En uavhengig påtalemyndighet?

Dette inlegget står på trykk i BA i dag:

Like før behandlingen av ankesaken for Gulating Lagmannsrett i den såkalte Karlsvik-saken, ble det tatt ut siktelser for korrupsjon mot en rekke ledere i forsvaret, herunder mot Karlsvik selv. Disse ble senere henlagt, men fra enkelte politikere i Stortinget er det blitt stilt spørsmål om disse siktelsene var resultat av politisk press. Dette er et betimelig spørsmål, på bakgrunn av sakens karakter og interessene som står på spill både i straffesaken og i arbeidsrettssaken. Påstanden om politisk press er imidlertid avvist fra forsvarsdepartementets side, og undertegnedes formål er på ingen måte å ta standpunkt til dette saksforholdet.
På prinsipielt nivå reiser imidlertid denne saken, sammen med en rekke andre saker vi kjenner fra media, noen viktige prinsipielle spørsmål om forholdet mellom våre øverste statsmyndigheter. Dette er tema som i økende grad er gjenstand for forskning internasjonalt, særlig på bakgrunn av den lange rekke økonomiske og politiske korrupsjonsskandaler vi har vært vitne til i en rekke land. I noen av disse har politikere vært involvert, eller offentlige personer som står sentrale politikere nær.

Nylig så vi at Økokrim lot tidligere Saga, nå StatoilHydro etterforske seg selv, til tross for mistanke om grov korrupsjon i Libya. Et relevant spørsmål i denne forbindelse, var i hvilken grad statens egne økonomiske interesser eventuelt påvirker villigheten til å etterforske statlig eide selskapers atferd i utlandet. Henleggelse av et stort antall av SEFOS etterforskningssaker mot politiet, er en annen sakstype, men det blir også her stilt spørsmål om uavhengighet og habilitet.
På den ene siden skal domstolen føre tilsyn med at de to øvrige statsmaktene, Storting og Regjering utøver sin makt innenfor de rammer som gjelder for disse. Samtidig skal domstolen dømme i saker hvor noen er tiltalt for straffbare handlinger. For å kunne ivareta sin rolle som lovens vokter, er domstolenes uavhengighet avgjørende. I de fleste systemer, herunder i Norge, har ikke domstolene noen egen rett til å initiere etterforskning eller rettslige skritt. Det er påtalemyndighetene som alene har monopol på dette – og disse blir således voktere av porten til domstolen. Et system som tillater at medlemmer av for eksempel en regjering eller et departement kan påvirke muligheten for at bestemte personer eller selskap vil bli straffeforfulgt – eller ikke, vil innebære et brudd på noen av våre mest sentrale rettslige og demokratiske prinsipper.

Utfordringen er at påtalemyndigheten i de fleste land er en del av den utøvende myndighet. Interessekonflikter vil kunne oppstå dersom medlemmer av den utøvende myndighet forsøker å påvirke påtalemyndighetene i egen interesse. Slikt misbruk kan skje for eksempel for å hindre rettsforfølgning av sentrale offentlige personer som står en regjering nær, eller for å bruke straffesystemet til å bekjempe opposisjonen. Det er interessant at uavhengigheten til påtalemyndigheten sjelden er gjenstand for debatt, verken i forhold til maktfordelingsprinsippet eller i forhold til spørsmålet om å bekjempe økonomisk eller politisk korrupsjon.
En reelt uavhengig domstol vil ikke kunne utøve sin myndighet full ut med mindre påtalemyndigheten er sikret en reelt uavhengig stilling fra den resten av den utøvende myndighet. Når offentligheten blir kjent med saker hvor det blir stilt relevante spørsmål om habilitet og om risikoen for at det har funnet sted instruksjon på tvers av grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper, vil dette på sikt kunne underminere borgernes tillit til myndighetene. Da er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er varslet om økt forskning på konsekvensene av organiseringen av påtalemyndigheten.

Korstog mot Likestillingsministeren!

Jeg lovet at jeg skulle reise meg og si i fra når jeg mente at det ble sendt ut urimelige korstog mot noen....også når det skjedde overfor politiske motstandere! Herved roper jeg et varsko i forhold til prosessen som nå er i gang mot minister Osmundsen! Det er livsfarlig med slike intensive og hodeløse prosesser hvor alle ukritisk vandrer samlet utfor stupet!

Og vær så snill å forstå at det at man kritiserer selve prosessen mot et menneske, ikke innebærer noen standpunkttagen til de underliggende reelle forhold! Men la prosessen skje i fornuftig form og tempo slik at hodene til de involverte, inklusive media, kan være med!

Når det så gjelder de underliggende maktforhold og koblinger i Arbeiderpartiets nettverk, så er det en stor og viktig sak for seg som jeg lover å komme tilbake til! Det er klart at det ligger åpenbare spenningsforhold under her - som fremtrer tydelig når man ser på hvordan man kvitter seg med det tidligere mer konservative ombudet og bytter ham ut med en som er mindre regjeringskritisk! Det er ikke mye moro med vaktbikkjer, nei.....selv ikke med sånne som er ansatt for å være det.... Tenker dette også er et tema å vende tilbake til....når vi ser hvordan saken utvikler seg.

Arbeiderpartiets politiske snekkerverksted – troverdighet på spill?

Jeg har vært altfor passiv på bloggen min i det siste..... Det er ikke vanskelig å finne på ting å skrive om... Det skjer mer rundt oss nå enn noen gang... Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt... Det er dette med tiden da.... Å ha full jobb og drive med stadig mer politikk på si, er en utfordring... Merkelig hvordan ens engasjement kan sluke en fullstendig.... Men vi publiserer nå litt i andre kanaler også :-)

Dette innlegget stod på trykk i BA i går:


Troverdighet på spill?


I søndagens BA er det tydelig at det er årsmøtetid. Kun få måneder etter høstens valg, går Ap tilbake på den politikken de gikk til valg på – og denne nysnekrede politikken synes å bli ukritisk bifalt i mediene. Det er på høy tid å rette et kritisk søkelys på denne vinglete fremferden som AP nå synes å stå for. Hvem er det som styrer AP's politiske skute i Bergen? Samferdselsministeren?

Før valget var Terje Ohnstad klar i sitt løfte om at eiendomsskattene ikke skulle økes. Etter valget har Ap i bystyret snudd. De har sågar basert hele sitt alternative budsjett på en økning i eiendomsskatten. De områder hvor Ap har argumentert for økte bevilgninger, er stort sett forankret i en politikk som går ut på å øke skattebyrden på byens befolkning- i strid med hva Høyre tror på – og også i strid med de signalene sentrale politikere i Ap ga i forkant av valget. Høyres grunnleggende holdning til økt eiendomsskatt er at den vil ramme alminnelige mennesker urimelig hardt. Ap's politikk etter valget viser imidlertid, at dersom Ap hadde sittet i byråd, så hadde eiendomsskatten garantert gått rett i taket.

Også når det gjelder rushtidsavgiften, ser vi at Ap nå snur. Før valget hadde AP en krystallklar politikk mot rushtidsavgifter og var enig i at dette ikke var virkemiddelet mot de utfordringene vi står overfor i Bergen. Etter valget har Ap skiftet mening. Når samferdselsministeren nå tydeligvis har hvisket om økte bevilgninger i bytte mot rushtidsavgift i Bergen, så hopper tydeligvis AP, og de hopper høyt!

Innføring av en rushtidsavgift i Bergen er en politisk fallitterklæring. Alle vet – også Høyre, at vi selvsagt kan fjerne enhver kø i Bergen- på et øyeblikk, dersom bare avgiften blir høy nok. Vi kan vår insentivteori vi også! Men med dagens alternative transportmuligheter, løser vi ikke vanlige folks transportproblemer og Bergens køutfordringer ved et nytt avgiftsvelde. Det Bergen trenger, er politikere som løser transportproblemene, ikke politikere som skatter vanlige folk av veien.

En polarisert debatt for eller mot rushtidsavgift er farlig, fordi den tar fokuset bort fra de virkelig store utfordringene, nemlig et helhetlig miljøfokus, herunder ved hjelp av bedre veier og bedre kollektivløsninger. Det ligner litt på Venstres revitaliserte debatt om sprøyterommet: Det blir som legen som kapitulerer i forhold til den alvorlige sykdommen, og i stedet skriver ut smertelindring for å dempe de verste symptomene. Det lindrer, men pasienten blir ikke frisk.

Birthe Taraldset
Bystyrerepresentant (H)

Joda.....det kommer mer......mye mer......

Om sak og prosess

Det er et stort problem, når en handling og saksbehandlingsprosessen av den ( det materielle og det formelle) grøtes sammen. Det gjør meg livredd på demokratiets vegne, hver gang et budskap assosieres med den som kun er budbringer, slik det skjer i de såkalte "varslersakene". Her ser vi gang på gang at man uskadeliggjør budbringeren fremfor å håndtere budskapet han kom med- også når varslet gjelder svært alvorlige forhold. Hvor mange ganger skal jeg si det: At man kritiserer en ledelses håndtering av en varslersak, innebærer IKKE standpunkttagen til de forholdene et varsel dreier seg om!

Valla saken er et eksepel på en annen type prosess, hvor man risikerte å bli tatt til inntekt for å støtte Valla mot Yssen, fordi man var kritisk til hvordan den utenrettslige private granskningen ble gjennomført. Slike granskninger vil alltid mangle legitimitet fordi det ikke eksisterer noen lovregulering av dem. Vi har etter min mening en arbeidsrett i fri dressur, noe som virkelig er en fare for rettssikkerheten. Det må man kunne mene uten å ta standpunkt til de underliggende fakta i saken.

Det er heldigvis trygt å kommentere nyhetssaker som forsker. Man har den beste og tryggeste ytringsfriheten som eksisterer i samfunnet - og takk for det! Man har lov til - og kanskje også en moralsk plikt til å si i fra når man opplever ensidige, forenklede debatter hvor alle ukritisk går i takt opp Golgata og roper : korsfest, korsfest når noen fremstår som syndebukk! Men i politikken er det helt andre prinsipper som gjelder.

Etter min mening burde ikke forskjellen vært så stor mellom forskerrollen og politikerrollen som den i vår mediastyrte verden har blitt. Politikere bør mer enn noen, også kjenne en moralsk forpliktelse til å si i fra - når man synes at litt for mange går litt for pent i takt....selv når det marsjeres mot politiske motstandere. Men vanskelig er det, når dem man forsøker å snakke til, ikke ønsker å høre.......Og når prinsippielle budskap blir forvrengt til det ugjenkjennelige..Det må gå an å kritisere en prosess mot mennesker selv om man ikke stiller seg bak det vedkommende måtte ha gjort? Men når slike prinsippielle innvendinger i stedet assosieres med aksept av den aktuelle handling.....hva risikerer man da? At viktige stemmer knebles - av frykt for at media og andre vil høre noe annet enn det du sier..... Hvilket åpent og demokratisk samfunn får vi av det?

Dette er en viktig debatt - som undertegnede har tenkt å komme tilbake til..en dag jeg finner mot til det.....Håper andre også vil delta.

Vallas hevn - arbeiderbevegelsens bane?

Det syder og koker i alle landets media etterhvert som nye aktører trer inn i ringen for å gi sine synspunkter på årets blodige bokmassakre.... Uansett hva man måtte mene om alle de fremsatte teorier: Konspirasjonsteorier hvor en Mastermind står bak det hele som den reneste puppet-master (Carl I. Hagen)? Hvem mobbet, hvem står bak, varsling, feighet, konfliktskyhet, catfight mellom to sterke kvinner...Røkke kommer og trøster.....Denne saken har ufattelige dimensjoner.... Men: For oss andre - som står utenfor arbeiderbevegelsen / Ap's favntak....hvilken relevans har saken for oss som er opptatt av de nye utfordringene i det arbeids- og næringslivet vi lever med? Hva er det som uansett for alvor begynner å komme til overflaten: LO ble for mektig for det demokratisk valgte AP. Valla fikk for mye innflytelse på flere store saker, inklusive at hun satte stopper for Stoltenbergs "firmabil", hun blokkerte for Odfjells styrelederverv i StatoilHydro og ikke minst: Stoltenberg mistet ansikt i sykelønnssaken. Uansett hva man måtte mene om Valla som menneske og leder, bør vi på borgerlig side våkne opp for det samrøre og de uformelle / formelle bånd mellom Ap og Lo. Et samrøre og et brudd på demokratiske prinsipper som innebærer en solid hindring for en reell håndtering av arbeidslivets utfordringer.

Passive myndigheter i anti-korrupsjonsarbeidet?

Innlegg på trykk i Dagens Næringsliv i dag:

Tina Søreide, Forsker CMI, og Birthe Taraldset, Universitetslektor, Juridisk Fakultet, Universitetet i Bergen

Etterforskning av korrupsjonssaker er blitt for avhengig av at bedrifter som mistenkes for korrupsjon spiller på lag med etterforskerne. Korrupsjon i internasjonale kontrakter blir sjelden avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet.

Virksomhetenes selvutnevnte granskningsutvalg g bidrar til å få saker raskere unnagjort, og reduserer utgifter til offentlig etterforskning. Men hvordan er uavhengigheten i slike etterforskninger? Og hvordan blir dette når alvorlig korrupsjon er knyttet til kontrakter som kan innebære betydelige inntekter for staten selv?

Det er indikasjoner på korrupsjoni den siste StatoilHydro-saken om Saga sine konsesjoner i Libya. Økokrim har likevel besluttet å avvente videre etterforskning i saken inntil et granskningsutvalg nedsatt av selskapet selv har levert sin rapport. Dette kan unektelig framstå som en ansvarsfraskrivelse fra myndighetenes side. Handler det i så fall om å spare ressurser eller er det mer alvorlig og indikerer at staten ikke tar et selvstendig ansvar når staten selv er involvert?

For snart ti år siden, da vi fikk OECD-konvensjonen om forbud mot bestikkelser av offentlig ansatte i andre land, var det forventning om en betydelig økning i antall korrupsjonssaker. Dette har ikke slått til, og mange av landene som har implementert regelverket har fremdeles ikke fremmet slike saker i rettsapparatet. En forklaring er at korrupsjon i internasjonale kontrakter sjelden blir avdekket uten at synderne selv legger bevis på bordet. Etterforskning starter ofte med et varsel fra interkontrollen eller ansatte i bedriften. Dette ser ut til å være et mønster også i saker hvor norske bedrifter er involvert. Statoil sin Iran affære ble kjent på denne måten, og nå også det som kan være korrupsjon i Libya.

Det er flere grunner til at slike korrupsjonssaker ikke kommer for retten uten at noen fra de involverte bedriftene spiller på lag med påtalemyndighetene. OECDs evalueringsrapporter viser at myndighetene ofte vil være motvillige til å etterforske korrupsjonssaker for egne bedrifter i andre land. Internasjonale kontrakter representerer gjerne viktige næringspolitiske interesser.som gir inntekter til staten, og er positive for handelsbalansen.

En nødvendig myndighetskontakt kan være politisk sensitivt fordi det indirekte kan oppfattes som korrupsjonsanklager mot et annet land. Det er gjerne uvisst i etterforskningsfasen hvor høyt i det politiske systemet korrupsjonen har foregått i vertslandet, og hvorvidt sentrale politiske ledere er involvert. Myndighetene i vertslandet kan derfor benekte korrupsjonen og være motvillige til å bistå med etterforskningen. Tidligere statsminister Tony Blair erklærte at den mye omtalte BAE-saken ikke skulle etterforskes, nettopp på grunn av diplomatiske kostnader.

Når innrømmelser og bevis foreligger, vil det være vanskeligere å la være å etterforske en sak. Behovet for medvirkning fra myndigheter i andre land vil da også være mindre. Kampen mot korrupsjon kan imidlertid ikke avhenge av at bedriftene informerer om egen kriminalitet. Dette ville være særlig naivt nå, når risikoen for å bli svartelistet, og dermed miste viktige femtidige kontrakter, er større enn noen gang. Paradoksalt nok er situasjonen den at i en tid med økt fokus på anti-korrupsjon og transparency, har bedriftene dalende insentiver til å informere om egen praksis. En mistanke om korrupsjon er alene tilstrekkelig til å bli svartelistet.

Det er politi og påtalemyndigheten som på selvstendig grunnlag har ansvaret for å sikre at etterforskning skjer. Å sette seg på gjerdet og avvente en privat granskning gjennomført av et utvalg nedsatt av den mistenkte bedriften selv, fremstår i denne konteksten som passivt. I saker der staten selv kan tjene på den korrupsjonen som eventuelt har funnet sted, kan en slik passivitet fremstå som inkonsistent i forhold til myndighetenes uttalte strategi for å bekjempe korrupsjon. Vi kjenner ikke detaljer i Libya-saken, men i den grad myndighetene kan tjene på å la etterforskningen ligge, oppstår en potensiell interessekonflikt som understreker behovet for å ta ansvar for en uavhengig etterforskning.

Det internasjonale mønsteret, som viser at det ikke synes å være tilstrekkelig vilje til etterforskning i saker som dette, er svært relevant for Norge. Vi må tørre å diskutere konflikten som kan oppstå mellom nasjonale politiske interesser og behovet for å bekjempe korrupsjon isolert. Faren for interessekonflikt tilsier at det bør gjelde strenge krav til myndighetene i saker hvor den norske stat selv er en stor eier og dermed selv vil kunne høste gevinst av kontrakter som kan være påvirket av korrupsjon. I forbindelse med BAE-saken ble det reist spørsmål om Storbritannia trenger et mer uavhengig etterforskningsorgan. Bør dette vurderes også i Norge? Er Økokrim i saker som er sterkt knyttet til statens egne interesser uavhengig nok? Er det på tide å gi Økokrim den uavhengighet og den ressurstildelingen som de reelle korrupsjonsutfordringene krever?

Folkevalgt eller ei?

Om få timer vil Andreas Høystad, Anne Lorgen Riise og undertegnede få vite om vi har oppnådd tilstrekkelig med personstemmer til å bli valgt inn i Bergen Bystyre. Det er spennende timer vi har foran oss. Men som førstegangskandidater langt nede på listen, tas ingenting for gitt. Vi er motiverte og ønsker virkelig å delta i vårt lokaldemokrati, men om vi ikke får bli med, så har vi i hvert fall fått delta i en veldig spennende valgkamp. Den har for oss vært lærerik på mange måter. Nye bekjentskaper har også kommet ut av det siste halve årets intense aktivitet for Bergen Høyre. For meg teller også det mye!

Tusen takk til de av dere som har stemt på Høyre! Og til dem som har gitt meg personlige stemmer eller slengere!

Hilsen Birthe