Obligatorisk borgerlig vigsel i et flerkulturelt samfunn

Stålsett utvalgets flertall anbefaler at den sivilrettslige delen av ekteskapsinngåelsen forvaltes av det offentlige. Slik sikres en felles, rettslig prøving av alle ekteskap, uavhengig av partenes religiøse bakgrunn. Utvalgets forslag er i samsvar med Høyres Livssynsutvalgs utredning og med Høyres utkast til stortingsvalgprogram.

Man kan nærme seg dette spørsmålet fra ulike ståsted. Enkelte definerer et som et spørsmål om: «Å frata kirken vigselsretten». En slik tilnærming er altfor snever- og skygger for det mye større spørsmålet det er knyttet til: Hvordan sikrer vi et velfungerende pluralistisk samfunn som i tilstrekkelig grad balanserer individets religion og verdier med fellesskapets interesser og behov for blant annet likhet og rettssikkerhet? En argumentasjonslinje ut i fra hva som har fungert i hundrevis av år, rekker ikke langt nok stilt overfor vår tids heterogene virkelighet.

Selv om enkelte kirkelige stemmer i den senere tid har uttrykt seg negativt om forslaget, har representanter for kirken i flere sammenhenger vært positive til et forslag om å skille de rettslige og de religiøse sidene ved ekteskapsinngåelsen. Etter at Grunnloven i fjor ble endret, vil et slikt forslag også være i samsvar med den styrkede autonomien kirken nå har fått til å forvalte seg selv og sine verdier, herunder retten til selv å regulere hvordan den vil forholde se til for eksempel homofile ekteskap.

Forholdet til andre religioner enn den Lutherske som fremdeles dominerer i Norge, krever også å bli tatt i betraktning. Ved å legge ekteskapsinngåelsen til sorenskriveren, så blir det blant annet lettere å føre kontroll mellom ekteskapsinngåelser og skilsmisser. I religioner hvor polygami er godtatt etter religiøs rett, så eksisterer det en reell fare for at det ikke er samsvar mellom de rettslige og de religiøse vilkårene for ekteskap. Det har vært en rekke tilfeller i Norge hvor partene skiller seg etter norsk rett, uten at dette skjer etter religiøs rett og hvor det inngås flere ekteskap med samme mann etter tilsvarende mønster. Skilsmisser etter norsk rett vil da kunne utløse økonomiske rettigheter for den «fraskilte» kvinnen- som altså i realiteten fremdeles er gift etter religiøs rett. En obligatorisk, rettslig ekteskapsinngåelse med tilsvarende kontroll med skilsmissevilkårene vil redusere risikoen for polygame ekteskap betraktelig, spesielt dersom dette kobles med en plikt til å fremlegge attest fra religiøs leder om at ekteskapet også er oppløst etter religiøs rett.

En annen risiko som reduseres, er risikoen for tvangsekteskap. Det kan i en del tilfeller være uklart hvor grensen går for hva som kan karakteriseres som tvang. Sjansen er imidlertid større for at det stilles spørsmål om partenes samtykkekompetanse når ekteskapet inngås foran en dommer, enn om det inngås foran en religiøs leder som representerer en religion og/eller kultur hvor ulike grader av tvang er utbredt.

Spørsmålet om religiøse samfunns vigselsrett henger sammen med enda en problemstilling, nemlig debatten om såkalte «shari’a domstoler» i Norge. Ved å gi imamer juridisk vigselsrett i Norge, så får imamene en helt annen formell status enn de har i sine hjemland. I muslimske land er ekteskapsinngåelsen mer en privatrettslig affære. Imamene har ingen formell vigselsrett i norsk forstand. Den statusen vigselsretten gir ham, gir imidlertid imamene en høyere status som benyttes ved at disse ofte driver omfattende mekling i familie, barnefordeling og arvesaker. NRK hadde for noen år siden en reportasje hvor det fremkom at disse også meklet i en del straffesaker hvor alle parter var muslimer.

Vårt norske rettssystem, våre folkevalgte og media har ingen som helst innsikt i- og mulighet for kontroll med hvordan rettssikkerheten til norske borgere med utenlandsk bakgrunn ivaretas i subkulturer som driver sin egen, uformelle rettspleie med store rettslige konsekvenser for de enkeltmenneskene som mer eller mindre frivillig og informert underkaster seg slik utenrettslig mekling ledet av en religiøs leder, ofte uten særlig kunnskap om norsk rett og samfunnsliv.

En innføring av en ordning med obligatorisk borgerlig vigsel ved alle ekteskapsinngåelser, løser ikke alle utfordringene som nevnes ovenfor, men det er et verktøy som vil styrke muligheten for kontroll samt hindre at religiøse ledere oppnår uformell makt som går utover den de har i sine hjemland- og som muliggjør en mekler/dommerrolle i saker av stor betydning for enkeltmennesker UTENFOR norske myndigheters kontroll. Samtidig vil en slik ordning også være i samsvar med det nye forholdet mellom kirke og stat. Jeg tror ikke at dette vil svekke kirkens rolle ved ekteskapsinngåelsen, snarere tvert imot. Ordningen er vanlig i de fleste katolske land – og kirkebryllup er slettes ikke mindre attraktivt enn hos oss.