LISTHAUGS LISTER

 

En nyvalgt regjering har behov for å bruke sine ressurser på de viktige oppgavene de har definert i sin regjeringsplattform. I stedet blir den tvunget til å bruke ressurser på krevende habilitets- og tillitsspørsmål nesten før statsskuddet for regjeringsarbeidet har gått. Vi står på nytt overfor et «moderne» styringsspørsmål som vi opplevde en del av de siste årene med den rød-grønne regjeringen. Stilt overfor slike nye problemstillinger, er det vanskelig, både for politikere og media å holde fra hverandre hva som er juss- og hva som er politikk. Det er i dette skjæringspunktet vi utfordres, fordi jussen og virkeligheten er i stadig endring, men ikke alltid i samme takt.

Statsråden selv har hatt et lovlig arbeidsforhold til rådgivningsfirmaet First House hvor hun- på linje med beslektede yrkesgrupper har hatt en yrkesmessig konfidensialitetsplikt overfor selskapets kunder som gjelder også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Listhaug har ikke hatt plikt til å utarbeide noen liste over tidligere arbeidsgivers kundeforhold, verken til offentliggjøring eller til regjeringens egen bruk. Forvaltningslovens habilitetsregler pålegger statsråden selv å vurdere hvorvidt det foreligger en habilitetssituasjon i konkrete saker. At borgerne har tillit til at statsråden er i stand til å foreta en slik vurdering er imidlertid en premiss her. Nettavisenes kommentarfelt viser at borgernes tillit er en generell utfordring for den utøvende makt som følge av erfaringer med en rekke statsråder og andre politikere de siste årene. Listhaug er ikke skyld i denne utviklingen.

For å sikre en slags meroffentlighet, ble det kreativt nok etablert en «løsning» hvor Listhaugs kundeliste ble sendt til «forvaltning» hos departementsråden, altså hos statsrådens egen underordnede. Tanken var god. Det forelå ingen rettslig plikt til å sikre slik meroffentlighet, men fordi ordningen som sådan brøt med forvaltningsrettslige prinsipper, så ble også dette et problem. Det er fremmed at en underordnet i forvaltningen kontrollerer en overordnets habilitet. Dermed ble det etablert en ny gråsone som i seg selv åpnet opp for mistenkeliggjøring. Man kan velge å dvele ved dette selvetablerte grunnlaget for tvil. Eller man kan ta utgangspunkt i at statsråden gikk så langt hun følte hun kunne i sin streben etter å harmonisere de forpliktelsene hun er bundet til: Hensynet til sine forpliktelser gjennom tidligere arbeidsforhold og behovet for mest mulig åpenhet. Poenget her er at hun rettslig sett kunne ha latt være.

Som om dette ikke er nok, ser selve eksistensen av kundelistene i departementet ut til å ha produsert en ny, rettslig diskusjon om grunnlag for innsyn. Spørsmålet er om de kan unntas offentlighet når de først er utlevert til departementet. Vi ser at manøvrering i ukjent farvann fører til etablering av ad hoc løsninger som er lite gjennomtenkte. Resultatet er uforutsigbare rettslige- og politiske konsekvenser.

Er debatten om Listhaugs kundelister i realiteten atter et symptom på en umoden rettstilstand- og politisk debatt på området for påvirkning? Umodenheten synes å omfatte både forståelsen av statusen til en gruppe rådgivningsfirma og en manglende erkjennelse av hvilken betydning slike firma har i vårt demokrati. Hvorfor er denne debatten enklere i forholdet til EU sine organ eller i USA? Driver vi en virkelighetsfornektelse overfor elementer i vårt demokrati som ikke passer inn i en viden- og temmelig tverrpolitisk akseptert samfunnsmodell?

Statsråden har søkt samtykke fra sin tidligere arbeidsgiver til å offentliggjøre kundelisten som følge av mediepresset. Søknaden fremstår plausibel tatt i betraktning det behovet både statsråden og resten av regjeringen etter hvert har for arbeidsro. Beklageligvis vil en slik offentliggjøring i denne situasjonen trolig bidra til å sanksjonere et syn på PR-byråer som aktører som driver med lyssky virksomhet som først etter press må «bevise» at deres virksomhet tåler dagens lys.

Det saken viser, er behov for en debatt om hvordan det moderne demokratiet virker og påvirkes. Samtlige aktører vil tjene på åpenhet om slike prosesser. La oss kalle lobbyister for det de er- men samtidig anerkjenne at de har en viktig funksjon i et moderne demokrati. Først når vi erkjenner denne, for mange smertefulle sannhet, så kan vi diskutere hvorvidt vi har de nødvendige mekanismer på plass til å øve tilstrekkelig kontroll med aktører som påvirker på andre måter enn det tradisjonell lovgivning forutsetter. Den forrige regjeringen måtte lære mye av sine erfaringer med sentrale politikere som gikk fra politikk til private PR-byrå. I kjølvannet kom nye karantenekrav. Den borgerlige regjeringen får nå dyrekjøpt opplæring i konsekvensene av overganger andre veien. De eneste konsekvensene så langt, er søknaden om samtykke til å sette til side konfidensialitetsplikten overfor- i denne sammenheng uskyldige kunder- og den juridiske debatten om innsynsretten i en liste statsråden neppe hadde plikt til å utarbeide i utgangspunktet.

For fremtiden har regjeringen mye å hente på å løfte debatten opp på et prinsipielt nivå. Arbeiderpartiet bør stille seg fremst i køen for å støtte dette. Det trengs en helhetlig gjennomgang av forholdet mellom demokrati, lobbyvirksomhet, anti-korrupsjonsarbeid og behovet for ny forvaltningslovgivning. Med et åpent lobbyregister, vil åpenhet og gjennomsiktighet vært grunnleggende premisser for både kunder, PR/lobbybyrå, journalister, politikere og folkevalgte. Uansett må det gripes fatt i de prinsipielle spørsmålene, ellers blir enhver regjering mistenkeliggjort. Hvis ikke dette skjer, blir spørsmålet om vårt moderne demokrati med gullmedalje i virkelighetsfornektelse, i det hele tatt tåler at det utnevnes statsråder med kundelister fra et privat næringsliv.