ET REELT LOKALT SELVSTYRE?
(Dette innlegget har stått på trykk i kommunal rapport i oktober 2012)
Birthe Eriksen
Man skal ikke ha vært lokalpolitiker lenge før man forstår at det er stor forskjell på lokaldemokrati og et reelt lokalt selvstyre.
Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget. Flere partier som ellers taler pent om viktigheten av lokaldemokratiet, valgte å la forslaget om å styrke grunnlaget for det lokale selvstyret falle.
Samtidig har vi løsrevne debatter om kommunesammenslåing, konsekvenser av samhandlingsreformen, overføring av ansvarsområder til kommuner, nedleggelse av fylkeskommunene, sentralisering og fylkesmannens rolle. Disse spørsmålene diskuteres i hovedsak løsrevet fra hverandre, uten at det tas stilling til de prinsipielle spørsmålene: Hva mener vi er lokaldemokratiets rolle? Ønsker vi et reelt lokalt selvstyre? I så fall, hva skal dette innebære? Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret gjorde nok enkelte partier usikre på hva som ville bli konsekvensene, nettopp fordi forslaget manglet forankring i en prinsipiell debatt. Neste gang et slikt forslag fremmes- for det vil garantert bli fremmet igjen, så kan det derfor ikke komme alene. Det må komme som en naturlig konsekvens av en større, mer helhetlig forvaltningsreform.
Det går nemlig ikke an å endre på et av de sentrale elementene i systemet vårt uten at endringen også får konsekvenser for resten av forvaltningen. En nedleggelse av fylkeskommunen forutsetter for eksempel en kommunestruktur som gjør det mulig for kommunene å overta fylkeskommunenes ansvarsområder. Større endringer i kommunestrukturen kan imidlertid være vanskelig å få til uten at det finner sted på nasjonalt nivå- som ledd i en helhetlig strategi.
Et viktig utgangspunkt for en styrking av det lokale selvstyret, er nettopp å grunnlovsfeste det. Norge er et av de få landene i Europa som mangler en slik grunnlovsfesting. For at det lokale selvstyret skal være reelt, så må det også etableres en forvaltningsdomstol eller annet rettslig konfliktløsningsorgan til å avgjøre tvister mellom forvaltningsnivåene og som dermed ivaretar rettsvernet til det lokale selvstyret.
En vellykket forvaltningsreform hvor det lokale selvstyret styrkes, innebærer altså at staten må slippe taket på flere felt. Eksempler på områder hvor det vil være aktuelt å styrke det lokale selvstyret, er å overføre en større myndighet til å foreta lokale tilpasninger i arealpolitikken, for eksempel gjennom en differensiert strandsonepolitikk tilpasset lokale forhold. Et annet, er å redusere fylkesmannens adgang til overprøving av kommunenes skjønnsutøvelse. En samordning av statlige innspill og innsigelser i arealsaker- og en overføring av flere av fylkesmannens oppgaver til nye og større kommuner, er en annen mulig konsekvens.
For å kunne utvikle og forvalte et reelt lokalt selvstyre, er det selvsagt også nødvendig å la kommunene få beholde mer av den lokale verdiskapingen, som for eksempel selskapsskatten representerer. Ved å la kommunene få beholde mer av egne skatteinntekter, vil de også bli mindre avhengig av statlige overføringer.
For politikere som frykter at staten mister makt og kontroll, vil en omfattende reform naturlig nok kunne fremstå truende. Hvorvidt man vil støtte reformen, avhenger av hvilket syn man har på forholdet mellom sentralisering og desentralisering av makt og på hvordan samfunnet best bygges og utvikles: Ovenfra gjennom staten, eller nedenfra, i lokalsamfunnene. Forutsetningen for en større forvaltningsreform, er en grunnfestet tro på at det er i lokalsamfunnene hvor menneskene bor og lever sine liv at man er best kvalifisert til å styre og regulere seg selv i større grad enn i dag. Uansett hvilket politisk ståsted man har, så er behovet for en prinsipiell- og helhetlig debatt om det lokale selvstyret overmodent.
(Dette innlegget har stått på trykk i kommunal rapport i oktober 2012)
Birthe Eriksen
Man skal ikke ha vært lokalpolitiker lenge før man forstår at det er stor forskjell på lokaldemokrati og et reelt lokalt selvstyre.
Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget. Flere partier som ellers taler pent om viktigheten av lokaldemokratiet, valgte å la forslaget om å styrke grunnlaget for det lokale selvstyret falle.
Samtidig har vi løsrevne debatter om kommunesammenslåing, konsekvenser av samhandlingsreformen, overføring av ansvarsområder til kommuner, nedleggelse av fylkeskommunene, sentralisering og fylkesmannens rolle. Disse spørsmålene diskuteres i hovedsak løsrevet fra hverandre, uten at det tas stilling til de prinsipielle spørsmålene: Hva mener vi er lokaldemokratiets rolle? Ønsker vi et reelt lokalt selvstyre? I så fall, hva skal dette innebære? Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret gjorde nok enkelte partier usikre på hva som ville bli konsekvensene, nettopp fordi forslaget manglet forankring i en prinsipiell debatt. Neste gang et slikt forslag fremmes- for det vil garantert bli fremmet igjen, så kan det derfor ikke komme alene. Det må komme som en naturlig konsekvens av en større, mer helhetlig forvaltningsreform.
Det går nemlig ikke an å endre på et av de sentrale elementene i systemet vårt uten at endringen også får konsekvenser for resten av forvaltningen. En nedleggelse av fylkeskommunen forutsetter for eksempel en kommunestruktur som gjør det mulig for kommunene å overta fylkeskommunenes ansvarsområder. Større endringer i kommunestrukturen kan imidlertid være vanskelig å få til uten at det finner sted på nasjonalt nivå- som ledd i en helhetlig strategi.
Et viktig utgangspunkt for en styrking av det lokale selvstyret, er nettopp å grunnlovsfeste det. Norge er et av de få landene i Europa som mangler en slik grunnlovsfesting. For at det lokale selvstyret skal være reelt, så må det også etableres en forvaltningsdomstol eller annet rettslig konfliktløsningsorgan til å avgjøre tvister mellom forvaltningsnivåene og som dermed ivaretar rettsvernet til det lokale selvstyret.
En vellykket forvaltningsreform hvor det lokale selvstyret styrkes, innebærer altså at staten må slippe taket på flere felt. Eksempler på områder hvor det vil være aktuelt å styrke det lokale selvstyret, er å overføre en større myndighet til å foreta lokale tilpasninger i arealpolitikken, for eksempel gjennom en differensiert strandsonepolitikk tilpasset lokale forhold. Et annet, er å redusere fylkesmannens adgang til overprøving av kommunenes skjønnsutøvelse. En samordning av statlige innspill og innsigelser i arealsaker- og en overføring av flere av fylkesmannens oppgaver til nye og større kommuner, er en annen mulig konsekvens.
For å kunne utvikle og forvalte et reelt lokalt selvstyre, er det selvsagt også nødvendig å la kommunene få beholde mer av den lokale verdiskapingen, som for eksempel selskapsskatten representerer. Ved å la kommunene få beholde mer av egne skatteinntekter, vil de også bli mindre avhengig av statlige overføringer.
For politikere som frykter at staten mister makt og kontroll, vil en omfattende reform naturlig nok kunne fremstå truende. Hvorvidt man vil støtte reformen, avhenger av hvilket syn man har på forholdet mellom sentralisering og desentralisering av makt og på hvordan samfunnet best bygges og utvikles: Ovenfra gjennom staten, eller nedenfra, i lokalsamfunnene. Forutsetningen for en større forvaltningsreform, er en grunnfestet tro på at det er i lokalsamfunnene hvor menneskene bor og lever sine liv at man er best kvalifisert til å styre og regulere seg selv i større grad enn i dag. Uansett hvilket politisk ståsted man har, så er behovet for en prinsipiell- og helhetlig debatt om det lokale selvstyret overmodent.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar