lørdag 3. november 2007

Om sak og prosess

Det er et stort problem, når en handling og saksbehandlingsprosessen av den ( det materielle og det formelle) grøtes sammen. Det gjør meg livredd på demokratiets vegne, hver gang et budskap assosieres med den som kun er budbringer, slik det skjer i de såkalte "varslersakene". Her ser vi gang på gang at man uskadeliggjør budbringeren fremfor å håndtere budskapet han kom med- også når varslet gjelder svært alvorlige forhold. Hvor mange ganger skal jeg si det: At man kritiserer en ledelses håndtering av en varslersak, innebærer IKKE standpunkttagen til de forholdene et varsel dreier seg om!

Valla saken er et eksepel på en annen type prosess, hvor man risikerte å bli tatt til inntekt for å støtte Valla mot Yssen, fordi man var kritisk til hvordan den utenrettslige private granskningen ble gjennomført. Slike granskninger vil alltid mangle legitimitet fordi det ikke eksisterer noen lovregulering av dem. Vi har etter min mening en arbeidsrett i fri dressur, noe som virkelig er en fare for rettssikkerheten. Det må man kunne mene uten å ta standpunkt til de underliggende fakta i saken.

Det er heldigvis trygt å kommentere nyhetssaker som forsker. Man har den beste og tryggeste ytringsfriheten som eksisterer i samfunnet - og takk for det! Man har lov til - og kanskje også en moralsk plikt til å si i fra når man opplever ensidige, forenklede debatter hvor alle ukritisk går i takt opp Golgata og roper : korsfest, korsfest når noen fremstår som syndebukk! Men i politikken er det helt andre prinsipper som gjelder.

Etter min mening burde ikke forskjellen vært så stor mellom forskerrollen og politikerrollen som den i vår mediastyrte verden har blitt. Politikere bør mer enn noen, også kjenne en moralsk forpliktelse til å si i fra - når man synes at litt for mange går litt for pent i takt....selv når det marsjeres mot politiske motstandere. Men vanskelig er det, når dem man forsøker å snakke til, ikke ønsker å høre.......Og når prinsippielle budskap blir forvrengt til det ugjenkjennelige..Det må gå an å kritisere en prosess mot mennesker selv om man ikke stiller seg bak det vedkommende måtte ha gjort? Men når slike prinsippielle innvendinger i stedet assosieres med aksept av den aktuelle handling.....hva risikerer man da? At viktige stemmer knebles - av frykt for at media og andre vil høre noe annet enn det du sier..... Hvilket åpent og demokratisk samfunn får vi av det?

Dette er en viktig debatt - som undertegnede har tenkt å komme tilbake til..en dag jeg finner mot til det.....Håper andre også vil delta.

tirsdag 23. oktober 2007

Vallas hevn - arbeiderbevegelsens bane?

Det syder og koker i alle landets media etterhvert som nye aktører trer inn i ringen for å gi sine synspunkter på årets blodige bokmassakre.... Uansett hva man måtte mene om alle de fremsatte teorier: Konspirasjonsteorier hvor en Mastermind står bak det hele som den reneste puppet-master (Carl I. Hagen)? Hvem mobbet, hvem står bak, varsling, feighet, konfliktskyhet, catfight mellom to sterke kvinner...Røkke kommer og trøster.....Denne saken har ufattelige dimensjoner.... Men: For oss andre - som står utenfor arbeiderbevegelsen / Ap's favntak....hvilken relevans har saken for oss som er opptatt av de nye utfordringene i det arbeids- og næringslivet vi lever med? Hva er det som uansett for alvor begynner å komme til overflaten: LO ble for mektig for det demokratisk valgte AP. Valla fikk for mye innflytelse på flere store saker, inklusive at hun satte stopper for Stoltenbergs "firmabil", hun blokkerte for Odfjells styrelederverv i StatoilHydro og ikke minst: Stoltenberg mistet ansikt i sykelønnssaken. Uansett hva man måtte mene om Valla som menneske og leder, bør vi på borgerlig side våkne opp for det samrøre og de uformelle / formelle bånd mellom Ap og Lo. Et samrøre og et brudd på demokratiske prinsipper som innebærer en solid hindring for en reell håndtering av arbeidslivets utfordringer.

mandag 22. oktober 2007

Passive myndigheter i anti-korrupsjonsarbeidet?

Innlegg på trykk i Dagens Næringsliv i dag:

Tina Søreide, Forsker CMI, og Birthe Taraldset, Universitetslektor, Juridisk Fakultet, Universitetet i Bergen

Etterforskning av korrupsjonssaker er blitt for avhengig av at bedrifter som mistenkes for korrupsjon spiller på lag med etterforskerne. Korrupsjon i internasjonale kontrakter blir sjelden avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet.

Virksomhetenes selvutnevnte granskningsutvalg g bidrar til å få saker raskere unnagjort, og reduserer utgifter til offentlig etterforskning. Men hvordan er uavhengigheten i slike etterforskninger? Og hvordan blir dette når alvorlig korrupsjon er knyttet til kontrakter som kan innebære betydelige inntekter for staten selv?

Det er indikasjoner på korrupsjoni den siste StatoilHydro-saken om Saga sine konsesjoner i Libya. Økokrim har likevel besluttet å avvente videre etterforskning i saken inntil et granskningsutvalg nedsatt av selskapet selv har levert sin rapport. Dette kan unektelig framstå som en ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side. Handler det i så fall om å spare ressurser eller er det mer alvorlig og indikerer at staten ikke tar et selvstendig ansvar når staten selv er involvert?

