Behov for ny kurs!

Dette innlegget ble publisert i BT i dag:
http://mobil.bt.no/meninger/kronikk/Pa-tide-a-skifte-kurs-2944077.html#.UgeGRb8ayc0

Stortingsvalget blir et valg mellom politiske kulturer med ulike tilnærminger til hvordan staten skal styres og makten forvaltes.

Regjeringen må ta ansvar for en serie kritikkverdige hendelser, lukkede prosesser og uheldige beslutninger, som: Aker Solutions, Helse Øst, de såkalte bevilgningssakene, ”Olsø saken” og LO lederens oppkonstruerte styreplass i Kongsberggruppen. Gjørv-rapporten» dokumenterte sviktende ledelse av sikkerhet og beredskap. Rapporten var særlig kritisk til at uformelle lojalitetsbånd i en del tilfeller overstyrer formelle rapporterings- og beslutningslinjer innen justis og sikkerhet. Slike trekk ved organisasjonskulturer øker risikoen for gale beslutninger og dårlig forvaltning av fellesskapets verdier.

Den regjeringen om skal styre landet de neste fire år står overfor krevende utfordringer på nesten alle samfunnsområder. Det setter store krav til hvordan den politiske ledelse fungerer og hvilken kultur som etableres. Prinsipper som en ny regjering bør respektere for å lykkes, er blant andre:

(1)   Respektere prinsipper for eierstyring av statseide selskap 

Det er en internasjonal trend hvor næringsliv og statene etablerer prinsipper for hvordan store, mektige selskaper skal ledes. Slike prinsipper regulerer spørsmål som: Maktforholdet mellom styret og eierne, prosesser for valg av styremedlemmer, forvaltning av selskapet og samfunnsansvar. Det er tverrpolitisk enighet om hvilke prinsipper som skal gjelde for våre statseide selskap.

Dessverre tyder erfaringer med regjeringens beslutningsprosesser i flere saker, på manglende respekt for disse. I stedet har vi sett eksempler på at regjeringen overstyrer selskapenes styrer for å tvinge igjennom kortsiktige politiske interesser. Harald Norvik ble fjernet fra Telenor styret utelukkende for å ha stemt for salg av eierandeler i Tv2, noe som åpenbart var i Telenors interesse. En nær venn av Trond Giske, Rune Olsø ble ansatt som administrerende direktør i Entra Eiendom etter en bemerkelsesverdig ansettelsesprosess i strid med alminnelige rutiner. Faren er at målet om god eierstyring slås ihjel av en opportunistisk kultur hvor partipolitisk lojalitet blir ansett som viktigere enn kompetanse og langsiktig verdiskaping. For enhver regjering vil det selvsagt være legitimt å ønske respekt for overordnede politiske føringer. Men når politisk lojalitet blir altoverskyggende, forrykkes ansvars- og rollefordelinger. Faren er dårlige beslutningsprosesser og ineffektiv forvaltning.

(2) Respektere et selvstendig og kompetent embetsverk

En effektiv stat forutsetter ansvars- og rolleavklaring mellom politisk og faglig kompetanse. Delegering av makt til ulike institusjoner, direktorat og foretak skal sikre en armlengdes avstand mellom statlig autoritet og politikk. For å sikre best mulig beslutningsgrunnlag, er det avgjørende at embetsverket har mulighet til uavhengig saksbehandling, uansett hvor politisk betent en sak er. Den politiske makt skal på sin side sette føringer, bestemmer målsettingen og til slutt velge mellom alternative løsninger.

Det har vært en rekke eksempler på hvordan regjeringen overstyrer selvstendige statlige virksomheter som burde hatt uavhengighet til å ivareta sine oppgaver. Konsekvensene blir både lengre saksbehandlingstid og at gode løsningsalternativ overses før de er utredet. Innen samferdsel er det flere eksempler. Dokumentasjon som ble fremlagt av samferdselsetatene i forbindelse med nasjonal transportplan mangler fokus på viktige momenter som svake beslutningsprosesser, negativ kostnadsutvikling, svak konkurranse og samfunnsøkonomi. Dette tyder på at det kan ha funnet sted en politisk overstyring av saksbehandlingen.

 

(3)   Fokusere på resultater, ikke bevilgninger

To perioder med rødgrønn regjering har gitt 400 milliarder kroner i økte statlige utgifter. Men hva er oppnådd av resultater innen samferdsel, bistand, miljø, helse og utdanning? Regjeringen er preget av en ren bevilgningskultur. Det finner sjelden sted nøkterne vurderinger av resultater.

Man mangler måleparametre som kan gi svar på om statens enorme ressursbruk fører til de forventede resultat. Vage og ofte motstridende politiske målsetninger fremmes mest som retorikk snarere enn som handlingsorienterte føringer og økte bevilgninger blir et mål i seg selv.

 

(4)   Sikre politisk helhetsansvar

Effektiv ledelse krever at politiske virkemidler ses i en bredere sammenheng, for eksempel utover ansvarsområdet til et enkelt departement. Dårlige beslutninger innen samferdsel vil for eksempel påvirke arbeidsmarkedet, næringslivets konkurranseevne og boligpriser.   

 

I 1994 utløste storsatsningen Nordhordlandsbroen en storstilt utvikling av Nordhordlandsregionen. Slike fjordkrysninger gjør at den helhetlige samfunnseffekten av en samferdselsinvestering blir tydelig. Samtidig ser vi at manglende beslutninger om videreutvikling av innfartsårene, som kollektivtraséer og utbygging av Sotrabroen, svekker arbeidsmobiliteten, verdiskaping og bidrar trolig også til høyere boligprisutvikling i sentrum. Hittil har ikke slike konsekvenser vært en del av vurderingen ved beregning av lønnsomhet ved samferdselsprosjekter.

 

Dagens finansieringsløsning, med krav om en høy brukerbetaling, lokalt initiativ og lokalpolitisk enighet på alle samferdselsprosjekter før Stortinget beslutter oppstart, har bidratt til lange beslutningsprossesser og høy risiko for feilprioritering. Regjeringen har ikke tilrettelagt for helhetlig tenkning ved utbygging av infrastuktur. Samferdsel har blitt ren distriktspolitikk, istedenfor å utgjøre en integrert del av nærings- og boligpolitikken.

 

(5)   Begrense statens makt

Avgjørende for endring av en politisk kultur, er viljen til å begrense og desentralisere statens makt. Det betyr at det må tas standpunkt til hva som skal være statens hovedfunksjoner og byråkratiets ekspansjon må stoppes. Norge har en tilnærmet allmektig stat som samler inn nesten 50 % av verdiskapningen gjennom skatter, avgifter og direkte inntekter. Disse beløpene omfordeles deretter til borgerne og til lokale myndigheter. Omfordeling har fått et omfang og en kompleksitet som utfordrer statens evne til å styre. Staten overstyrer lokale prioriteringer, kontrollerer kommunenes inntekter og pålegger stadig nye statlige krav.

 

Staten er dessuten eier, forvalter og lovgiver på en gang. For å håndtere utviklingen, vokser byråkratiet stadig. En levedyktig politisk kultur må etterspørre flere motkrefter og delegere makt for å unngå en dominerende stat som detaljstyrer store deler av helsesektoren, utdanningssektoren, lokalforvaltningen og uavhengige offentlige institusjoner. 

 

Hva står på spill?

Regjeringens politikk undergraves av manglende evne til å håndtere makt- og styringsprosesser. Hvilke verdier og prosesser som ligger til grunn for politiske beslutninger får stor betydning for de resultater som oppnås. For å beholde velgernes tillit, må den forvaltes ydmykt i et langsiktig perspektiv. Det krever samsvar mellom verdier og politiske handlinger. Tiden er overmoden for et maktskifte som sikrer en ny ledelse og en åpnere og mer prinsipiell politisk kultur. Det er forutsetningen for en rettferdig og effektiv stat.