ET REELT LOKALT SELVSTYRE?

(Dette innlegget har stått på trykk i kommunal rapport i oktober 2012)


Birthe Eriksen
Man skal ikke ha vært lokalpolitiker lenge før man forstår at det er stor forskjell på lokaldemokrati og et reelt lokalt selvstyre.
Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret fikk imidlertid ikke flertall i Stortinget. Flere partier som ellers taler pent om viktigheten av lokaldemokratiet, valgte å la forslaget om å styrke grunnlaget for det lokale selvstyret falle.
Samtidig har vi løsrevne debatter om kommunesammenslåing, konsekvenser av samhandlingsreformen, overføring av ansvarsområder til kommuner, nedleggelse av fylkeskommunene, sentralisering og fylkesmannens rolle. Disse spørsmålene diskuteres i hovedsak løsrevet fra hverandre, uten at det tas stilling til de prinsipielle spørsmålene: Hva mener vi er lokaldemokratiets rolle? Ønsker vi et reelt lokalt selvstyre? I så fall, hva skal dette innebære? Forslaget om å grunnlovsfeste det lokale selvstyret gjorde nok enkelte partier usikre på hva som ville bli konsekvensene, nettopp fordi forslaget manglet forankring i en prinsipiell debatt. Neste gang et slikt forslag fremmes- for det vil garantert bli fremmet igjen, så kan det derfor ikke komme alene. Det må komme som en naturlig konsekvens av en større, mer helhetlig forvaltningsreform.
Det går nemlig ikke an å endre på et av de sentrale elementene i systemet vårt uten at endringen også får konsekvenser for resten av forvaltningen. En nedleggelse av fylkeskommunen forutsetter for eksempel en kommunestruktur som gjør det mulig for kommunene å overta fylkeskommunenes ansvarsområder. Større endringer i kommunestrukturen kan imidlertid være vanskelig å få til uten at det finner sted på nasjonalt nivå- som ledd i en helhetlig strategi.
Et viktig utgangspunkt for en styrking av det lokale selvstyret, er nettopp å grunnlovsfeste det. Norge er et av de få landene i Europa som mangler en slik grunnlovsfesting. For at det lokale selvstyret skal være reelt, så må det også etableres en forvaltningsdomstol eller annet rettslig konfliktløsningsorgan til å avgjøre tvister mellom forvaltningsnivåene og som dermed ivaretar rettsvernet til det lokale selvstyret.
En vellykket forvaltningsreform hvor det lokale selvstyret styrkes, innebærer altså at staten må slippe taket på flere felt. Eksempler på områder hvor det vil være aktuelt å styrke det lokale selvstyret, er å overføre en større myndighet til å foreta lokale tilpasninger i arealpolitikken, for eksempel gjennom en differensiert strandsonepolitikk tilpasset lokale forhold. Et annet, er å redusere fylkesmannens adgang til overprøving av kommunenes skjønnsutøvelse. En samordning av statlige innspill og innsigelser i arealsaker- og en overføring av flere av fylkesmannens oppgaver til nye og større kommuner, er en annen mulig konsekvens.
For å kunne utvikle og forvalte et reelt lokalt selvstyre, er det selvsagt også nødvendig å la kommunene få beholde mer av den lokale verdiskapingen, som for eksempel selskapsskatten representerer. Ved å la kommunene få beholde mer av egne skatteinntekter, vil de også bli mindre avhengig av statlige overføringer.

For politikere som frykter at staten mister makt og kontroll, vil en omfattende reform naturlig nok kunne fremstå truende. Hvorvidt man vil støtte reformen, avhenger av hvilket syn man har på forholdet mellom sentralisering og desentralisering av makt og på hvordan samfunnet best bygges og utvikles: Ovenfra gjennom staten, eller nedenfra, i lokalsamfunnene. Forutsetningen for en større forvaltningsreform, er en grunnfestet tro på at det er i lokalsamfunnene hvor menneskene bor og lever sine liv at man er best kvalifisert til å styre og regulere seg selv i større grad enn i dag. Uansett hvilket politisk ståsted man har, så er behovet for en prinsipiell- og helhetlig debatt om det lokale selvstyret overmodent.

Innlegg publisert i BT den 30.09.12

DEN FARLIGE LOJALITETEN




Birthe Eriksen

Stipendiat, juridisk fakultet UiB

Vi har til de grader nå fått bevis for at tette, personlige bånd mellom personer i politikk og byråkrati, innebærer en risiko for at lojaliteten blir blind, fordi den rettes mot personer, ikke mot de institusjonene de er ansvarlige overfor. 22. juli-kommisjonens rapport dokumenterte fundamentale feil ved sentrale myndighetsorgan. I den påfølgende debatten har den også blitt en dokumentasjon på hva risikoen ved enkelte organisasjonskulturer kan medføre. Det samme mønsteret ser ut til å gjenfinnes i den såkalte Ahus-skandalen. Her ble stemmer som advarte mot den massive overføringen av pasienter ignorert, med de tragiske konsekvensene dette har ført til.

Mens BT og andre medier har vært flinke til å evaluere sin egen dekning av terror-rettssaken, så er det brukt mindre plass til å debattere hvorvidt media burde ha avdekket de grove systemfeilene som fremkommer i Gjørv-rapporten. Et hederlig unntak, er Frank Rossaviks innlegg den 21. august med tittelen: «Medienes svikt». Han stiller spørsmål om hva mediene kunne ha oppdaget om forholdene før 22. juli. Hans konklusjon er imidlertid forstemmende: Visst kunne mediene ha oppdaget mer, men han vet ikke hva. Det er beklagelig at ingen har tatt Rossaviks diskusjon videre.

Hvorvidt media bruker mye tid på stoff som ikke er viktig, kommer selvsagt an på øyet som ser. Samfunnets kompleksitet speiles i både politikernes, byråkratenes og medienes oppgaver og ansvar. Det koster mye å drive kritisk grave-journalistikk. Samtidig har en avis som BT langt flere oppgaver enn å vokte den politiske makten.

De strukturelle utfordringene som kan være årsaker til medienes svikt, er mer interessante. Medienes naturlige tilbøyelighet til å avstå fra å kreve flere restriksjoner kom for eksempel til uttrykk i debatten om datalagringsdirektivet. Et viktig spørsmål er om mediene mangler den samme risikoforståelsen som nå avdekkes i forvaltningen. Om det er tilfelle, vil mediene vanskelig kunne avdekke strukturelle mangler før risiko har ført til skade.

Selv der informasjon om alvorlige risikoforhold er tilgjengelig- og nærmest skriker på oppmerksomhet, får den ikke den oppmerksomhet som viktigheten skulle tilsi. Et eksempel er rapporten fra Willochs sårbarhetsutvalg. Et annet eksempel er den årlige Mørketallsundersøkelsen som evaluerer nivået på informasjonssikkerhet i privat og offentlig sektor. Årets undersøkelse viser noen foruroligende utviklingstrekk: Et voksende avvik mellom sikkerhetsnivået i organisasjonene og det risikonivået de er utsatt for. Dessuten er det færre organisasjoner som svarer på undersøkelsen, noe som kan skjule enda større risiko. Mediene er imidlertid passive, selv om det ville lamme store deler av samfunnet dersom sentrale IKT-systemer blir satt ut av spill. Et eksempel her er systemer for betalingsformidling. Om ikke risikopotensialer oppfattes som «sexy» nok for spalteplass, så viser vel 22. juli- rapporten at mediene bør sørge for at de blir det?

En evig utfordring for journalister, er selvsagt tilgangen på informasjon. Organisasjoner som Politiet og PST er lukkede i sin natur fordi de må ha høye sikkerhetsnivå. Spørsmålet fremover er i hvilken grad disse organisasjonene vil lykkes med å bli mer åpne, slik det politiske miljøet nå krever. Media må imidlertid også forholde seg til den lukketheten som skapes av misforstått lojalitet i organisasjonskulturer. I hvilken grad er det for eksempel reelt implementert varslingsrutiner i de aktuelle organisasjonene slik arbeidsmiljøloven pålegger? I Storbritannia eksisterer det en egen, lovregulert kanal hvor ansatte i det offentlige kan varsle direkte til parlamentet om kritiske forhold med alvorlige nasjonale implikasjoner. For media er det også krevende å stadig utfordre offentlighetsloven.

Det er heller ikke alltid så lett for media å forstå det de ser. Journalister som har kunnskap om hva som representerer risikofaktorer i en organisasjonskultur, vil derfor lettere forstå de prosessene som finner sted og som kan få konsekvenser for de beslutningene som fattes i disse organisasjonene.

Vil 22. juli-rapporten endre journalistikkens måte å analysere maktstrukturer og politiske kulturer? Vil de risikoforhold som kan ligge i politiske kulturer få større fokus? Misforstått lojalitet kan føre til effektiv maktutøvelse på kort sikt, men politisk ledelse på høyt nivå handler ikke bare om å gjennomføre egne partiprogram. Som følge av samfunnets kompleksitet, handler den i stadig større grad også om forvaltning av ulike former for samfunnsmessig risiko: Helse, miljø, sikkerhet, informasjonssikkerhet, korrupsjon og nettopp beredskap er bare noen slike eksempler.

Politiske kulturer har iboende mekanismer som i ekstrem grad kan fremme lojalitet- og konformitet. Aller farligst er det når det blir så systematisk at medlemmene av organisasjonen ikke selv forstår hva de er med på. I politiske kulturer stilles det derfor særlige krav til ledelse- for å motvirke utviklingen av lojalitetskulturer som setter evnen til kritisk tenkning hos den enkelte ut av spill, og som i verste fall uskadeliggjør de organisasjonsmedlemmene som tenker kritisk. Det media i større grad bør følge med på, er i hvilken grad ledelsen i offentlige beslutningsorgan aktivt legger til rette for en åpen ledelseskultur som oppfordrer til meningsbrytning om samfunnskritiske spørsmål. Å overse sammenhengen mellom organisasjonskulturer og beslutningsprosesser har nemlig en høy pris.