Er intervjuet til spennende artikkel om innføring av økonomiske insentiver ved varsling i dagens utganve av Mandag Morgen:


ØKT BRUK AV ØKONOMISK BELØNNING AV VARSLERE?

http://mandagmorgen.no/økt-bruk-av-økonomisk-belønning-til-varslere?utm_source=mm.dk&utm_medium=newsletter&utm_content=mm-brief&utm_campaign=mm-brief-2012-12-16

Dette innlegget står på trykk i BT i dag, den 4. desember 2012:

HORDALAND TEATER TIL SENTRUM

Birthe Eriksen

Styreleiar i Hordaland teater

Etter ein lang politisk prosess fekk Hordaland teater ei brei tverrpolitisk støtte for å flytte til Bergen sentrum. Det politiske miljø såg at ei slik flytting er heilt avgjerande for å sikre teateret si framtid. Det gjeld både i høve til publikum, økonomi og som attraktiv arbeidsplass for instruktørar, skodespelarar og andre.

Det har vore mykje att og fram i spørsmålet om KOR teateret skal flytte til. Kultur Vest har fått økonomisk støtte til å utgreie alternative stader for teateret i sentrum. Kultur Vest sitt potensial- og legitimitet som ei felles stemme og koordinator for kulturarbeid i Bergen vil no bli satt på ei viktig og spanande prøve.

Kultur Vest har ikkje blitt pålagt nokon avgrensningar i sitt arbeid med utgreiinga. I det politiske miljøet og i media elles, har Tanks Skule vore diskutert som ei moglegheit. Det var derfor naturleg at Tanks Skule hadde vore utgreidd som eitt av fleire alternativ i den prosessen. At fylkeskommunen har vedteke å leggje skulen ut for sal, må ein no diverre forhalde seg til- om ikkje det er mogleg å skaffe ei finansiering slik at teateret sjøl kan kjøpe eigedomen.

Hordaland Fylkeskommune har forplikta seg til å vere ein aktiv deltakar i prosessen med å flytte teateret. Fylket har stilt til disposisjon både pengar og pesonellressursar for strategigruppa som skal leie arbeidet med utgreiinga. I ulike samanhengar har også Bergen Kommune uttalt seg med positiv støtte til både flyttinga og til teateret si framtid i Bergen Sentrum. Historisk har ikkje Bergen Kommune hatt noko eierskap til teateret og dermed heller ikkje plikter.

Om Hordaland Teater skal klare å realisere sitt potensial som ein viktig nynorsk scene på vestlandet som kan hende på sikt kan bli noke meir enn eit teater, så er det likevel slik at Hordaland Fylkeskommune og Bergen Kommune no må tale saman. Framleis har vi ei moglegheit til å knytte til oss ein storhet som Jon Fosse som aktørar i andre byar konkurrar om. Etter nyleg å ha møtt forfattaren, er eg overtydd om kor hans hjarte ligg. Avgjerande er likevel kva for ei satsning vi kan by i bytte mot namnet hans.

Tida er komen for å vise at god vilje for teateret ikkje er det einaste ein kan by på. Teateret treng at politikarar og byråkratar i begge organ set seg saman og bli einige om kva for moglegheitar som eksisterar. Det er mykje rørsle i fleire av byen sine kulturinstitusjonar. Fleire treng nye eller fleire lokaler. No er det på høg tid å sjå dei ulike institusjonane sine behov i samanheng for å sjå korleis desse kan kombinerast på ei effektiv og økonomisk besparande måte, til glede for kulturinstitusjonane sjølv, men ikkje minst for publikum. På mange område må institusjonane kunne samarbeide og sjå på samlokalisering. Det vere seg innafor både tekniske og administrative funksjonar. Lager, prøvescenar, verkstader, IKT, lønn/personal, marknadsføring, vakt/billsal m.m. kan vere område som vil gje store innsparingar, og ein vil få meir kultur for kvar krone.

Dei fleste nynorsk institusjonane er plasserte i Oslo. Bergen som på mange måtar vert rekna som ”Vestlandets hovudstad”, har vel knapt ein einaste institusjon som kan knytast opp mot det nynorske. Det å få Hordaland Teater lokalisert sentralt i sentrum og på same tid få Jon Fosse sitt navn knytt opp mot teatret, vil vere eit kraftig løft for teatret og for Bergen som kulturby. Og ikkje minst; Bergen vil få ein institusjon i bykjerna med både ein nasjonal og ein internasjonal dimensjon over seg.

Fylkes/bypolitikarar og alle som brenn for Bergen som ein levande kulturby må kjenne si besøkstid. Me har eit alle tiders høve no, medan Jon Fosse brenn for desse planane i Bergen.

Statseid korrupsjon

I forrige uke hadde jeg en kronikk om korrupsjon i våre statseide selskap i Minerva på nett:

http://www.minervanett.no/statseid-korrupsjon/

God eierstyring og offentlig eierskap

Dette innlegget står på trykk i Kommunal rapport i dag, den 29. november 2012.

God eierstyring og offentlig eierskap

Birthe Eriksen

Stipendiat, juridisk fakultet UiB
Fylkestingsrepresentant for Høyre i Hordaland



Offentlig eierskap reiser en rekke spørsmål i skjæringspunktet mellom juss, ledelse og politikk. Både den nasjonale og internasjonale politiske- og rettslige utviklingen endrer løpende hvilke krav som stilles for å sikre en god eierstyring og selskapsledelse. Ikke minst stilles det stadig større krav til politikernes og styremedlemmenes kompetanse.

«Corporate Governance» er et amerikansk begrep som blir oversatt til «God eierstyring og selskapsledelse». Betegnelsen er knyttet til Norsk Anbefaling for eierstyring og selskapsledelse for børsnoterte selskap, men kan også gi veiledning til andre selskap. Anbefalingen går lenger enn det som følger av aksjelovgivningen. Krav til styremedlemmers kompetanse og uavhengighet samt vedtakelse av en forutsigbar utbyttepolitikk er sentrale punkt.

Den politiske dimensjonen ved offentlig eide selskap utfordrer ovennevnte anbefalinger for eierstyring og selskapsledelse. Formålet med offentlig eierskap er nettopp at staten, fylkeskommuner og kommuner, har bestemte politiske formål med sitt eierskap. Målet er sjelden bare å tjene mest mulig penger. Ytterligere kompliserende er det at de politiske interessene kan skifte noe med hvilken politisk ledelse regjeringen eller kommunestyret til enhver tid har. En borgerlig politisk ledelse kan for eksempel betrakte et eierskap i et kraftselskap som mer finansielt enn det en ledelse på venstresiden finner naturlig. Slike politiske forskjeller kan få betydning for synet på selskapets utbyttepolitikk. Å utforme langsiktig eierskapspolitikk med bred politisk forankring kan derfor være viktig for å sikre forutberegnelighet.

De politiske interessene kan medføre et ønske om å sikre kontroll med selskapene utover egen styringstid ved å utnevne styremedlemmer som er lojale mot dem som utpeker dem. Mediene har i liten grad hatt fokus på hvilken politisk makt som kan utøves gjennom utnevnelser av styremedlemmer. Idealet om styremedlemmers uavhengighet bygger på at uavhengige styremedlemmer vil rette sin lojalitet mot aksjonærfellesskapet og til selskapet som sådan, ikke til bestemte eiere, eller enda verre; til enkeltpersoner. Kompetente, uavhengige styremedlemmer antas å være best egnet til å forvalte selskapets verdier da de evner å fokusere på selskapet som helhet i et langsiktig perspektiv. Forventningen er at dette i sum vil tjene samtlige aksjonærer. I de fleste kommuner, har man tatt konsekvensene av dette ved å innføre forbud mot at folkevalgte i kommunestyrer ikke kan inneha styreverv i kommunale aksjeselskap.

Stortingets kontrollkomité har nå åpnet sak for å undersøke hvorvidt næringsminister Trond Giske misbrukte sin makt ved å presse inn bestemte personer som står ham nær i et statlig eid selskap. Det kan selvsagt være gode grunner til å rekruttere personer hvis kompetanse man kjenner godt til. Spørsmålet er om selve prosessen var egnet til å sikre borgernes tillit til at regjeringen forvalter våre felles verdier på en tillitsvekkende måte. De samme hensynene ligger bak både forvaltningslovgivningen, herunder regelverket om offentlige anskaffelser, samt straffelovens regler om korrupsjon.

Politiske debatter om offentlig eierskap blir dessverre ofte redusert til et spørsmål om hvilke typer virksomheter det fremstår politisk riktig å ha offentlig kontroll over. Det kan handle om behovet for kontroll med naturressurser som vannkraft og olje/gass. Det kan også handle om å sikre en uavhengig allmennkringkaster som NRK eller sørge for konkurranse i luftfarten ved å eie i SAS. Selskapsformen kan dessuten være et nyttig verktøy ved konkurranseutsetting og organisering av interkommunalt samarbeid gjennom for eksempel bompengeselskap eller etablering av felles «helsehus» for at små kommuner skal klare å etterleve kravene i Samhandlingsreformen, slik det blant annet arbeides med i Nordhordland.

Partienes ulike syn på grad av offentlig eierskap har en kobling til hvordan de ser på forholdet mellom privat og offentlig sektor, hvordan samarbeidet mellom de to sektorene best kan organiseres med tanke på kvalitet og effektivitet samt på spørsmålet om hva det offentlige bør drive med.

I det siste har maktforholdet mellom styret og eierne vært tema. I flere sammenhenger har det blitt hevdet at eierne må avstå fra å blande seg for mye inn i styrets anliggende. Styrets makt har de senere år generelt styrket seg på bekostning av generalforsamlingen. Det gjelder særlig i selskap med spredt eierskap. På noen punkt går imidlertid utviklingen i motsatt retning. Regjeringen har for eksempel vært motvillig til å blande seg inn i saker om statlige selskapers samfunnsansvar. Holdningen kom til uttrykk i forbindelse med Statoils oljesand-prosjekt i Canada. Uten å ville ta standpunkt til etikken her, så er en slik holdning i strid med en internasjonal utvikling hvor en voksende aksjonæraktivisme medfører strenge krav til styret og minoritetsaksjonærer om etterlevelse av normer for samfunnsansvar. Regjeringens holdning står også i kontrast til den vedtatte politikken om samfunnsansvar som gjelder for Statens Pensjonsfond Utland ved investeringsbeslutninger i utenlandske selskap.

ET REELT LOKALT SELVSTYRE?

(Dette innlegget har stått på trykk i kommunal rapport i oktober 2012)


Birthe Eriksen
Man skal ikke ha vært lokalpolitiker lenge før man forstår at det er stor forskjell på lokaldemokrati og et reelt lokalt selvstyre.
Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget. Flere partier som ellers taler pent om viktigheten av lokaldemokratiet, valgte å la forslaget om å styrke grunnlaget for det lokale selvstyret falle.
Samtidig har vi løsrevne debatter om kommunesammenslåing, konsekvenser av samhandlingsreformen, overføring av ansvarsområder til kommuner, nedleggelse av fylkeskommunene, sentralisering og fylkesmannens rolle. Disse spørsmålene diskuteres i hovedsak løsrevet fra hverandre, uten at det tas stilling til de prinsipielle spørsmålene: Hva mener vi er lokaldemokratiets rolle? Ønsker vi et reelt lokalt selvstyre? I så fall, hva skal dette innebære? Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret gjorde nok enkelte partier usikre på hva som ville bli konsekvensene, nettopp fordi forslaget manglet forankring i en prinsipiell debatt. Neste gang et slikt forslag fremmes- for det vil garantert bli fremmet igjen, så kan det derfor ikke komme alene. Det må komme som en naturlig konsekvens av en større, mer helhetlig forvaltningsreform.
Det går nemlig ikke an å endre på et av de sentrale elementene i systemet vårt uten at endringen også får konsekvenser for resten av forvaltningen. En nedleggelse av fylkeskommunen forutsetter for eksempel en kommunestruktur som gjør det mulig for kommunene å overta fylkeskommunenes ansvarsområder. Større endringer i kommunestrukturen kan imidlertid være vanskelig å få til uten at det finner sted på nasjonalt nivå- som ledd i en helhetlig strategi.
Et viktig utgangspunkt for en styrking av det lokale selvstyret, er nettopp å grunnlovsfeste det. Norge er et av de få landene i Europa som mangler en slik grunnlovsfesting. For at det lokale selvstyret skal være reelt, så må det også etableres en forvaltningsdomstol eller annet rettslig konfliktløsningsorgan til å avgjøre tvister mellom forvaltningsnivåene og som dermed ivaretar rettsvernet til det lokale selvstyret.
En vellykket forvaltningsreform hvor det lokale selvstyret styrkes, innebærer altså at staten må slippe taket på flere felt. Eksempler på områder hvor det vil være aktuelt å styrke det lokale selvstyret, er å overføre en større myndighet til å foreta lokale tilpasninger i arealpolitikken, for eksempel gjennom en differensiert strandsonepolitikk tilpasset lokale forhold. Et annet, er å redusere fylkesmannens adgang til overprøving av kommunenes skjønnsutøvelse. En samordning av statlige innspill og innsigelser i arealsaker- og en overføring av flere av fylkesmannens oppgaver til nye og større kommuner, er en annen mulig konsekvens.
For å kunne utvikle og forvalte et reelt lokalt selvstyre, er det selvsagt også nødvendig å la kommunene få beholde mer av den lokale verdiskapingen, som for eksempel selskapsskatten representerer. Ved å la kommunene få beholde mer av egne skatteinntekter, vil de også bli mindre avhengig av statlige overføringer.

For politikere som frykter at staten mister makt og kontroll, vil en omfattende reform naturlig nok kunne fremstå truende. Hvorvidt man vil støtte reformen, avhenger av hvilket syn man har på forholdet mellom sentralisering og desentralisering av makt og på hvordan samfunnet best bygges og utvikles: Ovenfra gjennom staten, eller nedenfra, i lokalsamfunnene. Forutsetningen for en større forvaltningsreform, er en grunnfestet tro på at det er i lokalsamfunnene hvor menneskene bor og lever sine liv at man er best kvalifisert til å styre og regulere seg selv i større grad enn i dag. Uansett hvilket politisk ståsted man har, så er behovet for en prinsipiell- og helhetlig debatt om det lokale selvstyret overmodent.

Innlegg publisert i BT den 30.09.12

DEN FARLIGE LOJALITETEN




Birthe Eriksen

Stipendiat, juridisk fakultet UiB

Vi har til de grader nå fått bevis for at tette, personlige bånd mellom personer i politikk og byråkrati, innebærer en risiko for at lojaliteten blir blind, fordi den rettes mot personer, ikke mot de institusjonene de er ansvarlige overfor. 22. juli-kommisjonens rapport dokumenterte fundamentale feil ved sentrale myndighetsorgan. I den påfølgende debatten har den også blitt en dokumentasjon på hva risikoen ved enkelte organisasjonskulturer kan medføre. Det samme mønsteret ser ut til å gjenfinnes i den såkalte Ahus-skandalen. Her ble stemmer som advarte mot den massive overføringen av pasienter ignorert, med de tragiske konsekvensene dette har ført til.

Mens BT og andre medier har vært flinke til å evaluere sin egen dekning av terror-rettssaken, så er det brukt mindre plass til å debattere hvorvidt media burde ha avdekket de grove systemfeilene som fremkommer i Gjørv-rapporten. Et hederlig unntak, er Frank Rossaviks innlegg den 21. august med tittelen: «Medienes svikt». Han stiller spørsmål om hva mediene kunne ha oppdaget om forholdene før 22. juli. Hans konklusjon er imidlertid forstemmende: Visst kunne mediene ha oppdaget mer, men han vet ikke hva. Det er beklagelig at ingen har tatt Rossaviks diskusjon videre.

Hvorvidt media bruker mye tid på stoff som ikke er viktig, kommer selvsagt an på øyet som ser. Samfunnets kompleksitet speiles i både politikernes, byråkratenes og medienes oppgaver og ansvar. Det koster mye å drive kritisk grave-journalistikk. Samtidig har en avis som BT langt flere oppgaver enn å vokte den politiske makten.

De strukturelle utfordringene som kan være årsaker til medienes svikt, er mer interessante. Medienes naturlige tilbøyelighet til å avstå fra å kreve flere restriksjoner kom for eksempel til uttrykk i debatten om datalagringsdirektivet. Et viktig spørsmål er om mediene mangler den samme risikoforståelsen som nå avdekkes i forvaltningen. Om det er tilfelle, vil mediene vanskelig kunne avdekke strukturelle mangler før risiko har ført til skade.

Selv der informasjon om alvorlige risikoforhold er tilgjengelig- og nærmest skriker på oppmerksomhet, får den ikke den oppmerksomhet som viktigheten skulle tilsi. Et eksempel er rapporten fra Willochs sårbarhetsutvalg. Et annet eksempel er den årlige Mørketallsundersøkelsen som evaluerer nivået på informasjonssikkerhet i privat og offentlig sektor. Årets undersøkelse viser noen foruroligende utviklingstrekk: Et voksende avvik mellom sikkerhetsnivået i organisasjonene og det risikonivået de er utsatt for. Dessuten er det færre organisasjoner som svarer på undersøkelsen, noe som kan skjule enda større risiko. Mediene er imidlertid passive, selv om det ville lamme store deler av samfunnet dersom sentrale IKT-systemer blir satt ut av spill. Et eksempel her er systemer for betalingsformidling. Om ikke risikopotensialer oppfattes som «sexy» nok for spalteplass, så viser vel 22. juli- rapporten at mediene bør sørge for at de blir det?

En evig utfordring for journalister, er selvsagt tilgangen på informasjon. Organisasjoner som Politiet og PST er lukkede i sin natur fordi de må ha høye sikkerhetsnivå. Spørsmålet fremover er i hvilken grad disse organisasjonene vil lykkes med å bli mer åpne, slik det politiske miljøet nå krever. Media må imidlertid også forholde seg til den lukketheten som skapes av misforstått lojalitet i organisasjonskulturer. I hvilken grad er det for eksempel reelt implementert varslingsrutiner i de aktuelle organisasjonene slik arbeidsmiljøloven pålegger? I Storbritannia eksisterer det en egen, lovregulert kanal hvor ansatte i det offentlige kan varsle direkte til parlamentet om kritiske forhold med alvorlige nasjonale implikasjoner. For media er det også krevende å stadig utfordre offentlighetsloven.

Det er heller ikke alltid så lett for media å forstå det de ser. Journalister som har kunnskap om hva som representerer risikofaktorer i en organisasjonskultur, vil derfor lettere forstå de prosessene som finner sted og som kan få konsekvenser for de beslutningene som fattes i disse organisasjonene.

Vil 22. juli-rapporten endre journalistikkens måte å analysere maktstrukturer og politiske kulturer? Vil de risikoforhold som kan ligge i politiske kulturer få større fokus? Misforstått lojalitet kan føre til effektiv maktutøvelse på kort sikt, men politisk ledelse på høyt nivå handler ikke bare om å gjennomføre egne partiprogram. Som følge av samfunnets kompleksitet, handler den i stadig større grad også om forvaltning av ulike former for samfunnsmessig risiko: Helse, miljø, sikkerhet, informasjonssikkerhet, korrupsjon og nettopp beredskap er bare noen slike eksempler.

Politiske kulturer har iboende mekanismer som i ekstrem grad kan fremme lojalitet- og konformitet. Aller farligst er det når det blir så systematisk at medlemmene av organisasjonen ikke selv forstår hva de er med på. I politiske kulturer stilles det derfor særlige krav til ledelse- for å motvirke utviklingen av lojalitetskulturer som setter evnen til kritisk tenkning hos den enkelte ut av spill, og som i verste fall uskadeliggjør de organisasjonsmedlemmene som tenker kritisk. Det media i større grad bør følge med på, er i hvilken grad ledelsen i offentlige beslutningsorgan aktivt legger til rette for en åpen ledelseskultur som oppfordrer til meningsbrytning om samfunnskritiske spørsmål. Å overse sammenhengen mellom organisasjonskulturer og beslutningsprosesser har nemlig en høy pris.

JUSTISPOLITIKK I VINDEN...

Med rapporten fra 22.juli kommisjonen og debatten i kjølvannet av denne, så har justispolitikk blitt et stort og viktig tema for tiden fremover. Debattene om omorganisering og sentralisering av politiressursene kommer også i et helt nytt lys nå. Justispolitikk har blitt et tema som ikke bare krever engasjement fra de nasjonale folkevalgte. Kravet fra ordføreren i Balestrand om å få ansatt en ny lensmann i kommunen etter at stillingen har stått ledig i 2,5 år!!! Viser relevansen av justispolitikk også i den lokale politikken. Jeg har skrevet et innlegg om dette her:

http://www.hoyre.no/www/hoyre_der_du_bor/hordaland/

Jeg skriver, altså er jeg.....

Ulike mennesker har ulike måter å påvirke sine omgivelser på. Mine måter å påvirke verden rundt meg på, er ved å studere verden, vurdere den, skrive om den og lage politikk for den. Jeg forsker på juridisk fakultet ved UiB, tenker over det jeg observerer stort sett hele døgnet, og skriver- masse.....Nå er jeg fast spaltist i www.kommunal-rapport.no og i www.bt.no. I Kommunal rapport skal jeg skrive innlegg om faglige/rettslige spørsmål som har betydning for politikere og folkevalgte organ. I BT mener jeg noe om hvordan avisen gjør jobben sin som den 4. statsmakt. Ellers publiserer jeg vitenskapelige artikler samt deltar i samfunnsdebatten når jeg blir spurt om min mening. Det er ikke alltid jeg behøver å bli spurt heller:-) Mine publikasjoner finner man i universitetenes- og høyskolenes egen database, Cristin: https://www.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/fres?action=sok&etternavn=taraldset&fornavn=Birthe&ar-fra=2007&erNorsk=1&erNordisk=1&erNasjonalt=1&erInternasjonalt=1&erUkjent=1&visParametre=1&sort=alfabetisk&bs=50

Ellers hender det at jeg Twitrer litt: http://twitter.com/birtar eller legger ut en og annen kommentar på facebook: http://www.facebook.com/#!/birthe.taraldset
Jeg forsker på eierstyring og selskapsledelse, herunder tema som varsling og korrupsjon: http://www.uib.no/personer/Birthe.Taraldset

Nå har jeg tenkt å forsøke å vekke til live denne bloggen også:-) det kommer mer....