Ulike mennesker har ulike måter å påvirke sine omgivelser på. Mine måter å påvirke verden rundt meg på, er ved å studere verden, vurdere den, skrive om den og lage politikk for den. Jeg forsker på juridisk fakultet ved UiB, tenker over det jeg observerer stort sett hele døgnet, og skriver- masse.....Nå er jeg fast spaltist i www.kommunal-rapport.no og i www.bt.no. I Kommunal rapport skal jeg skrive innlegg om faglige/rettslige spørsmål som har betydning for politikere og folkevalgte organ. I BT mener jeg noe om hvordan avisen gjør jobben sin som den 4. statsmakt. Ellers publiserer jeg vitenskapelige artikler samt deltar i samfunnsdebatten når jeg blir spurt om min mening. Det er ikke alltid jeg behøver å bli spurt heller:-) Mine publikasjoner finner man i universitetenes- og høyskolenes egen database, Cristin: https://www.cristin.no/as/WebObjects/cristin.woa/wa/fres?action=sok&etternavn=taraldset&fornavn=Birthe&ar-fra=2007&erNorsk=1&erNordisk=1&erNasjonalt=1&erInternasjonalt=1&erUkjent=1&visParametre=1&sort=alfabetisk&bs=50
Ellers hender det at jeg Twitrer litt: http://twitter.com/birtar eller legger ut en og annen kommentar på facebook: http://www.facebook.com/#!/birthe.taraldset
Jeg forsker på eierstyring og selskapsledelse, herunder tema som varsling og korrupsjon: http://www.uib.no/personer/Birthe.Taraldset
Nå har jeg tenkt å forsøke å vekke til live denne bloggen også:-) det kommer mer....
torsdag 19. januar 2012
tirsdag 5. januar 2010
tirsdag 11. mars 2008
En uavhengig påtalemyndighet?
Dette inlegget står på trykk i BA i dag:
Like før behandlingen av ankesaken for Gulating Lagmannsrett i den såkalte Karlsvik-saken, ble det tatt ut siktelser for korrupsjon mot en rekke ledere i forsvaret, herunder mot Karlsvik selv. Disse ble senere henlagt, men fra enkelte politikere i Stortinget er det blitt stilt spørsmål om disse siktelsene var resultat av politisk press. Dette er et betimelig spørsmål, på bakgrunn av sakens karakter og interessene som står på spill både i straffesaken og i arbeidsrettssaken. Påstanden om politisk press er imidlertid avvist fra forsvarsdepartementets side, og undertegnedes formål er på ingen måte å ta standpunkt til dette saksforholdet.
På prinsipielt nivå reiser imidlertid denne saken, sammen med en rekke andre saker vi kjenner fra media, noen viktige prinsipielle spørsmål om forholdet mellom våre øverste statsmyndigheter. Dette er tema som i økende grad er gjenstand for forskning internasjonalt, særlig på bakgrunn av den lange rekke økonomiske og politiske korrupsjonsskandaler vi har vært vitne til i en rekke land. I noen av disse har politikere vært involvert, eller offentlige personer som står sentrale politikere nær.
Nylig så vi at Økokrim lot tidligere Saga, nå StatoilHydro etterforske seg selv, til tross for mistanke om grov korrupsjon i Libya. Et relevant spørsmål i denne forbindelse, var i hvilken grad statens egne økonomiske interesser eventuelt påvirker villigheten til å etterforske statlig eide selskapers atferd i utlandet. Henleggelse av et stort antall av SEFOS etterforskningssaker mot politiet, er en annen sakstype, men det blir også her stilt spørsmål om uavhengighet og habilitet.
På den ene siden skal domstolen føre tilsyn med at de to øvrige statsmaktene, Storting og Regjering utøver sin makt innenfor de rammer som gjelder for disse. Samtidig skal domstolen dømme i saker hvor noen er tiltalt for straffbare handlinger. For å kunne ivareta sin rolle som lovens vokter, er domstolenes uavhengighet avgjørende. I de fleste systemer, herunder i Norge, har ikke domstolene noen egen rett til å initiere etterforskning eller rettslige skritt. Det er påtalemyndighetene som alene har monopol på dette – og disse blir således voktere av porten til domstolen. Et system som tillater at medlemmer av for eksempel en regjering eller et departement kan påvirke muligheten for at bestemte personer eller selskap vil bli straffeforfulgt – eller ikke, vil innebære et brudd på noen av våre mest sentrale rettslige og demokratiske prinsipper.
Utfordringen er at påtalemyndigheten i de fleste land er en del av den utøvende myndighet. Interessekonflikter vil kunne oppstå dersom medlemmer av den utøvende myndighet forsøker å påvirke påtalemyndighetene i egen interesse. Slikt misbruk kan skje for eksempel for å hindre rettsforfølgning av sentrale offentlige personer som står en regjering nær, eller for å bruke straffesystemet til å bekjempe opposisjonen. Det er interessant at uavhengigheten til påtalemyndigheten sjelden er gjenstand for debatt, verken i forhold til maktfordelingsprinsippet eller i forhold til spørsmålet om å bekjempe økonomisk eller politisk korrupsjon.
En reelt uavhengig domstol vil ikke kunne utøve sin myndighet full ut med mindre påtalemyndigheten er sikret en reelt uavhengig stilling fra den resten av den utøvende myndighet. Når offentligheten blir kjent med saker hvor det blir stilt relevante spørsmål om habilitet og om risikoen for at det har funnet sted instruksjon på tvers av grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper, vil dette på sikt kunne underminere borgernes tillit til myndighetene. Da er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er varslet om økt forskning på konsekvensene av organiseringen av påtalemyndigheten.
Like før behandlingen av ankesaken for Gulating Lagmannsrett i den såkalte Karlsvik-saken, ble det tatt ut siktelser for korrupsjon mot en rekke ledere i forsvaret, herunder mot Karlsvik selv. Disse ble senere henlagt, men fra enkelte politikere i Stortinget er det blitt stilt spørsmål om disse siktelsene var resultat av politisk press. Dette er et betimelig spørsmål, på bakgrunn av sakens karakter og interessene som står på spill både i straffesaken og i arbeidsrettssaken. Påstanden om politisk press er imidlertid avvist fra forsvarsdepartementets side, og undertegnedes formål er på ingen måte å ta standpunkt til dette saksforholdet.
På prinsipielt nivå reiser imidlertid denne saken, sammen med en rekke andre saker vi kjenner fra media, noen viktige prinsipielle spørsmål om forholdet mellom våre øverste statsmyndigheter. Dette er tema som i økende grad er gjenstand for forskning internasjonalt, særlig på bakgrunn av den lange rekke økonomiske og politiske korrupsjonsskandaler vi har vært vitne til i en rekke land. I noen av disse har politikere vært involvert, eller offentlige personer som står sentrale politikere nær.
Nylig så vi at Økokrim lot tidligere Saga, nå StatoilHydro etterforske seg selv, til tross for mistanke om grov korrupsjon i Libya. Et relevant spørsmål i denne forbindelse, var i hvilken grad statens egne økonomiske interesser eventuelt påvirker villigheten til å etterforske statlig eide selskapers atferd i utlandet. Henleggelse av et stort antall av SEFOS etterforskningssaker mot politiet, er en annen sakstype, men det blir også her stilt spørsmål om uavhengighet og habilitet.
På den ene siden skal domstolen føre tilsyn med at de to øvrige statsmaktene, Storting og Regjering utøver sin makt innenfor de rammer som gjelder for disse. Samtidig skal domstolen dømme i saker hvor noen er tiltalt for straffbare handlinger. For å kunne ivareta sin rolle som lovens vokter, er domstolenes uavhengighet avgjørende. I de fleste systemer, herunder i Norge, har ikke domstolene noen egen rett til å initiere etterforskning eller rettslige skritt. Det er påtalemyndighetene som alene har monopol på dette – og disse blir således voktere av porten til domstolen. Et system som tillater at medlemmer av for eksempel en regjering eller et departement kan påvirke muligheten for at bestemte personer eller selskap vil bli straffeforfulgt – eller ikke, vil innebære et brudd på noen av våre mest sentrale rettslige og demokratiske prinsipper.
Utfordringen er at påtalemyndigheten i de fleste land er en del av den utøvende myndighet. Interessekonflikter vil kunne oppstå dersom medlemmer av den utøvende myndighet forsøker å påvirke påtalemyndighetene i egen interesse. Slikt misbruk kan skje for eksempel for å hindre rettsforfølgning av sentrale offentlige personer som står en regjering nær, eller for å bruke straffesystemet til å bekjempe opposisjonen. Det er interessant at uavhengigheten til påtalemyndigheten sjelden er gjenstand for debatt, verken i forhold til maktfordelingsprinsippet eller i forhold til spørsmålet om å bekjempe økonomisk eller politisk korrupsjon.
En reelt uavhengig domstol vil ikke kunne utøve sin myndighet full ut med mindre påtalemyndigheten er sikret en reelt uavhengig stilling fra den resten av den utøvende myndighet. Når offentligheten blir kjent med saker hvor det blir stilt relevante spørsmål om habilitet og om risikoen for at det har funnet sted instruksjon på tvers av grunnleggende rettslige og demokratiske prinsipper, vil dette på sikt kunne underminere borgernes tillit til myndighetene. Da er det grunn til å merke seg at det internasjonalt er varslet om økt forskning på konsekvensene av organiseringen av påtalemyndigheten.
torsdag 14. februar 2008
Korstog mot Likestillingsministeren!
Jeg lovet at jeg skulle reise meg og si i fra når jeg mente at det ble sendt ut urimelige korstog mot noen....også når det skjedde overfor politiske motstandere! Herved roper jeg et varsko i forhold til prosessen som nå er i gang mot minister Osmundsen! Det er livsfarlig med slike intensive og hodeløse prosesser hvor alle ukritisk vandrer samlet utfor stupet!
Og vær så snill å forstå at det at man kritiserer selve prosessen mot et menneske, ikke innebærer noen standpunkttagen til de underliggende reelle forhold! Men la prosessen skje i fornuftig form og tempo slik at hodene til de involverte, inklusive media, kan være med!
Når det så gjelder de underliggende maktforhold og koblinger i Arbeiderpartiets nettverk, så er det en stor og viktig sak for seg som jeg lover å komme tilbake til! Det er klart at det ligger åpenbare spenningsforhold under her - som fremtrer tydelig når man ser på hvordan man kvitter seg med det tidligere mer konservative ombudet og bytter ham ut med en som er mindre regjeringskritisk! Det er ikke mye moro med vaktbikkjer, nei.....selv ikke med sånne som er ansatt for å være det.... Tenker dette også er et tema å vende tilbake til....når vi ser hvordan saken utvikler seg.
Og vær så snill å forstå at det at man kritiserer selve prosessen mot et menneske, ikke innebærer noen standpunkttagen til de underliggende reelle forhold! Men la prosessen skje i fornuftig form og tempo slik at hodene til de involverte, inklusive media, kan være med!
Når det så gjelder de underliggende maktforhold og koblinger i Arbeiderpartiets nettverk, så er det en stor og viktig sak for seg som jeg lover å komme tilbake til! Det er klart at det ligger åpenbare spenningsforhold under her - som fremtrer tydelig når man ser på hvordan man kvitter seg med det tidligere mer konservative ombudet og bytter ham ut med en som er mindre regjeringskritisk! Det er ikke mye moro med vaktbikkjer, nei.....selv ikke med sånne som er ansatt for å være det.... Tenker dette også er et tema å vende tilbake til....når vi ser hvordan saken utvikler seg.
Arbeiderpartiets politiske snekkerverksted – troverdighet på spill?
Jeg har vært altfor passiv på bloggen min i det siste..... Det er ikke vanskelig å finne på ting å skrive om... Det skjer mer rundt oss nå enn noen gang... Både lokalt, nasjonalt og internasjonalt... Det er dette med tiden da.... Å ha full jobb og drive med stadig mer politikk på si, er en utfordring... Merkelig hvordan ens engasjement kan sluke en fullstendig.... Men vi publiserer nå litt i andre kanaler også :-)
Dette innlegget stod på trykk i BA i går:
Troverdighet på spill?
I søndagens BA er det tydelig at det er årsmøtetid. Kun få måneder etter høstens valg, går Ap tilbake på den politikken de gikk til valg på – og denne nysnekrede politikken synes å bli ukritisk bifalt i mediene. Det er på høy tid å rette et kritisk søkelys på denne vinglete fremferden som AP nå synes å stå for. Hvem er det som styrer AP's politiske skute i Bergen? Samferdselsministeren?
Før valget var Terje Ohnstad klar i sitt løfte om at eiendomsskattene ikke skulle økes. Etter valget har Ap i bystyret snudd. De har sågar basert hele sitt alternative budsjett på en økning i eiendomsskatten. De områder hvor Ap har argumentert for økte bevilgninger, er stort sett forankret i en politikk som går ut på å øke skattebyrden på byens befolkning- i strid med hva Høyre tror på – og også i strid med de signalene sentrale politikere i Ap ga i forkant av valget. Høyres grunnleggende holdning til økt eiendomsskatt er at den vil ramme alminnelige mennesker urimelig hardt. Ap's politikk etter valget viser imidlertid, at dersom Ap hadde sittet i byråd, så hadde eiendomsskatten garantert gått rett i taket.
Også når det gjelder rushtidsavgiften, ser vi at Ap nå snur. Før valget hadde AP en krystallklar politikk mot rushtidsavgifter og var enig i at dette ikke var virkemiddelet mot de utfordringene vi står overfor i Bergen. Etter valget har Ap skiftet mening. Når samferdselsministeren nå tydeligvis har hvisket om økte bevilgninger i bytte mot rushtidsavgift i Bergen, så hopper tydeligvis AP, og de hopper høyt!
Innføring av en rushtidsavgift i Bergen er en politisk fallitterklæring. Alle vet – også Høyre, at vi selvsagt kan fjerne enhver kø i Bergen- på et øyeblikk, dersom bare avgiften blir høy nok. Vi kan vår insentivteori vi også! Men med dagens alternative transportmuligheter, løser vi ikke vanlige folks transportproblemer og Bergens køutfordringer ved et nytt avgiftsvelde. Det Bergen trenger, er politikere som løser transportproblemene, ikke politikere som skatter vanlige folk av veien.
En polarisert debatt for eller mot rushtidsavgift er farlig, fordi den tar fokuset bort fra de virkelig store utfordringene, nemlig et helhetlig miljøfokus, herunder ved hjelp av bedre veier og bedre kollektivløsninger. Det ligner litt på Venstres revitaliserte debatt om sprøyterommet: Det blir som legen som kapitulerer i forhold til den alvorlige sykdommen, og i stedet skriver ut smertelindring for å dempe de verste symptomene. Det lindrer, men pasienten blir ikke frisk.
Birthe Taraldset
Bystyrerepresentant (H)
Joda.....det kommer mer......mye mer......
Dette innlegget stod på trykk i BA i går:
Troverdighet på spill?
I søndagens BA er det tydelig at det er årsmøtetid. Kun få måneder etter høstens valg, går Ap tilbake på den politikken de gikk til valg på – og denne nysnekrede politikken synes å bli ukritisk bifalt i mediene. Det er på høy tid å rette et kritisk søkelys på denne vinglete fremferden som AP nå synes å stå for. Hvem er det som styrer AP's politiske skute i Bergen? Samferdselsministeren?
Før valget var Terje Ohnstad klar i sitt løfte om at eiendomsskattene ikke skulle økes. Etter valget har Ap i bystyret snudd. De har sågar basert hele sitt alternative budsjett på en økning i eiendomsskatten. De områder hvor Ap har argumentert for økte bevilgninger, er stort sett forankret i en politikk som går ut på å øke skattebyrden på byens befolkning- i strid med hva Høyre tror på – og også i strid med de signalene sentrale politikere i Ap ga i forkant av valget. Høyres grunnleggende holdning til økt eiendomsskatt er at den vil ramme alminnelige mennesker urimelig hardt. Ap's politikk etter valget viser imidlertid, at dersom Ap hadde sittet i byråd, så hadde eiendomsskatten garantert gått rett i taket.
