Ovennevnte problemstillinger holder på å bli en uendelig verkebyll i vårt samfunn. Hvordan vi tenker omkring rusomsorgen, har koblinger til prostitusjon, organisert kriminalitet, sosialomsorg, helse, psykiatri, trygd og barnevern. Det nytter derfor ikke å isolere denne problemstikken i en egen, lukket boks!
Utfordringen er å lytte til de fagfolk som arbeider med problematikken til daglig, og som kan bidra til å belyse hva som faktisk er problemene med dagens situasjon. Vi må tørre å kaste bort gammelt tankegods og tenke nytt og på tvers av dagens ansvarsstrukturer. Vi må ha mer av det som virker! Det de siste ukers debatt har vist, er at vi må sørge for en tverrfaglig organisering av tiltak rundt pasientene. Denne gruppen pasienter må sikres sine pasientrettigheter. Terskelen for å komme inn til behandling er for høy. Veien til nødvendig hjelp må ikke organiseres etter samlebåndstankegangen hvor de sykeste pasientene faller fra og beveger seg mot målet avhengig av hvor friske de er! Jeg hørte nettopp om et foreldrepar som hadde tatt opp lån for å finansiere sin sønns herionmisbruk for at han skulle ha muligheten til å overleve mens han stod i kø for behandling. Dette er den tøffe virkelighet!
Lisbeth Axelsen og undertegnede har fått massevis av tilbakemeldinger på vårt innlegg i BT den 5. juli 2007 "Elefanten og nøkkelhullet" fra særlig pårørende og fagfolk. Det har vært fantastisk å oppleve at de berørte opplever at man ser og forstår den virkeligheten de lever i og med. Innlegget følger nedenfor:
NÅR ELEFANTEN IKKE KOMMER IGJENNOM NØKKELHULLET -
EN SÅRT TILTRENGT DEBATT OM RUSOMSORGEN
En nødvendig debatt har pågått i BT om svakheter ved rusomsorgen. Internasjonale studier viser at 70-80% av pasienter med stoffavhengighet også har psykiatriske lidelser. Vår påstand er at silotenkning og mangelfullt organiserte rammer gjør rusmisbrukerne til kasteballer mellom ulike instanser. I den prioriteringsmessige bakgården som psykiatrien er, kommer de stoffavhengige desidert dårligst ut. Mens det tar 1 uke for en kirurgisk avdeling å stadfeste at en skjev stortå er berettiget til nødvendig helsehjelp, tar det mange måneder å bekrefte det samme for en stoffavhengig som har vært på kjøret store deler av livet. Resultatet er inntil et års ventetid for å komme til behandling for en pasient som har større dødelighetsrisiko enn noen annen pasientgruppe i egen aldersgruppe.
Som fagpersoner har vi møtt denne gruppen innen helsevesenet, rettspleien, barnevernet og sosialomsorgen. Vi har møtt fortvilte pårørende som ikke opplever at deres nærmeste får den hjelpen de trenger. Organisasjonsteoretikeren C.Argyris fremhever viktigheten i en organisasjon av evne til reflektert læring. Det sentrale er viktigheten av et bevisst fokus på å utvikle evne til å reflektere over hvorfor den gjør det den gjør på den måten den gjør. Refleksjon over ”hvorfor” synes å være en mangelvare i rusomsorgen. Et eksempel på dette er Helse Bergens prosjekt ”Realisering av rusreforma1”.
Her settes ambisiøse mål om internasjonal status og universitetsklinikk. Men hvor er rusmisbrukeren? Det skrives om pasientene som er søkt inn i behandling via sosialkontor eller lege. Er det noen som vet hva som kreves av en alvorlig syk pasient for å komme så langt? Det skal satses mer på poliklinisk behandling, men over 40% av de pasientene som får time til denne type behandling klarer ikke å møte til timen. Sosialkurator John Harkestad med over 25 års erfaring med disse pasientene har stilt et spørsmål som summerer det hele: "Hvem skal møte pasientene der de er?"
Vi har ikke råd til profesjonskonflikter eller til å klore oss fast i fordommer, gammelt tankegods og politisk maktkamp. Det må lyttes til dem som hver eneste dag opplever på nært hold hva som fungerer og hva som ikke fungerer i rusomsorgen. Det eneste disse pasientene har til felles, er deres stoffavhengighet. Det finnes mange dyktige og dedikerte mennesker som jobber innen rusomsorgen. Utfordringene ligger på det organisatoriske og strategiske ledelsesplan. Når resultatene og de uakseptable ventelistene avslører et tilbud med brukket rygg, er det legitimt å rette et kritisk søkelys på den organisatoriske overbygningen. Den evalueringen som foretas gjøres i hovedsak av hovedaktørene selv. Det er neppe egnet som en objektiv kontroll i den akutte situasjonen vi står overfor.
Terskelen for å komme i gang med et egnet opplegg er for høy for mange. De virkelige historiene bekrefter dette. Noe er galt når en sliten stoffmisbruker på 40 år, som er velkjent for behandlingsapparatet, godkjent for behandling med tildelt langtids institusjonsplass, ikke får starte opp med behandling fordi regelverket krever at godkjent bolig skal foreligge før oppstart på subistitusjonsbehandling(Metdon/Subutex/Subuxone). Det er vanskelig nok for sosialkontorene å skaffe boliger, om de ikke skal skaffe pasienter boliger som skal stå tomme i 6-12 måneder. Det tragiske i dette regelrytteriet er at pasienter dør. Nevnte pasient mistet sin institusjonsplass. Hun ble etter en kuvending senere startet opp på Metadon, men døde kort tid etter uten å noen gang få sin tildelte institusjonsplass.
Pasientstatus til rusmisbrukere ble gitt gjennom rusreformen i 2004. Det er ikke gjort noen gjennomgripende strukturelle endringer i helse- og sosialvesenet på bakgrunn av en analyse av hvilke kompliserte og tverrfaglige behov disse pasientene har. Når denne nye pasientgruppen ikke passer inn i den tradisjonelle strukturen, blir det deres egen feil. Det er ennå ikke lagt frem en troverdig strategi for å nå frem til de sykeste i pasientgruppen.
Straffelovgivningen gir domstolene adgang til å dømme rusmisbrukere som har begått straffbare handlinger til behandling. Behandlingstilbud for dette formålet er imidlertid mangelvare. Riktige behandlingstilbud er avgjørende for at samfunnet skal lykkes i å rehabilitere mennesker tilbake til samfunnet. Vi må vokte oss vel for å gi elefanten skylden for at den ikke lar seg presse igjennom nøkkelhullet. Rusmisbruk og psykiatriske diagnoser påvirker pasientens atferdsmønster. Behandlingen må organiseres deretter, slik at en forvirret og stigmatisert pasient møter et samlet og koordinert behandlingsapparat hvor kompetansen innrettes etter pasienten, ikke motsatt. Det nytter ikke med en organisering hvor pasientene siles gjennom en søknadsprosess og avanserer mot målet avhengig av hvor friske de er, mens de sykeste faller ut etter første eller andre runde fordi de ikke klarte å møte til møtene på sosialkontoret eller hos lege. Når man ellers står overfor et alvorlig problem, løses dette best ved å samle nødvendige ressurser rundt problemet, for en tverrfaglig og koordinert vurdering. Problemet sendes ikke rundt fra faginstans til faginstans. Hvor mange flere skjebner må lide før vi begynner å organisere behandlingen rundt stoffavhengige på samme måte?
Birthe Taraldset – Jurist og bystyrekandidat for Høyre
Lisbeth Axelsen – Psykiatrisk sykepleier, pårørende, varaordfører i Os kommune og fylkestingskandidat for Høyre
1www.bergenclinics.no/bk_archive/Rusrapport%20pdf.pdf
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar