Passive myndigheter i anti-korrupsjonsarbeidet?

Innlegg på trykk i Dagens Næringsliv i dag:

Tina Søreide, Forsker CMI, og Birthe Taraldset, Universitetslektor, Juridisk Fakultet, Universitetet i Bergen

Etterforskning av korrupsjonssaker er blitt for avhengig av at bedrifter som mistenkes for korrupsjon spiller på lag med etterforskerne. Korrupsjon i internasjonale kontrakter blir sjelden avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet.

Virksomhetenes selvutnevnte granskningsutvalg g bidrar til å få saker raskere unnagjort, og reduserer utgifter til offentlig etterforskning. Men hvordan er uavhengigheten i slike etterforskninger? Og hvordan blir dette når alvorlig korrupsjon er knyttet til kontrakter som kan innebære betydelige inntekter for staten selv?

Det er indikasjoner på korrupsjoni den siste StatoilHydro-saken om Saga sine konsesjoner i Libya. Økokrim har likevel besluttet å avvente videre etterforskning i saken inntil et granskningsutvalg nedsatt av selskapet selv har levert sin rapport. Dette kan unektelig framstå som en ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side. Handler det i så fall om å spare ressurser eller er det mer alvorlig og indikerer at staten ikke tar et selvstendig ansvar når staten selv er involvert?

For snart ti år siden, da vi fikk OECD-konvensjonen om forbud mot bestikkelser av offentlig ansatte i andre land, var det forventning om en betydelig økning i antall korrupsjonssaker. Dette har ikke slått til, og mange av landene som har implementert regelverket har fremdeles ikke fremmet slike saker i rettsapparatet. En forklaring er at korrupsjon i internasjonale kontrakter sjelden blir avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet. Etterforskning starter ofte med et varsel fra interkontrollen eller ansatte i bedriften. Dette ser ut til å være et mønster også i saker hvor norske bedrifter er involvert. Statoil sin Iran affære ble kjent på denne måten, og nå også det som kan være korrupsjon i Libya.

Det er flere grunner til at slike korrupsjonssaker ikke kommer for retten uten at noen fra de involverte bedriftene spiller på lag med påtalemyndighetene. OECDs evalueringsrapporter viser at myndighetene ofte vil være motvillige til å etterforske korrupsjonssaker for egne bedrifter i andre land. Internasjonale kontrakter representerer gjerne viktige næringspolitiske interesser.som gir inntekter til staten, og er positive for handelsbalansen.

En nødvendig myndighetskontakt kan være politisk sensitivt fordi det indirekte kan oppfattes som korrupsjonsanklager mot et annet land. Det er gjerne uvisst i etterforskningsfasen hvor høyt i det politiske systemet korrupsjonen har foregått i vertslandet, og hvorvidt sentrale politiske ledere er involvert. Myndighetene i vertslandet kan derfor benekte korrupsjonen og være motvillige til å bistå med etterforskningen. Tidligere statsminister Tony Blair erklærte at den mye omtalte BAE-saken ikke skulle etterforskes, nettopp på grunn av diplomatiske kostnader.

Når innrømmelser og bevis foreligger, vil det være vanskeligere å la være å etterforske en sak. Behovet for medvirkning fra myndigheter i andre land vil da også være mindre. Kampen mot korrupsjon kan imidlertid ikke avhenge av at bedriftene informerer om egen kriminalitet. Dette ville være særlig naivt nå, når risikoen for å bli svartelistet, og dermed miste viktige femtidige kontrakter, er større enn noen gang. Paradoksalt nok er situasjonen den at i en tid med økt fokus på anti-korrupsjon og transparency, har bedriftene dalende insentiver til å informere om egen praksis. En mistanke om korrupsjon er alene tilstrekkelig til å bli svartelistet.

Det er politi og påtalemyndigheten som på selvstendig grunnlag har ansvaret for å sikre at etterforskning skjer. Å sette seg på gjerdet og avvente en privat granskning gjennomført av et utvalg nedsatt av den mistenkte bedriften selv, fremstår i denne konteksten som passivt. I saker der staten selv kan tjene på den korrupsjonen som eventuelt har funnet sted, kan en slik passivitet fremstå som inkonsistent i forhold til myndighetenes uttalte strategi for å bekjempe korrupsjon. Vi kjenner ikke detaljer i Libya-saken, men i den grad myndighetene kan tjene på å la etterforskningen ligge, oppstår en potensiell interessekonflikt som understreker behovet for å ta ansvar for en uavhengig etterforskning.

Det internasjonale mønsteret, som viser at det ikke synes å være tilstrekkelig vilje til etterforskning i saker som dette, er svært relevant for Norge. Vi må tørre å diskutere konflikten som kan oppstå mellom nasjonale politiske interesser og behovet for å bekjempe korrupsjon isolert. Faren for interessekonflikt tilsier at det bør gjelde strenge krav til myndighetene i saker hvor den norske stat selv er en stor eier og dermed selv vil kunne høste gevinst av kontrakter som kan være påvirket av korrupsjon. I forbindelse med BAE-saken ble det reist spørsmål om Storbritannia trenger et mer uavhengig etterforskningsorgan. Bør dette vurderes også i Norge? Er Økokrim i saker som er sterkt knyttet til statens egne interesser uavhengig nok? Er det på tide å gi Økokrim den uavhengighet og den ressurstildelingen som de reelle korrupsjonsutfordringene krever?