Også når det gjelder rushtidsavgiften, ser vi at Ap nå snur. Før valget hadde AP en krystallklar politikk mot rushtidsavgifter og var enig i at dette ikke var virkemiddelet mot de utfordringene vi står overfor i Bergen. Etter valget har Ap skiftet mening. Når samferdselsministeren nå tydeligvis har hvisket om økte bevilgninger i bytte mot rushtidsavgift i Bergen, så hopper tydeligvis AP, og de hopper høyt!
Innføring av en rushtidsavgift i Bergen er en politisk fallitterklæring. Alle vet – også Høyre, at vi selvsagt kan fjerne enhver kø i Bergen- på et øyeblikk, dersom bare avgiften blir høy nok. Vi kan vår insentivteori vi også! Men med dagens alternative transportmuligheter, løser vi ikke vanlige folks transportproblemer og Bergens køutfordringer ved et nytt avgiftsvelde. Det Bergen trenger, er politikere som løser transportproblemene, ikke politikere som skatter vanlige folk av veien.
En polarisert debatt for eller mot rushtidsavgift er farlig, fordi den tar fokuset bort fra de virkelig store utfordringene, nemlig et helhetlig miljøfokus, herunder ved hjelp av bedre veier og bedre kollektivløsninger. Det ligner litt på Venstres revitaliserte debatt om sprøyterommet: Det blir som legen som kapitulerer i forhold til den alvorlige sykdommen, og i stedet skriver ut smertelindring for å dempe de verste symptomene. Det lindrer, men pasienten blir ikke frisk.
Birthe Taraldset
Bystyrerepresentant (H)
Joda.....det kommer mer......mye mer......
lørdag 3. november 2007
Om sak og prosess
Det er et stort problem, når en handling og saksbehandlingsprosessen av den ( det materielle og det formelle) grøtes sammen. Det gjør meg livredd på demokratiets vegne, hver gang et budskap assosieres med den som kun er budbringer, slik det skjer i de såkalte "varslersakene". Her ser vi gang på gang at man uskadeliggjør budbringeren fremfor å håndtere budskapet han kom med- også når varslet gjelder svært alvorlige forhold. Hvor mange ganger skal jeg si det: At man kritiserer en ledelses håndtering av en varslersak, innebærer IKKE standpunkttagen til de forholdene et varsel dreier seg om!
Valla saken er et eksepel på en annen type prosess, hvor man risikerte å bli tatt til inntekt for å støtte Valla mot Yssen, fordi man var kritisk til hvordan den utenrettslige private granskningen ble gjennomført. Slike granskninger vil alltid mangle legitimitet fordi det ikke eksisterer noen lovregulering av dem. Vi har etter min mening en arbeidsrett i fri dressur, noe som virkelig er en fare for rettssikkerheten. Det må man kunne mene uten å ta standpunkt til de underliggende fakta i saken.
Det er heldigvis trygt å kommentere nyhetssaker som forsker. Man har den beste og tryggeste ytringsfriheten som eksisterer i samfunnet - og takk for det! Man har lov til - og kanskje også en moralsk plikt til å si i fra når man opplever ensidige, forenklede debatter hvor alle ukritisk går i takt opp Golgata og roper : korsfest, korsfest når noen fremstår som syndebukk! Men i politikken er det helt andre prinsipper som gjelder.
Etter min mening burde ikke forskjellen vært så stor mellom forskerrollen og politikerrollen som den i vår mediastyrte verden har blitt. Politikere bør mer enn noen, også kjenne en moralsk forpliktelse til å si i fra - når man synes at litt for mange går litt for pent i takt....selv når det marsjeres mot politiske motstandere. Men vanskelig er det, når dem man forsøker å snakke til, ikke ønsker å høre.......Og når prinsippielle budskap blir forvrengt til det ugjenkjennelige..Det må gå an å kritisere en prosess mot mennesker selv om man ikke stiller seg bak det vedkommende måtte ha gjort? Men når slike prinsippielle innvendinger i stedet assosieres med aksept av den aktuelle handling.....hva risikerer man da? At viktige stemmer knebles - av frykt for at media og andre vil høre noe annet enn det du sier..... Hvilket åpent og demokratisk samfunn får vi av det?
Dette er en viktig debatt - som undertegnede har tenkt å komme tilbake til..en dag jeg finner mot til det.....Håper andre også vil delta.
Valla saken er et eksepel på en annen type prosess, hvor man risikerte å bli tatt til inntekt for å støtte Valla mot Yssen, fordi man var kritisk til hvordan den utenrettslige private granskningen ble gjennomført. Slike granskninger vil alltid mangle legitimitet fordi det ikke eksisterer noen lovregulering av dem. Vi har etter min mening en arbeidsrett i fri dressur, noe som virkelig er en fare for rettssikkerheten. Det må man kunne mene uten å ta standpunkt til de underliggende fakta i saken.
Det er heldigvis trygt å kommentere nyhetssaker som forsker. Man har den beste og tryggeste ytringsfriheten som eksisterer i samfunnet - og takk for det! Man har lov til - og kanskje også en moralsk plikt til å si i fra når man opplever ensidige, forenklede debatter hvor alle ukritisk går i takt opp Golgata og roper : korsfest, korsfest når noen fremstår som syndebukk! Men i politikken er det helt andre prinsipper som gjelder.
Etter min mening burde ikke forskjellen vært så stor mellom forskerrollen og politikerrollen som den i vår mediastyrte verden har blitt. Politikere bør mer enn noen, også kjenne en moralsk forpliktelse til å si i fra - når man synes at litt for mange går litt for pent i takt....selv når det marsjeres mot politiske motstandere. Men vanskelig er det, når dem man forsøker å snakke til, ikke ønsker å høre.......Og når prinsippielle budskap blir forvrengt til det ugjenkjennelige..Det må gå an å kritisere en prosess mot mennesker selv om man ikke stiller seg bak det vedkommende måtte ha gjort? Men når slike prinsippielle innvendinger i stedet assosieres med aksept av den aktuelle handling.....hva risikerer man da? At viktige stemmer knebles - av frykt for at media og andre vil høre noe annet enn det du sier..... Hvilket åpent og demokratisk samfunn får vi av det?
Dette er en viktig debatt - som undertegnede har tenkt å komme tilbake til..en dag jeg finner mot til det.....Håper andre også vil delta.
tirsdag 23. oktober 2007
Vallas hevn - arbeiderbevegelsens bane?
Det syder og koker i alle landets media etterhvert som nye aktører trer inn i ringen for å gi sine synspunkter på årets blodige bokmassakre.... Uansett hva man måtte mene om alle de fremsatte teorier: Konspirasjonsteorier hvor en Mastermind står bak det hele som den reneste puppet-master (Carl I. Hagen)? Hvem mobbet, hvem står bak, varsling, feighet, konfliktskyhet, catfight mellom to sterke kvinner...Røkke kommer og trøster.....Denne saken har ufattelige dimensjoner.... Men: For oss andre - som står utenfor arbeiderbevegelsen / Ap's favntak....hvilken relevans har saken for oss som er opptatt av de nye utfordringene i det arbeids- og næringslivet vi lever med? Hva er det som uansett for alvor begynner å komme til overflaten: LO ble for mektig for det demokratisk valgte AP. Valla fikk for mye innflytelse på flere store saker, inklusive at hun satte stopper for Stoltenbergs "firmabil", hun blokkerte for Odfjells styrelederverv i StatoilHydro og ikke minst: Stoltenberg mistet ansikt i sykelønnssaken. Uansett hva man måtte mene om Valla som menneske og leder, bør vi på borgerlig side våkne opp for det samrøre og de uformelle / formelle bånd mellom Ap og Lo. Et samrøre og et brudd på demokratiske prinsipper som innebærer en solid hindring for en reell håndtering av arbeidslivets utfordringer.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
