internasjonal status og universitetsklinikk. Men hvor er rusmisbrukeren? Det skrives om pasientene som er søkt inn i behandling via sosialkontor eller lege. Er det noen som vet hva som kreves av en alvorlig syk pasient for å komme så langt? Det skal satses mer på poliklinisk behandling, men over 40% av de pasientene som får time til denne type behandling klarer ikke å møte til timen. Sosialkurator John Harkestad med over 25 års erfaring med disse pasientene har stilt et spørsmål som summerer det hele: "Hvem skal møte pasientene der de er?"

Vi har ikke råd til profesjonskonflikter eller til å klore oss fast i fordommer, gammelt tankegods og politisk maktkamp. Det må lyttes til dem som hver eneste dag opplever på nært hold hva som fungerer og hva som ikke fungerer i rusomsorgen. Det eneste disse pasientene har til felles, er deres stoffavhengighet. Det finnes mange dyktige og dedikerte mennesker som jobber innen rusomsorgen. Utfordringene ligger på det organisatoriske og strategiske ledelsesplan. Når resultatene og de uakseptable ventelistene avslører et tilbud med brukket rygg, er det legitimt å rette et kritisk søkelys på den organisatoriske overbygningen. Den evalueringen som foretas gjøres i hovedsak av hovedaktørene selv. Det er neppe egnet som en objektiv kontroll i den akutte situasjonen vi står overfor.

Terskelen for å komme i gang med et egnet opplegg er for høy for mange. De virkelige historiene bekrefter dette. Noe er galt når en sliten stoffmisbruker på 40 år, som er velkjent for behandlingsapparatet, godkjent for behandling med tildelt langtids institusjonsplass, ikke får starte opp med behandling fordi regelverket krever at godkjent bolig skal foreligge før oppstart på subistitusjonsbehandling(Metdon/Subutex/Subuxone). Det er vanskelig nok for sosialkontorene å skaffe boliger, om de ikke skal skaffe pasienter boliger som skal stå tomme i 6-12 måneder. Det tragiske i dette regelrytteriet er at pasienter dør. Nevnte pasient mistet sin institusjonsplass. Hun ble etter en kuvending senere startet opp på Metadon, men døde kort tid etter uten å noen gang få sin tildelte institusjonsplass.

Pasientstatus til rusmisbrukere ble gitt gjennom rusreformen i 2004. Det er ikke gjort noen gjennomgripende strukturelle endringer i helse- og sosialvesenet på bakgrunn av en analyse av hvilke kompliserte og tverrfaglige behov disse pasientene har. Når denne nye pasientgruppen ikke passer inn i den tradisjonelle strukturen, blir det deres egen feil. Det er ennå ikke lagt frem en troverdig strategi for å nå frem til de sykeste i pasientgruppen.

Straffelovgivningen gir domstolene adgang til å dømme rusmisbrukere som har begått straffbare handlinger til behandling. Behandlingstilbud for dette formålet er imidlertid mangelvare. Riktige behandlingstilbud er avgjørende for at samfunnet skal lykkes i å rehabilitere mennesker tilbake til samfunnet. Vi må vokte oss vel for å gi elefanten skylden for at den ikke lar seg presse igjennom nøkkelhullet. Rusmisbruk og psykiatriske diagnoser påvirker pasientens atferdsmønster. Behandlingen må organiseres deretter, slik at en forvirret og stigmatisert pasient møter et samlet og koordinert behandlingsapparat hvor kompetansen innrettes etter pasienten, ikke motsatt. Det nytter ikke med en organisering hvor pasientene siles gjennom en søknadsprosess og avanserer mot målet avhengig av hvor friske de er, mens de sykeste faller ut etter første eller andre runde fordi de ikke klarte å møte til møtene på sosialkontoret eller hos lege. Når man ellers står overfor et alvorlig problem, løses dette best ved å samle nødvendige ressurser rundt problemet, for en tverrfaglig og koordinert vurdering. Problemet sendes ikke rundt fra faginstans til faginstans. Hvor mange flere skjebner må lide før vi begynner å organisere behandlingen rundt stoffavhengige på samme måte?

Birthe Taraldset – Jurist og bystyrekandidat for Høyre
Lisbeth Axelsen – Psykiatrisk sykepleier, pårørende, varaordfører i Os kommune og fylkestingskandidat for Høyre
1www.bergenclinics.no/bk_archive/Rusrapport%20pdf.pdf

En ny blogger er født.

Jeg har tenkt på å begynne å blogge lenge... Men det måtte en sommerferie til for å komme i gang. Jeg vil starte med de temaene som jeg har arbeidet med lenge. Samfunnskritiske, vanskelige tema som rører rundt i en stor gryte med mange sterke krefter i. Alt som beveger seg under polerte overflater. Litt riksbitch, men det får være. Har sett for mye, erfart for mye til å være naiv. Jeg kommer snart tilbake.

For valgkampen har jeg lansert mitt eget, private slagord: "Mer av det som virker!"
Høres enkelt ut, men for mange politikere er dette svært vanskelig. Kommer også snart tilbake med mer om hva jeg mener med dette.

Den nye blogger er født og våken!