For snart ti år siden, da vi fikk OECD-konvensjonen om forbud mot bestikkelser av offentlig ansatte i andre land, var det forventning om en betydelig økning i antall korrupsjonssaker. Dette har ikke slått til, og mange av landene som har implementert regelverket har fremdeles ikke fremmet slike saker i rettsapparatet. En forklaring er at korrupsjon i internasjonale kontrakter sjelden blir avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet. Etterforskning starter ofte med et varsel fra interkontrollen eller ansatte i bedriften. Dette ser ut til å være et mønster også i saker hvor norske bedrifter er involvert. Statoil sin Iran affære ble kjent på denne måten, og nå også det som kan være korrupsjon i Libya.

Det er flere grunner til at slike korrupsjonssaker ikke kommer for retten uten at noen fra de involverte bedriftene spiller på lag med påtalemyndighetene. OECDs evalueringsrapporter viser at myndighetene ofte vil være motvillige til å etterforske korrupsjonssaker for egne bedrifter i andre land. Internasjonale kontrakter representerer gjerne viktige næringspolitiske interesser.som gir inntekter til staten, og er positive for handelsbalansen.

En nødvendig myndighetskontakt kan være politisk sensitivt fordi det indirekte kan oppfattes som korrupsjonsanklager mot et annet land. Det er gjerne uvisst i etterforskningsfasen hvor høyt i det politiske systemet korrupsjonen har foregått i vertslandet, og hvorvidt sentrale politiske ledere er involvert. Myndighetene i vertslandet kan derfor benekte korrupsjonen og være motvillige til å bistå med etterforskningen. Tidligere statsminister Tony Blair erklærte at den mye omtalte BAE-saken ikke skulle etterforskes, nettopp på grunn av diplomatiske kostnader.

Når innrømmelser og bevis foreligger, vil det være vanskeligere å la være å etterforske en sak. Behovet for medvirkning fra myndigheter i andre land vil da også være mindre. Kampen mot korrupsjon kan imidlertid ikke avhenge av at bedriftene informerer om egen kriminalitet. Dette ville være særlig naivt nå, når risikoen for å bli svartelistet, og dermed miste viktige femtidige kontrakter, er større enn noen gang. Paradoksalt nok er situasjonen den at i en tid med økt fokus på anti-korrupsjon og transparency, har bedriftene dalende insentiver til å informere om egen praksis. En mistanke om korrupsjon er alene tilstrekkelig til å bli svartelistet.

Det er politi og påtalemyndigheten som på selvstendig grunnlag har ansvaret for å sikre at etterforskning skjer. Å sette seg på gjerdet og avvente en privat granskning gjennomført av et utvalg nedsatt av den mistenkte bedriften selv, fremstår i denne konteksten som passivt. I saker der staten selv kan tjene på den korrupsjonen som eventuelt har funnet sted, kan en slik passivitet fremstå som inkonsistent i forhold til myndighetenes uttalte strategi for å bekjempe korrupsjon. Vi kjenner ikke detaljer i Libya-saken, men i den grad myndighetene kan tjene på å la etterforskningen ligge, oppstår en potensiell interessekonflikt som understreker behovet for å ta ansvar for en uavhengig etterforskning.

Det internasjonale mønsteret, som viser at det ikke synes å være tilstrekkelig vilje til etterforskning i saker som dette, er svært relevant for Norge. Vi må tørre å diskutere konflikten som kan oppstå mellom nasjonale politiske interesser og behovet for å bekjempe korrupsjon isolert. Faren for interessekonflikt tilsier at det bør gjelde strenge krav til myndighetene i saker hvor den norske stat selv er en stor eier og dermed selv vil kunne høste gevinst av kontrakter som kan være påvirket av korrupsjon. I forbindelse med BAE-saken ble det reist spørsmål om Storbritannia trenger et mer uavhengig etterforskningsorgan. Bør dette vurderes også i Norge? Er Økokrim i saker som er sterkt knyttet til statens egne interesser uavhengig nok? Er det på tide å gi Økokrim den uavhengighet og den ressurstildelingen som de reelle korrupsjonsutfordringene krever?

onsdag 12. september 2007

Folkevalgt eller ei?

Om få timer vil Andreas Høystad, Anne Lorgen Riise og undertegnede få vite om vi har oppnådd tilstrekkelig med personstemmer til å bli valgt inn i Bergen Bystyre. Det er spennende timer vi har foran oss. Men som førstegangskandidater langt nede på listen, tas ingenting for gitt. Vi er motiverte og ønsker virkelig å delta i vårt lokaldemokrati, men om vi ikke får bli med, så har vi i hvert fall fått delta i en veldig spennende valgkamp. Den har for oss vært lærerik på mange måter. Nye bekjentskaper har også kommet ut av det siste halve årets intense aktivitet for Bergen Høyre. For meg teller også det mye!

Tusen takk til de av dere som har stemt på Høyre! Og til dem som har gitt meg personlige stemmer eller slengere!

Hilsen Birthe

søndag 9. september 2007

fredag 7. september 2007

Schrøder og demokratiet

Kommunikasjonsrådgiver Haakon Benn Schrøder mener sikkert å provosere med sin kampanje foran valget hvor han etter sigende skal klistre plakater bakpå busser med teksten: "BLI HJEMME PÅ VALGDAGEN" og videre: "Gi politikerforakten et ansikt".

Jeg må innrømme at jeg faktisk blir litt provosert. Dersom han på denne måten ønsker å ta et slags samfunnsansvar for å gi politikerforakten et ansikt, så er denne kampanjen etter min mening temmelig misforstått.

Borgerne i denne byen – og i dette landet får den politikk og de politikerne de fortjener. Det er det som er demokrati. Man kan påvirke sitt styresett på hovedsakelig to måter: Ved å stemme frem de politiske partier og de politikere de vil gi sin tillit til, eller ved å delta i politikken selv. Begge disse mulighetene er åpne for Schrøder.

Men i motsetning til den delen av næringslivet som Schrøder tilhører, er det ikke godt betalt å være politikere. Lokaldemokratiene våre ledes og styres av stort sett idealistiske mennesker som bruker veldig mye av sin tid uten særlig betaling til en til tider svært utakknemlig jobb. Det er arbeids – og fritid som går med når man driver med politikk. Det er kanskje ikke så fristende for Schrøder? Men forakt for mennesker som ofrer så store deler av sitt liv for å arbeide for saker som har betydning for andre mennesker og samfunnet som helhet, se det har han anledning til å bruke både tid og penger på?

Jeg stod på stands på Lagunen forleden og oppdaget etter en liten stund en ung jente som stod og så på oss mens vi delte ut brosjyrer og snakket med forbipasserende. Jeg spurte henne om det var noe hun lurte på, og hun kunne fortelle at hun forsøkte å lære av oss fordi hun skulle ha om valget på skolen. Vi begynte å snakke sammen og sammen med hennes mamma kom vi frem til at det aller viktigste vi som borgere kan gjøre i forhold til vårt demokrati, det er å delta i det. Over hele verden finnes det mennesker som blir fengslet og utsatt for enda verre ting fordi de kjemper for demokrati, for stemmeretten som Schrøder kan ta for gitt og som han sågar velger å håne. Hva slags verdier er dette? Og hva lærer dette unge mennesker?

Schrøder har rett til å mene det han gjør og til å betale reklameplass for sine meninger. Men i vårt demokrati gjelder heldigvis ytringsfriheten også for oss som synes slike holdninger er mye mer enn bare forkastelige.

søndag 2. september 2007

Inn i siste runde......og litt om Ørnhøis lobbyvirksomhet for mektige næringsinteresser...og utviklingshemmedes manglende rettssikkerhet.

Ser det er en uke siden mitt siste innlegg... Uker og dager har flydd i det siste. Bare en uke igjen, så får vi se hvem som er valgets vinnere og tapere...Får Høyre fortsette med byrådsmakten i Bergen? Det er veldig, veldig synd om man ikke får anledning til å fullføre det løpet som er startet. Dersom Høyre må gi tilbake makten til partiet de har brukt 4 år på å rydde opp etter, så blir det lite moro. Derfor er det bare å brett opp ermene og holde koken inn til mål. Valgnatten blir spennende. Selv er jeg utkommandert som valgfunksjonær og skal tilbringe dagen på Hop skole fra 8.00 om morgenen til midnatt. Derfor neppe særlig mye valgvake på meg :-(.

Jeg fikk inn et lite innlegg i BT i går om SV's Ørnhøy og hans lobbyering for Wallenberg-familien i forbindelse med forsvarets innkjøp av nye jagerfly... Denne saken har mange sider... Det er i det hele tatt interessant å se hvordan en fremskutt SV - politiker jobber for næringsinteresser - kan hende med det forsvar at det er til fellesskapets beste? Koblingen mellom konkurranse og korrupsjon er et ungt fagområde - og jeg forstår nå at det absolutt er behov for økt forskning på dette. Men det er først nå - når jeg følger debatten omkring Ørnhøis krumspring at jeg virkelig forstår hvor lite kunnskap og bevissthet det er om dette i Norge. Dette er farlig i seg selv. Og føyer seg inn i rekken av områder som det er på tide å se i sammenheng. Med blant annet varsling. Det blir spennende å publisere artikkelen jeg skriver med korrupsjonsforsker Tina Søreide om koblingen mellom konkurranse og korrupsjon. Arbeidstittelen er foreløpig: Korrupsjon - nisse på lasset i konkurranseretten? Det paradoksale er at disse problemstillingene har vel så mye betydning for vår felles velferd enn de tradisjonelle fordelings - spørsmålene som den politiske debatten ellers er dominert av.

Jeg har fått en del tilbakemeldinger på at jeg oppfattes som temmelig radikal - og at dette ikke kan være i samsvar med det Høyre står for. Forstår at en del mennesker som ellers befinner seg langt ute på venstresiden kommer til å gi meg noen slengere. Jeg håper de gjør det. Og ja, som samfunnskritiker er jeg nok radikal i den forstand at jeg absolutt ser utfordringer i samfunnet vi lever i. Men jeg er radikal i den forstand at jeg vil sikre de konservative verdiene. Jeg vil ta bort og redusere trusler mot de verdiene Høyre representerer. Når jeg er opptatt av varsling, konkurranse og korrupsjon, så er dette trusler mot de frie markedskreftene som jeg mener må virke i et samfunn, nettopp for å sikre vår felles velferd.

I dag fikk jeg presentert en veldig trist sak om en seksuelt overgrep på en psykisk utviklingshemmet kvinne i et bofellesskap. Det gikk lang tid før dette ble anmeldt til politiet og de ansvarlige gjemmer seg bak en misforstått tolkning av sin taushetsplikt.... En tragedie fra A til Å. Denne saken kommer jeg tilbake til når jeg vet mer. Det kunne ha gjeldt min egen søster som også er utviklingshemmet og bor i et lignende bofellesskap. Igjen et eksempel på manglende rettssikkerhet for denne aller svakeste gruppen i samfunnet. Jeg grøsser.....

søndag 26. august 2007

Betraktninger på en søndag

Jeg må innrømme det... Etter en tid med masse støy i valgkampen som følge av saken rundt Oslos ordfører og en valgkamp som i høy grad er preget av aggressivitet og skittkasting...så har jeg hatt litt mindre luft i ballongen enn ellers. Da vi sakte åpnet valgkampen i sommer, var det glød og motivasjon - og det har vi fremdeles mye av... Men noe oppgitthet i det siste har tatt litt energi. Man får bare håpe at de relle buskapene kommer igjennom. Det er større forskjell på partiene enn det mange opplever. Det handler om den helhetlige politikken, ideologien er viktigere enn noensinne. Vil man ha en samfunn med rom for den enkelte, hvor initiativ som kommer nedenfra stimuleres, eller skal vi ha et samfunn hvor vi alle skal behandles likt - og hvor ens egne valg, som ung, foreldre eller gammel ikke betyr noe?

Jeg er veldig spent på dette valget, for jeg tror det kommer til å fortelle mye om hvor vi går hen ved stortingsvalget i 2009. Det jeg håper folk forstår, er at det beste garantien mot rød-grønne kommuner og regjering, er et sterkt Høyre. Uten et Høyre med muskler, er det veldig vanskelig å få til borgerlige styrer. Et altfor sterkt Frp gjør koalisjoner vanskelige.

Vel, det er bare å brette opp armene og gå igang med innspurten! Det har vært veldig kjekt å delta i valgkamp for første gang. Jeg forstår klart hvor viktig det er å tale med tydelige stemmer mellom valgene også. Det er kun sakte og over lang tid man kan bygge opp og formidle budskap om helhetlig tenkning og løsninger overfor komplekse samfunnsproblem.

Jeg blir skremt, veldig skremt når jeg hører Frp - politikere som vil endre reglene om barnetrygd / ytelser til barnefamilier for å forhindre at penger sendes ut av landet til fremmedarbeideres familier i Polen og andre utland. Når juridiske eksperter sier at dette ikke lar seg gjøre pga våre forpliktelser etter EØS avtalen, uttalte en Frp politiker forleden at han ikke var på radioen for å diskutere juss!!!!!! Den samme holdningen hadde Siv Jensen til Mullar Krekar saken. Når det ble påpekt at Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen var til hinder for utsendelse, ville hun sette seg ned og snakke med menneskene som var ansvarlig slik at vi fikk det til. Det er ingen av oss som er glade for å ha Krekar her i landet, men hva er det Jensen ville? At vi skulle sette strek over fundamentale menneskerettigheter i en konvensjon som har sikret fred og demokrati i vest-europa siden Hitlers død? Det er disse regelverkene som gjør oss til det demokratiet vi er! Det er pga disse fundamentale rettighetene vi kan si at vi er et bedre land enn mange av de dispotier og tyrannier som eksisterer i verden. Og ja, demokrati og menneskerettigheter koster mye, men jeg foretrekker dette langt foran alternativet. Hvis vi selv skal kunne velge når og til hvem vi skal tillate menneskerettigheter, så er de absolutt ingenting verdt. Jeg håper folk ser dette.

torsdag 16. august 2007

I Got a Crush on Obama

Er svak for Obama.... Synd han dummet seg litt ut vedrørende mer krig og spetakkel i Midt-østen...

onsdag 15. august 2007

NHO sin globaliseringskonferanse

Mens jeg vandret over Jotunheimen ble jeg oppringt av NHO og bedt om å holde et foredrag på en globaliseringskonferanse i Stokke den 21. september. http://helenorge.nho.no/article.php?articleID=5120

Temaet for mitt foredrag blir sammenhengen mellom varsling og organisasjonskultur, med underteksten: Den nye jussen - en ledelsesmessig utfordring. Jeg gleder meg masse til endelig å få snakke fritt om denne tematikken som de fleste kun har hørt enkelte deler av. Jeg håper NHO når ut til mange. Jeg holder akkurat nå på å studere dommen in Sponsorservice-saken. Den har noen spennende sider til varsling.

Trioen fra Fana !


Mandag var det duket for profesjonell fotsesjon for trioen fra Fana som har hatt et kjempesamarbeid både i Fana Høyre og i valgkampen. Vi er veldig fornøyde med bildene som skal brukes til vår egen valgkampbrosjyre. The game is on!

tirsdag 14. august 2007

Valgkampinnspurt

Denne uken har valgkampen for alvor startet. Ikke bare kjemper partiene seg i mellom, men det begynner også å spisse seg til innad i partiene. For man må drive personlig valgkamp for å ha noen mulighet til å bevege seg oppover listen når man er plassert som nr. 39... Da er man avhengig av gode venner og et nettverk som kan mobiliseres. Kumuleringer og slengere blir viktige i sluttspurten.

Sammen med Andreas Høystad og Anne Lorgen Riise har jeg opprettet en egen valgblogg på http://www.vgb.no/26124

Jeg håper at folk har oppfattet hva vi tre står for og hvilken kompetanse og erfaringer vi har med oss når vi nå alle tre forsøker oss i folkevalgte verv for første gang. Ingen av oss er politiske broilere som er flasket opp i partibevegelsen. Jeg håper folk gir oss en sjanse.

fredag 10. august 2007

"Politikkens uutholdelige letthet"

Joda, tittelen på innlegget er "tyvet" fra en fantastisk fransk, polsk, tjekkisk film med min favorittskuespillerinne Juliette Binoche. En film med virkelig mening!

Bt gir seg ikke. Igjen kommer sterke signaler om at den politiske debatten er på et lavmål. Politikerene slår hverandre i hodet med kreativ eller gammel moro. Ny suppe på gammel spiker eller deromkring... Denne gangen gjelder det uverifiserte barnehagetall. Det er på tide å komme videre. Folk er ikke opptatt av om det er 200 eller 300 barn som står i kø.... De vil vite NÅR det er full dekning. Høyre har sagt at de vil klare å nå målet om full barnehagedekning innen den frist som er sagt....så får man la dem få anledning til å vise det eller ikke.... De fleste partiene er enige om at full barnehagedekning skal oppnås. Det er slettes ikke kontroversielt.....men man må se på hvilke rammebetingelser byrådet har hatt for å få dette til. Det er ikke bare å sette opp brakkelandsbyer på kommunal eiendom heller. Gi dem nå en sjanse før man angriper!!!!

Men altså...jeg har tidligere skrevet her om nivået på politiske debatter, tabloidisering m.v.... som presser de politiske budskap inn i smale spor med få linjer... Men politikere har selvsagt også et eget ansvar. Man kan velge å gå i skyttergraven og skyte tilbake når man blir beskutt under beltestedet. Jeg utelukker ikke at dette i noen tilfeller kan være på sin plass.... Men veldig ofte starter en slik atferd med en defensiv holdning som Gerd Liv Valla ikke akkurat hadde suksess med.....

Som helt ny i politikken, er det lov å fremdeles ha en motivert og idealistisk holdning om at man skal ha en annen stemme...en stemme som skjærer igjennom banaliteter og bortkastet krigføring...... Vi har så store utfordringer i et land som mangler overordnede visjoner i en globalisert verden.... Vi har utfordringer innen helsevesen, rusomsorg, miljø, miljø, økonomisk kriminalitet, integrering som krever noe annet en en oppstykket, overforenklet tilnærming. La dem som taler med substans bli hørt!!!

mandag 30. juli 2007

Hva er verdien på et menneske?

Ja, hva er verdien på et menneske, og hvordan skal denne måles og hvem skal måle denne? Hva må man være verdt for å få lov til å bli født? Valgkampen når dessverre uante bunnmål med uttalelsene fra Frp politikeren som hevder at handikappede ikke bør fødes: http://www.nettavisen.no/innenriks/article1254538.ece
Å sette kostnaden for samfunnet ved å oppfostre slike barn opp mot "...mye annen elendighet i verden vi kunne brukt midlene til" et utsagn som nesten ikke fortjener å bli kommentert.
Temaet kan- og bør imidlertid diskuteres fra andre vinklinger. Hvilket samfunn er det vi vil ha? Hva gjør vi for de familiene som får et hjerneskadet eller handikappet barn? Ved å sile ut barn med ulike former for skader, skaper vi et samfunn som ikke er tilrettelagt for mennesker som bli handikappet eller hjerneskadet senere i livet. Ja, for det hender faktisk også, at trafikkulykker eller sykdom medfører slik skade at man senere i livet trenger hjelp og pleie. Hva vil frp-politikeren at vi skal gjøre med disse når de begynner å koste penger? Utsagnet vitner om holdninger som ligner på politikk vi kjenner fra Nazi-tysklands regime. Det er vanskelig å finne ord. Som søster til en psykisk utviklingshemmet, er jeg kan hende noe inhabil i debatten, eller kanskje er jeg ikke det i det hele tatt!

Når dette er sagt, er det klart at vi har store utfordringer på dette området. Min mor sitter i styret for en foreldreforening for utviklingshemmede og kan melde om at skilsmisseprosenten blant foreldre som får utviklingshemmede og handikappede barn er ekstremt høy. Det antas at det er det moderne livets krav og forventninger som gjør det ekstra vanskelig og presset å klare å håndtere de utfordringene som et liv med slike barn medfører. På denne bakgrunn, er det selvsagt ikke opp til noen å fordømme foreldre som velger abort når de mottar kjente diagnoser i tide. Å overlate et slikt valg til foreldre er heller ikke problemfritt. Fosterdiagnostikk må brukes med omhu. Det er vanskelig å skru tiden tilbake, men det må arbeides med holdninger - og spesielt unge foreldre med handikappede og funksjonshemmede barn må få all den hjelp og støtte som er mulig å gi. Fordømming av abort fører ingen steder. I vår moderne tidsalder er moral og religiøs overbevisning relative, private størrelser. Men ingen mennesker i sine fulle fem bør kunne sammenligne noen mennesker, ufødte, barn eller voksne med "annen elendighet i verden". Noen av de største tankene som er tenkt i verden, er tenkt og formidlet av sterkt handikappede personer. Den verdien handikappede og utviklingshemmede representerer i vårt samfunn, er mye mer nyansert enn den som denne frp.politikeren formidler. Jeg grøsser.

søndag 29. juli 2007

Nivået på politiske debatter

Jeg merker meg at debattredaktør Hilde Sanvik i BT uttaler i forbindelse med de falske leserinnleggene mot Høyre, at hun mener at nivået på den politiske debatten her til lands generelt er for lav. Det er åpenbart at falske leserinnlegg under enhver omstendighet er under pari- uansett hvem som står bak dem. Samtidig uttaler Herman Friele at Høyre må bli mer tabloid. Tabloid betyr å forenkle budskap. Det er sikkert mye riktig i at dette er nødvendig for å klare å nå igjennom i den mangeslugne medievirkeligheten vi lever med og under... MEN det er en kjempeutfordring dersom man skal måtte forenkle tema og budskap som krever mer enn to linjer for å formidle et fornuftig innhold. Virkeligheten blir stadig mer komplisert, problemstillinger henger sammen. Vi har i økende grad tverrfaglige problemstillinger å forholde oss til. På den ene siden har Friele rett, tabloide budskap selger.... Men Sandvik har også rett: Nivået på de politiske debattene er for lavt, noe som igjen klart kan føres tilbake til den økte tabloidiseringen. Så hvordan skal et politisk parti forholde seg til dette? Kan hende man må forsøke å tilfredsstille begge disse signalene? Arbeide jevnt og trutt med de helhetlige, kompliserte budskapene, men samtidig sørge for at tilstrekkelige antall budskap blir formidlet i enkel, lettfattelige form???

Eller kan hende er det større systemsvakheter som kan forklare markedets krav om økt tabloidisering? Har skolen for lenge vært for lite intellektuelt oppbyggelig? Bør vi se på hvordan vi motiverer unge mennesker til samfunnsforståelse og deltakelse? Er vi blitt en nasjon av mennesker som altfor lett lar oss forføre av billige, forenklede salgstriks? Hvordan skjedde dette og hvordan vil dette komme til å straffe oss til slutt? Og media selv er slettes ikke uskyldig i denne utviklingen.... Hvis konklusjonen er at debatten har for lavt nivå, hvilket ansvar føler media selv at de har mht å gi rom for budskap som trenger mer enn et par sekunder eller et par linjer å formidle? Tabloidisering- årsak og virkning er i seg selv et tema egnet for en veldig interessant debatt....

Boken om Tønne-saken er på vei....

Tidligere direktør i Advokatfirmaet BA-HR, nå adm. direktør i Borgerting Lagmannsrett, Kari Breiheim, kommer med bok om saken som ga henne "varsler"-tittelen for noen få år siden. Boken er ventet rundt 18. september og imøteses med spenning i mange miljøer. Jeg hadde gleden av å intervjue Kari til en Master of Managementoppgave om varsling ved BI i 2004. Avhandlingen har tittelen: "Whistleblowing - et symptom på en organisasjonskultur?" Jeg skal komme tilbake til temaet varsling om litt. Mye har skjedd siden 2004. Debatten har vært ført både i offentlighet og i fagmiljøer. Vi har også fått noen lovbestemmelser som definerer et tilsynelatende rettsvern for varslere i Norge. Men den store kompetanseøkningen har etter min mening ikke skjedd. Selv opplever jeg fremdeles enkelte ledere som omtrent står i stolene sine og skriker mot meg når jeg foredrar om temaet varsling. Vi har en lang vei å gå når politiske ledere som Erik Solheim som er minister i regjeringen som vedtok de nye varslerbestemmelsene ikke en gang makter å følge reglene overfor varslere i NORFUND- en organisasjon som han i realiteten er øverste leder for. Selv har jeg fulgt temaet både som advokat og forsker i en del år nå. Jeg har hørt og sett nok til å være sikker på at dette temaet ikke må slippes, at kompetansen ikke er så stor blant rettsanvendere, journalister eller andre til at vi kan erklære rettstilstanden for varslere som akseptabel her til lands.... Jeg er blant de heldige som har fått lese deler av manuskriptet til Karis bok om Tønne / BA-HR saken. Jeg håper veldig mange leser denne og forstår at varsling er et tema med forgreininger til både korrupsjon, arbeidsrett, personvern, etikk og politikk.... I en helhetlig fremstilling i en personlig beretning, er det å håpe at ansvar plasseres der ansvar hører hjemme - og at temaet blir litt mer nyansert for flere......Den aktuelle saken som boken handler om forlot oss med mange ubesvarte spørsmål. Kommer tilbake med mer om både temaet og Karis bok etterhvert....

torsdag 26. juli 2007

Integrering eller ikke integrering?

Heller ikke denne valgkampen kommer til å slippe unna spørsmål om innvandring og integrering. Det er svært interessant å følge føljetongen som er i gang i Daglandet: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/25/507087.html Her er det etnisk norske politikere, som Bjarne Håkon Hansen som hevder at integreringspolitikken har vært vellykket, mens politikere med annen etnisk bakgrunn, som Høyres norskpakistanske Mubashar Kapur, hevder det motsatte: http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/07/22/506839.html Han hevder blant annet at det i Oslo eksisterer to paralelle samfunn. Hvilke uttalelser er det størst grunn til å feste lit til?

Det er fantastisk bra at Kapur og andre politikere med annen kulturell bakgrunn blir premissleverandører til denne viktige og nødvendige debatten! Når Kapur forteller hvordan situasjonen egentlig er, er det all grunn til å lytte! Frp sitt hegemoni i innvandringsdebatten må oppheves. Polariseringen har sperret for en fornuftig debatt altfor lenge!

tirsdag 24. juli 2007

Valg-forvirring i byrådet?

Noterer meg at intensiteten i valgkampen begynner å tilta i styrke....
http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2892078.ece

Styreverv og hjemmefruer

I et innlegg i DN i går ble det påstått at debatten om kvinner, kvinneroller og styreverv er tema som våkner til live hver eneste sommer, og da spiesielt i DN. Victor Norman kalte debatten en "agurk", noe Hilde Sandvik med rette kritiserte i dagens BT. Temaet er for viktig til det.
I år har det som kjent vært fokusert mest på hjemmefruetilværelser i de øvre sosiale sjikt. Reportasjene som har vært på trykk, har lagt en utilslørt vekt på å fremheve både svømmebasseng og solskinn som glitrer i fru Wilhelmsens dimanter. Jeg har tillatt meg å more meg litt over dette, men hvis jeg skal forsøke å dra noen poenger ut av det som har vært debattert, så er mine kommentarer følgende:

1) For mange, har det nok vært noe ubehagelig å være vitne til at vårt samfunn ikke er så homogent som de kanskje skulle ønske. Mennesker i dette landet velger i stor grad selv hvordan de vil leve, ut i fra livsfase, økonomisk situasjon og egne ønsker. Det er ikke opp til politikere eller andre å bestemme hvordan folk skal leve. Men vi må legge til rette for at folk får ta de valgene og organisere sitt liv og sine omsorgsoppgaver på den måten som passer dem best. Dette omfatter også at det skal bli like enkelt og like naturlig for far å være hovedomsorgsperson. Vi bør heller ikke oppfordre folk til å være hjemme. Til det trenger vi arbeidskraften vår for mye. Vi har også en stor utfordring mht å styrke integrering av innvandrerkvinner i samfunnet. Konsekvensene av kontantstøtten må grundig evalueres i så måte! Men vi må akseptere at det kan være mange grunner til at folk i perioder av livet velger å ha en omsorgsperson i lavere stillingsbrøk eller i hjemmet.
2) Fru Wilhelmsens utsagn om at kvinner er best egnet til å ivareta oppgaver i hjemmet, må skrives på kontoen for den generasjonen hun tilhører. Min mormor mente det samme. Hun var stort sett hjemmeværende hele livet. Min morfar var verken skipsreder eller formuende på annen måte. Han var politimann og familien på 5 tilbrakte hele livet i en treroms leilighet på Landås.
3) Debatten som har gått vitner kanskje mer enn noe annet om brytningene i tiden vi lever i. MEN: Noe som er farlig, er om alle reportasjene om de velutdannede hjemmeværende fruene tas til inntekt for manges feilaktige oppfatning av at det er så få "kvalifiserte" kvinner som søker lederstillinger og styreverv! For det er fullstendig grunnløse holdninger og påstander. Styrene leter altfor snevert etter dyktige kvinnelige kandidater. Selv om man kan debattere lovkravet om 40% andel kvinner i ASA-selskapene i mange retninger, så er det grunn til å tro at kravet etterhvert vil bidra til en holdningsendring, selv om dette fremdeles går altfor sent.
4) For kvinner som kan- og ønsker seg ansvarsfulle posisjoner, så er nok den viktigste personlige strategien å velge den rette mannen. Han som er trygg nok på seg selv til å kunne leve med en kone som kanskje passerer ham karrieremessig og som lever som om likestilling er en absolutt selvfølge, både i yrkeslivet og på hjemmebane. Slike menn er fremtidens vinnere da de også får med seg en større nærhet til sine barn og deres liv. Likedeling av omsorgsansvar innebærer også likedeling av den dårlige samvittigheten....

mandag 23. juli 2007

Bybanekrangel i Frp

BA har i dag et oppslag om bybanekrangelen i Frp: http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2890332.ece

Er dette et enkeltstående eksempel på intern uro, eller er det grunn til å spekulere i om partiet kan ha fått inn på sin liste personer som kommer til å bli en utfordring for partiet fremover? En økt positivisme fra den kant til utbygging av bybanen kan man fra denne side uansett glede seg over.... Jeg antar at fortsettelse vil følge.....

Rus, psykiatri, svart økonomi og alle andre tilstøtende utfordringer...

Ovennevnte problemstillinger holder på å bli en uendelig verkebyll i vårt samfunn. Hvordan vi tenker omkring rusomsorgen, har koblinger til prostitusjon, organisert kriminalitet, sosialomsorg, helse, psykiatri, trygd og barnevern. Det nytter derfor ikke å isolere denne problemstikken i en egen, lukket boks!

Utfordringen er å lytte til de fagfolk som arbeider med problematikken til daglig, og som kan bidra til å belyse hva som faktisk er problemene med dagens situasjon. Vi må tørre å kaste bort gammelt tankegods og tenke nytt og på tvers av dagens ansvarsstrukturer. Vi må ha mer av det som virker! Det de siste ukers debatt har vist, er at vi må sørge for en tverrfaglig organisering av tiltak rundt pasientene. Denne gruppen pasienter må sikres sine pasientrettigheter. Terskelen for å komme inn til behandling er for høy. Veien til nødvendig hjelp må ikke organiseres etter samlebåndstankegangen hvor de sykeste pasientene faller fra og beveger seg mot målet avhengig av hvor friske de er! Jeg hørte nettopp om et foreldrepar som hadde tatt opp lån for å finansiere sin sønns herionmisbruk for at han skulle ha muligheten til å overleve mens han stod i kø for behandling. Dette er den tøffe virkelighet!

Lisbeth Axelsen og undertegnede har fått massevis av tilbakemeldinger på vårt innlegg i BT den 5. juli 2007 "Elefanten og nøkkelhullet" fra særlig pårørende og fagfolk. Det har vært fantastisk å oppleve at de berørte opplever at man ser og forstår den virkeligheten de lever i og med. Innlegget følger nedenfor:


NÅR ELEFANTEN IKKE KOMMER IGJENNOM NØKKELHULLET -
EN SÅRT TILTRENGT DEBATT OM RUSOMSORGEN

En nødvendig debatt har pågått i BT om svakheter ved rusomsorgen. Internasjonale studier viser at 70-80% av pasienter med stoffavhengighet også har psykiatriske lidelser. Vår påstand er at silotenkning og mangelfullt organiserte rammer gjør rusmisbrukerne til kasteballer mellom ulike instanser. I den prioriteringsmessige bakgården som psykiatrien er, kommer de stoffavhengige desidert dårligst ut. Mens det tar 1 uke for en kirurgisk avdeling å stadfeste at en skjev stortå er berettiget til nødvendig helsehjelp, tar det mange måneder å bekrefte det samme for en stoffavhengig som har vært på kjøret store deler av livet. Resultatet er inntil et års ventetid for å komme til behandling for en pasient som har større dødelighetsrisiko enn noen annen pasientgruppe i egen aldersgruppe.

Som fagpersoner har vi møtt denne gruppen innen helsevesenet, rettspleien, barnevernet og sosialomsorgen. Vi har møtt fortvilte pårørende som ikke opplever at deres nærmeste får den hjelpen de trenger. Organisasjonsteoretikeren C.Argyris fremhever viktigheten i en organisasjon av evne til reflektert læring. Det sentrale er viktigheten av et bevisst fokus på å utvikle evne til å reflektere over hvorfor den gjør det den gjør på den måten den gjør. Refleksjon over ”hvorfor” synes å være en mangelvare i rusomsorgen. Et eksempel på dette er Helse Bergens prosjekt ”Realisering av rusreforma1”.

Her settes ambisiøse mål om internasjonal status og universitetsklinikk. Men hvor er rusmisbrukeren? Det skrives om pasientene som er søkt inn i behandling via sosialkontor eller lege. Er det noen som vet hva som kreves av en alvorlig syk pasient for å komme så langt? Det skal satses mer på poliklinisk behandling, men over 40% av de pasientene som får time til denne type behandling klarer ikke å møte til timen. Sosialkurator John Harkestad med over 25 års erfaring med disse pasientene har stilt et spørsmål som summerer det hele: "Hvem skal møte pasientene der de er?"

Vi har ikke råd til profesjonskonflikter eller til å klore oss fast i fordommer, gammelt tankegods og politisk maktkamp. Det må lyttes til dem som hver eneste dag opplever på nært hold hva som fungerer og hva som ikke fungerer i rusomsorgen. Det eneste disse pasientene har til felles, er deres stoffavhengighet. Det finnes mange dyktige og dedikerte mennesker som jobber innen rusomsorgen. Utfordringene ligger på det organisatoriske og strategiske ledelsesplan. Når resultatene og de uakseptable ventelistene avslører et tilbud med brukket rygg, er det legitimt å rette et kritisk søkelys på den organisatoriske overbygningen. Den evalueringen som foretas gjøres i hovedsak av hovedaktørene selv. Det er neppe egnet som en objektiv kontroll i den akutte situasjonen vi står overfor.

Terskelen for å komme i gang med et egnet opplegg er for høy for mange. De virkelige historiene bekrefter dette. Noe er galt når en sliten stoffmisbruker på 40 år, som er velkjent for behandlingsapparatet, godkjent for behandling med tildelt langtids institusjonsplass, ikke får starte opp med behandling fordi regelverket krever at godkjent bolig skal foreligge før oppstart på subistitusjonsbehandling(Metdon/Subutex/Subuxone). Det er vanskelig nok for sosialkontorene å skaffe boliger, om de ikke skal skaffe pasienter boliger som skal stå tomme i 6-12 måneder. Det tragiske i dette regelrytteriet er at pasienter dør. Nevnte pasient mistet sin institusjonsplass. Hun ble etter en kuvending senere startet opp på Metadon, men døde kort tid etter uten å noen gang få sin tildelte institusjonsplass.

Pasientstatus til rusmisbrukere ble gitt gjennom rusreformen i 2004. Det er ikke gjort noen gjennomgripende strukturelle endringer i helse- og sosialvesenet på bakgrunn av en analyse av hvilke kompliserte og tverrfaglige behov disse pasientene har. Når denne nye pasientgruppen ikke passer inn i den tradisjonelle strukturen, blir det deres egen feil. Det er ennå ikke lagt frem en troverdig strategi for å nå frem til de sykeste i pasientgruppen.

Straffelovgivningen gir domstolene adgang til å dømme rusmisbrukere som har begått straffbare handlinger til behandling. Behandlingstilbud for dette formålet er imidlertid mangelvare. Riktige behandlingstilbud er avgjørende for at samfunnet skal lykkes i å rehabilitere mennesker tilbake til samfunnet. Vi må vokte oss vel for å gi elefanten skylden for at den ikke lar seg presse igjennom nøkkelhullet. Rusmisbruk og psykiatriske diagnoser påvirker pasientens atferdsmønster. Behandlingen må organiseres deretter, slik at en forvirret og stigmatisert pasient møter et samlet og koordinert behandlingsapparat hvor kompetansen innrettes etter pasienten, ikke motsatt. Det nytter ikke med en organisering hvor pasientene siles gjennom en søknadsprosess og avanserer mot målet avhengig av hvor friske de er, mens de sykeste faller ut etter første eller andre runde fordi de ikke klarte å møte til møtene på sosialkontoret eller hos lege. Når man ellers står overfor et alvorlig problem, løses dette best ved å samle nødvendige ressurser rundt problemet, for en tverrfaglig og koordinert vurdering. Problemet sendes ikke rundt fra faginstans til faginstans. Hvor mange flere skjebner må lide før vi begynner å organisere behandlingen rundt stoffavhengige på samme måte?

Birthe Taraldset – Jurist og bystyrekandidat for Høyre
Lisbeth Axelsen – Psykiatrisk sykepleier, pårørende, varaordfører i Os kommune og fylkestingskandidat for Høyre
1www.bergenclinics.no/bk_archive/Rusrapport%20pdf.pdf

En ny blogger er født.

Jeg har tenkt på å begynne å blogge lenge... Men det måtte en sommerferie til for å komme i gang. Jeg vil starte med de temaene som jeg har arbeidet med lenge. Samfunnskritiske, vanskelige tema som rører rundt i en stor gryte med mange sterke krefter i. Alt som beveger seg under polerte overflater. Litt riksbitch, men det får være. Har sett for mye, erfart for mye til å være naiv. Jeg kommer snart tilbake.

For valgkampen har jeg lansert mitt eget, private slagord: "Mer av det som virker!"
Høres enkelt ut, men for mange politikere er dette svært vanskelig. Kommer også snart tilbake med mer om hva jeg mener med dette.

Den nye blogger er født og våken!