OVERLEVELSESGUIDE FOR VARSLERE

Å sikre effektiv beskyttelse av arbeidstaker som varsler er grunnleggende for at varsling skal virke effektivt som mekanisme for avdekking av kritikkverdige forhold. I Storbritannia arbeider den uavhengige organisasjonen: «Public Consern at Work»[i] og i USA: «The Government Accountability Project» (GAP)[ii] med rådgivning, forskning og lobbyering på tema knyttet til gjennomsiktighet, åpenhet og ytringsfrihet. Sistnevnte, i hovedsak gjennom overvåkning av offentlige myndigheters maktutøvelse. I 2011 bidro GAP til utgivelsen av boken: «The Corporate Whistleblower’s Survival Guide» for å gi kvalifiserte råd ved varsling.  

GAP har bidratt til identifisering av teknikker som systematisk benyttes for å nøytralisere og sanksjonere varslere. I 1973 ble det i USA utarbeidet en hemmelig rapport («The Malek Manual») som omtaler teknikker for å ødelegge karrieren til byråkrater som Nixon-administrasjonen anså som «unresponsive» (dvs. varslere og/eller demokrater (dissidenter)) uten å rammes av lovgivningen. GAP identifiserer bruken av disse teknikkene i dag. Å utsettes for subtile mekanismer kan være helseskadelig og føre til post traumatiske stresslidelser. Kunnskap om typiske teknikker kan bidra til at en varsler makter å forholde seg rasjonelt og til å forberede seg på det verste.

Vanlige mekanismer for å nøytralisere varslere, er å binde dem gjennom pålagt taushetsplikt (som etter europeisk rett kan være i strid med ytringsfriheten). Å iverksette evigvarende, tannløse granskninger som trekker ut i det uendelige, kan også pulverisere et varsel. Saksbehandlingen kan organiseres slik at det kun er de som er blindt «lojale» til ledelsen som fatter beslutninger, mens ekspertene kun har underordnede, rådgivende roller. Institusjonalisering av interessekonflikter er også vanlig, altså at de som anklages for kritikkverdige forhold leder og/eller selv utformer mandatet for granskning av seg selv. Å hindre at viktig informasjon av bevismessig betydning tilflyter arbeidstaker/granskere er ytterligere en teknikk. En annen strategi er å unngå skriftlige referater fra møter eller å «omskrive» de forholdene det er varslet om ved å presentere dem i en trivialisert eller ekstremt overdreven form slik at de mister troverdighet. Omskriving kan også omfatte sensur, for eksempel fjerning av bevis. Et typisk trekk er å komme med en pressemelding om at granskningen har konkludert med at det ikke forelå noe kritikkverdig forhold, men unnlate å offentliggjøre rapporten. En farlig teknikk, er at det etableres beskyttelse for ansvarlig ledelse på øverste nivå, mens ansvaret knyttes til underordnede som utførte ordre.

Varslingssaker som ikke håndteres forsvarlig, har en tendens til å eskalere, først internt, parallelt med konflikteskalering. Deretter til videre ekstern varsling. Dersom det ikke lykkes å nøytralisere varselet, benyttes det ofte mer målrettede handlinger rettet mot varslerens person. Målsetningen er å holde søkelyset på varsleren, ikke på det forholdet det er varslet om. I stedet for å granske det påståtte forholdet, settes det i gang granskning av varsleren selv på bakgrunn av konstruerte påstander om for eksempel mangler ved arbeidsprestasjoner, timelister, reiseregninger eller beskyldninger om seksuell sjikanering. Evigvarende granskninger som skaper usikkerhet og stress hos varsleren er et annet eksempel. Slike prosesser bidrar til å underminere varsleren og til offentlig ydmykelse. Et annet trekk, er å «bygge sak» mot arbeidstaker for å kunne stemple vedkommende som en «vanskelig person». Advarsler kan etter hvert føre til trusler om tap av fremtidige muligheter eller oppsigelse. Andre teknikker er: Isolasjon, bruk av feller, tap av arbeidsoppgaver, svartelisting, frysing av karriereutvikling og til og med fysiske angrep. Overfor media skjules og pulveriseres varslersaker ofte under betegnelsen «personalsak» (som ofte urettmessig benyttes som argument for å slippe å stå til ansvar offentlig for håndtering av en varslingssak).

Som politiker, advokat og forsker ser jeg dessverre stadig nye eksempler på at de samme teknikkene tas i bruk her hjemme. Prisen vi betaler, er sensurering av kritisk informasjon, knebling av meningsmotstandere og helsemessige konsekvenser som rammer enkeltindivid og samfunnet. For å sikre et effektivt rettsvern ved varsling, kreves det mer kunnskap blant ledere, politikere, journalister og blant rettens aktører om hvordan fenomenet varsling typisk utvikler seg i organisasjoner når ikke-beskyttelsesverdige politiske og/eller økonomiske interesser står på spill. En bønn til organisasjonspsykologene, er mer bevissthet om den rettslige relevansen av den viktige empirien deres forskning dokumenterer.

 

 

 

---

[i][i] www.pcw.uk

[ii] http://www.whistleblower.org/

Innlegg på trykk i BT i dag: Lederes verktøykasse
http://www.bt.no/jobb/Lederens-verktoykasse-3010882.html#.UpCLtmRwVSU.facebook

LISTHAUGS LISTER

 

En nyvalgt regjering har behov for å bruke sine ressurser på de viktige oppgavene de har definert i sin regjeringsplattform. I stedet blir den tvunget til å bruke ressurser på krevende habilitets- og tillitsspørsmål nesten før statsskuddet for regjeringsarbeidet har gått. Vi står på nytt overfor et «moderne» styringsspørsmål som vi opplevde en del av de siste årene med den rød-grønne regjeringen. Stilt overfor slike nye problemstillinger, er det vanskelig, både for politikere og media å holde fra hverandre hva som er juss- og hva som er politikk. Det er i dette skjæringspunktet vi utfordres, fordi jussen og virkeligheten er i stadig endring, men ikke alltid i samme takt.

Statsråden selv har hatt et lovlig arbeidsforhold til rådgivningsfirmaet First House hvor hun- på linje med beslektede yrkesgrupper har hatt en yrkesmessig konfidensialitetsplikt overfor selskapets kunder som gjelder også etter at arbeidsforholdet er avsluttet. Listhaug har ikke hatt plikt til å utarbeide noen liste over tidligere arbeidsgivers kundeforhold, verken til offentliggjøring eller til regjeringens egen bruk. Forvaltningslovens habilitetsregler pålegger statsråden selv å vurdere hvorvidt det foreligger en habilitetssituasjon i konkrete saker. At borgerne har tillit til at statsråden er i stand til å foreta en slik vurdering er imidlertid en premiss her. Nettavisenes kommentarfelt viser at borgernes tillit er en generell utfordring for den utøvende makt som følge av erfaringer med en rekke statsråder og andre politikere de siste årene. Listhaug er ikke skyld i denne utviklingen.

For å sikre en slags meroffentlighet, ble det kreativt nok etablert en «løsning» hvor Listhaugs kundeliste ble sendt til «forvaltning» hos departementsråden, altså hos statsrådens egen underordnede. Tanken var god. Det forelå ingen rettslig plikt til å sikre slik meroffentlighet, men fordi ordningen som sådan brøt med forvaltningsrettslige prinsipper, så ble også dette et problem. Det er fremmed at en underordnet i forvaltningen kontrollerer en overordnets habilitet. Dermed ble det etablert en ny gråsone som i seg selv åpnet opp for mistenkeliggjøring. Man kan velge å dvele ved dette selvetablerte grunnlaget for tvil. Eller man kan ta utgangspunkt i at statsråden gikk så langt hun følte hun kunne i sin streben etter å harmonisere de forpliktelsene hun er bundet til: Hensynet til sine forpliktelser gjennom tidligere arbeidsforhold og behovet for mest mulig åpenhet. Poenget her er at hun rettslig sett kunne ha latt være.

Som om dette ikke er nok, ser selve eksistensen av kundelistene i departementet ut til å ha produsert en ny, rettslig diskusjon om grunnlag for innsyn. Spørsmålet er om de kan unntas offentlighet når de først er utlevert til departementet. Vi ser at manøvrering i ukjent farvann fører til etablering av ad hoc løsninger som er lite gjennomtenkte. Resultatet er uforutsigbare rettslige- og politiske konsekvenser.

Er debatten om Listhaugs kundelister i realiteten atter et symptom på en umoden rettstilstand- og politisk debatt på området for påvirkning? Umodenheten synes å omfatte både forståelsen av statusen til en gruppe rådgivningsfirma og en manglende erkjennelse av hvilken betydning slike firma har i vårt demokrati. Hvorfor er denne debatten enklere i forholdet til EU sine organ eller i USA? Driver vi en virkelighetsfornektelse overfor elementer i vårt demokrati som ikke passer inn i en viden- og temmelig tverrpolitisk akseptert samfunnsmodell?

Statsråden har søkt samtykke fra sin tidligere arbeidsgiver til å offentliggjøre kundelisten som følge av mediepresset. Søknaden fremstår plausibel tatt i betraktning det behovet både statsråden og resten av regjeringen etter hvert har for arbeidsro. Beklageligvis vil en slik offentliggjøring i denne situasjonen trolig bidra til å sanksjonere et syn på PR-byråer som aktører som driver med lyssky virksomhet som først etter press må «bevise» at deres virksomhet tåler dagens lys.

Det saken viser, er behov for en debatt om hvordan det moderne demokratiet virker og påvirkes. Samtlige aktører vil tjene på åpenhet om slike prosesser. La oss kalle lobbyister for det de er- men samtidig anerkjenne at de har en viktig funksjon i et moderne demokrati. Først når vi erkjenner denne, for mange smertefulle sannhet, så kan vi diskutere hvorvidt vi har de nødvendige mekanismer på plass til å øve tilstrekkelig kontroll med aktører som påvirker på andre måter enn det tradisjonell lovgivning forutsetter. Den forrige regjeringen måtte lære mye av sine erfaringer med sentrale politikere som gikk fra politikk til private PR-byrå. I kjølvannet kom nye karantenekrav. Den borgerlige regjeringen får nå dyrekjøpt opplæring i konsekvensene av overganger andre veien. De eneste konsekvensene så langt, er søknaden om samtykke til å sette til side konfidensialitetsplikten overfor- i denne sammenheng uskyldige kunder- og den juridiske debatten om innsynsretten i en liste statsråden neppe hadde plikt til å utarbeide i utgangspunktet.

For fremtiden har regjeringen mye å hente på å løfte debatten opp på et prinsipielt nivå. Arbeiderpartiet bør stille seg fremst i køen for å støtte dette. Det trengs en helhetlig gjennomgang av forholdet mellom demokrati, lobbyvirksomhet, anti-korrupsjonsarbeid og behovet for ny forvaltningslovgivning. Med et åpent lobbyregister, vil åpenhet og gjennomsiktighet vært grunnleggende premisser for både kunder, PR/lobbybyrå, journalister, politikere og folkevalgte. Uansett må det gripes fatt i de prinsipielle spørsmålene, ellers blir enhver regjering mistenkeliggjort. Hvis ikke dette skjer, blir spørsmålet om vårt moderne demokrati med gullmedalje i virkelighetsfornektelse, i det hele tatt tåler at det utnevnes statsråder med kundelister fra et privat næringsliv.

 

Varsling og konfliktforebygging i helse- og omsorgsvirksomheter

 

 

En leder ved Ahus sendte nylig ut et skjema til ansatte som ønsker å melde fra om kritikkverdige forhold ved sykehuset. Her kunne den ansatte krysse av om vedkommende var: «Tynnhudet», «pusling» eller «sutrekopp». Slike nyhetsoppslag om konflikter i kjølvannet av at helsepersonell har forsøkt å si i fra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen, bidrar til å skape usikkerhet om arbeidstakers ytringsfrihet. Slik usikkerhet svekker ansattes reelle ytringsfrihet. Da blir heller ikke varsling en effektiv sikkerhetsmekanisme som bidrar til å avdekke og forebygge kritikkverdige forhold. Resultatet av svake og lukkede ledelseskulturer kommer til uttrykk i kostbare konflikter som skader både virksomheten, pasientene, de ansatte og pårørende.

Etter arbeidsmiljøloven § 3-6 har arbeidsgiver plikt til å etablere rutiner for håndtering av varsler om kritikkverdige forhold. Slike rutiner skal bidra til å senke terskelen for ansattes varsling. Ikke minst skal de bidra til å hindre konflikt. De fleste som varsler eksternt til offentlige myndigheter eller til media, har først forsøkt å nå frem internt til egen ledelse med sitt varsel. Det er først når en arbeidstaker opplever seg ignorert, avvist eller trakassert at frustrasjon oppstår og fører til ekstern varsling og konflikteskalering.

En geatrisk sykepleier ved et privat sykehjem i Tyskland, varslet om graverende forhold for beboerne ved å anmelde sin arbeidsgiver til politiet. Det var tale om grov neglisjering med alvorlige helsemessige konsekvenser for beboerne. Sykepleieren hadde forgjeves forsøkt å nå frem til ledelsen med sine bekymringer. Etter å ha varslet til politiet, ble hun oppsagt fra sin stilling. Arbeidsgiver fikk medhold i oppsigelsen gjennom hele det tyske rettssystemet. Sykepleieren brakte imidlertid saken inn for Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen som slo fast at hun var blitt utsatt for ulovlig gjengjeldelse for å ha varslet om forhold av stor samfunnsmessig interesse (Heinisch vs. Germany, 2011).  Sykehjemmet ble blant annet kritisert for ikke å ha etablert interne regelverk for varsling slik at sykepleieren kunne ha varslet internt på en trygg og effektiv måte. Dommen sender signaler også til norsk rett om styrken på varslervernet og betydningen av å ha på plass gode rutiner for håndtering av varsling.

Som pasienter, beboere eller pårørende er vi alle avhengige av at ansatte i helse- og omsorgssektoren skal kunne varsle trygt om kritikkverdige forhold som har betydning for oss selv eller noen vi er glade i. Disse virksomhetene- både offentlige og private-skal ivareta våre svakeste gruppers mest basale behov på et område med økende ressursknapphet. De interne regelverkene som skal trygge ansattes varslerrett- og vern, må da gjenspeile de særskilte risikoforholdene som eksisterer i slike virksomheter. Med andre ord: Varslingsrutinene i et sykehjem skal se ganske annerledes ut enn i en bank.

Rutiner for varsling må dekke tre ulike dimensjoner: Først og fremst må de gi tydelige svar på hvordan arbeidstaker trygt kan gå frem med sitt varsel. Det er imidlertid minst like viktig å regulere hvordan arbeidsgiver plikter å saksbehandle varselet når det er mottatt. Det gjelder blant annet strenge krav til frister for tilbakemelding, innsyn, personvern og undersøkelse av de forholdene det er varslet om. Det kan heller ikke forventes at noen etterlever rutiner som ikke er gjort kjent i organisasjonen. Det er nødvendig med både opplæring, informasjon, evaluering av og kontroll med at rutinene etterleves. Dette stiller store krav til styrene, byråkrati og folkevalgte. En utfordring er at politiske- eller økonomiske interessekonflikter kan påvirke evnen til å forholde seg nøkternt til den informasjonen som arbeidstaker kommer med. Det eksisterer for eksempel et skjevt maktforhold mellom en sykepleier og en stor kommune som arbeidsgiver. Faren er at påstander om kritikkverdige forhold, blir «omdefinert» til spørsmål om politisk eller faglig uenighet. En bekymring om en alvorlig, risikofylt ressurssituasjon, blir for eksempel definert som et budsjettspørsmål eller som en faglig diskusjon om bemanningsnorm. Dersom en ytring om kritikkverdige forhold omdefineres slik, kan arbeidsgivers styringsrett få urettmessig mye gjennomslag.

Det er vi alle som betaler prisen når de ansatte velger tausheten. Tausheten kommer med subtile trusler og usikkerhet om grensene for egen ytringsfrihet. En virksomhets varslingsrutiner er tilstrekkelig effektive dersom de tvinger partene til å fokusere på realitetene og vurdere disse nøkternt. Det er budskapet som er viktig, ikke budbringeren.

Samfunnet, arbeidsgiver, pasienter, beboere og pårørende har legitime interesser i at informasjon om alvorlige kritikkverdige forhold i helse- og omsorgsvirksomheter bringes frem til relevante beslutningstakere med makt til å undersøke og ordne opp. Kunnskap om arbeidsmiljølovens regler om varsling er ikke tilstrekkelig alene. Den må kombineres med kunnskap om hvordan konflikt oppstår og utvikler seg. Slik kunnskap er viktig når konkrete konflikter skal løses. Den er imidlertid enda mer relevant i det forebyggende arbeidet med å få på plass varslingsrutiner som skal hindre fremtidige konflikter som verken arbeidstaker, arbeidsgiver eller noen av oss andre er tjent med.

En salme ved reisens slutt og en sang for en ny start

Atter en valgkamp er ved veis ende. For min egen del, startet den få dager etter at stemmene var talt opp etter forrige lokalvalg i 2011. Samtidig som jeg selv ble fylkestingsrepresentant i Hordaland, så fikk jeg den spennende og ærefulle oppgaven å delta i komiteen som skulle utpensle det programmet som Høyre skulle gå til valg på.

Det har vært litt av en reise. Først brukte vi nesten et år på å reise ned i samfunnets ulike utfordringer, analysere utviklingstrekk ved vårt eget land og for landet vårt i en internasjonal kontekst. Vi var priviligerte som hadde lange køer av representanter fra organisasjoner, selskap og privatpersoner som ønsket å dele sine erfaringer og tanker med oss. Mennesker som brant for det de drev med, interessene de kjempet for. Ikke minst ble det for alvor klart for oss hvordan samfunnet, alle de små- og store samfunnene, bygges nedenfra, stein på stein. Det er ikke noe kandidatene til Høyre finner på når de sier dette. Vi har sett det, følt det og hørt det!

Jeg opplevde øyeblikk med gåsehud i programprosessen, da vi fikk se hvordan ulike grafer utviklet seg i negativ retning: Antall personer som faller utenfor samfunnet, det voksende behovet for varme hender og vår altfor oljeavhengige økonomi. Frem til 2030 skuet vi, stipulerte vi, sammen med kloke stemmer fra Statistisk Sentralbyrå, representanter fra nasjonale og internasjonale tenketanker og representanter fra næringsliv og forskning. Som Erna og andre representanter for Høyre stadig har gjentatt denne valgkampen: Øyeblikksbildet av norsk økonomi er ikke så verst det, men det er så altfor mange piler som peker i feil retning. Velferdsstaten vår tåler ikke denne utviklingen stort lenger. Det haster med en korrigering. Vi har ikke mye tid på oss for å gi skuten "Norge" en litt annen kurs!

Det har vært trist å betrakte valgkampens stadig tilbakevendende retorikk hvor enkelte, avgrensede politikkområder settes opp mot hverandre ukritisk og ofte uten sammenheng. Faren er at den sammenhengen et politisk parti definerer et politisk tema inn i, er et ganske annen enn det et annet parti velger. Slik er det med skattepolitikken som enkelte forsøker å gjøre til politiske mål i seg selv. Hvor mange ganger er det nødvendig å gjenta at skattepolitikken kun er verktøy for å oppnå mye større målsetninger? Skal man ha dårlig samvittighet fordi man ser at konkurransedyktige rammebetingelser er avgjørende for en fremtidig velferdsstat? At vi trenger kapitalister som Olav Thon for å skape de arbeidsplassene som gir økonomisk trygghet til de ansatte? For å kunne spise brød i fremtiden, må enkelte bake dem! Og noen må ha risikovillig kapital for å etablere bakeri. Dessverre blir areidskraften stadig dyrere og byråkratiet større. Vi må verne bedre om dem som har mot til å ta risiko.

Hensynet til klima og miljø var hele tiden til stede i Høyres programprosess. Det er så MYE mer enn et eget kapittel i programmet. Det er et hensyn som ligger innbakt i Høyres prinsipper, i vår ideologi. Men det er ikke noe isolert politikkområde! Det er et hensyn som gjennomsyrer all annen politikk. Det er med oss når vi utformer vår utdannings-og forskningspolitikk, og det er med oss når vi etablerer ordninger som fremmer innovasjon i næringslivet. Vi VET at vi ikke løser disse utfordringene uten utdanningsinstitusjonene og næringslivet med på laget. En ny regjering tar oss ned fra "hvileskjæret" vi har sittet på i åtte år!

Det ligger store forandringer i løypen foran en ny regjering: Forvaltningsreform, ny skolepolitikk, ny politikk for barnevern, helse og justis. Ikke minst, ser jeg frem til å få en regjering som erkjenner at europapolitikk ligger i en mellomsone mellom nasjonal og utenrikspolitikk. Vi har tapt mye på en altfor passiv rolle som medlem av Europa! Vi har ikke råd til å stikke hodet i sanden som strutsen lenger. Vi må være der det nye Europa formes. Det gjelder om vi er medlem av EU eller ikke. Kunnskapsnivået om EU er så skremmende lavt hos både enkeltmennesket, bedrifter og folkevalgte at det begynner å bli et demokratiproblem i seg selv. Dessuten ser vi at stadig flere politiske utfordringer har mye å hente på å bli definert som felleseuropeiske utfordringer som i større grad behandles på europeiske arenaer.

Jeg lærte tidlig i politikken hvordan alt henger sammen med absolutt alt annet.....Noe av det jeg ser frem til med aller størst spenning, er hvilke administrative grep en ny regjering under Ernas ledelse vil gjøre med organiseringen av departementene og statsadministrasjonen for øvrig. En kritisk rapport foreligger som viste oss at kartet ikke stemte med terrenget. Å skape samsvar her, blir kanskje den største og viktigste oppgaven.

Jeg tror det er bra for alle at et slitent mannskap får går i land. Nye, friske øyne og hoder får jobbe med utfordringene på en annen måte, med andre ideologier, prinsipper og frisk politikk. Norge trenger ny politikk og demokratiet vårt trenger så sårt en utluftning. De avtroppende bør bruke de kommende årene godt til samme type arbeid som Høyre har bedrevet i opposisjon: Til organisasjonsbygging og politikkutvikling. Det er også bra for landet i det lange løp.

Vi teller noen få døgn samt noen timer til valglokalene stenger. Det kjennes godt og rett, for ferden har vært lang. Man skal være ydmyk og ikke ta noen seier på forskudd før stemmene er talt opp, men tegnene tyder jo på at det går mot en ny æra. Jeg er takknemlig for den  delen av reisen jeg selv fikk være med på. Det kjennes trygt å vite at mannskapet som kommer på, er uthvilte med opprettede ermer. Det blir en ny, stø kurs fra det øyeblikket skipet legger ut.... Alle skal fremdeles være med, men på egne premisser og med bedre muligheter for å realisere egne potensialer.........

DET BLIR EN SPENNENDE REISE !

Kvaliteten på statsledelsen avgjør evnen til å gjennomføre politikk!

Arbeiderpartiet mobiliserte alle sine listetopper i Hordaland for å besvare kronikken som undertegnede skrev sammen med Erik Storelv om behovet for en ny, politisk kurs: http://www.bt.no/meninger/kronikk/Pa-tide-a-skifte-kurs-2944077.html

I sin svarkronikk: http://www.bt.no/meninger/debatt/Politikk-er-a-handle-2949910.html kommenterer de svært får an våre anførsler knyttet til betydningen av politisk kultur og ledelse for evnen til å gjennomføre politikk. Svarkronikken er snarere en bekreftelse på behovet for det maktskiftet vi argumenterte for i vår kronikk.

Følgende svar er sendt fra oss til BT i dag:

KVALITETEN PÅ STATSLEDELSEN ER AVGJØRENDE FOR Å LYKKES MED POLITIKK

Det var hyggelig at samtlige av AP sine listetopper i Hordaland den 19.08. mobiliserte for å besvare vår kronikk hvor vi argumenterte for behovet for et maktskifte etter åtte år med rød-grønt styre. I vår kronikk trakk vi opp noen overordnede teser for statsledelse som en ny regjering må ta på alvor for å lykkes med å gjennomføre sin politikk. Vår kronikk handlet ikke om partilederes lederegenskaper, men om betydningen av politisk kultur og om hvordan den politiske maktutøvelse organiseres. Vår påstand var at manglende etterlevelse av visse prinsipper for politisk maktutøvelse, bidrar til å undergrave regjeringens politikk.  

Det vi hadde ønsket debatt om, er spørsmål som: Mener AP at det er akseptabelt at en sittende regjering utnevner nye styremedlemmer i statseide selskap med nær tilknytning til regjeringen utenfor tur og i strid med aksjelovens prinsipper? Hvorfor mener regjeringen at det stadig kan blande seg inn i politiske spørsmål i statseide selskap, men ikke utøve eierstyring i spørsmål om samfunnsansvar? Ser ikke partiet noen problemer med den økende sentraliseringen? Er temaet maktspredning i forvaltning og næringsliv fraværende i debatter i Arbeiderpartiet, eller anerkjenner man ikke en gang behovet? I hvilken grad mener Ap at byråkratiets uavhengighet og faglige integritet skal respekteres? Hadde man oppnådd mer ved å legge til rette for mer helhetlig tenking ved politisk maktutøvelse? Trengs det økt fokus på å etablere måleparametere for forvaltningens ressursbruk?

Høyre bestrider ikke at det går godt for Norge akkurat nå, men det som går godt skyldes ikke regjeringens politikk, men høye oljepriser, lav internasjonal inflasjon og høy utbyggingsaktivitet på norsk sokkel med store ringvirkninger for fastlandsøkonomien. Når statsbudsjettet eser ut- og ulike politiske områder ofte fremstår som svarte hull som det kan helles ubegrensede mengde penger i, blir det viktig hvordan politisk makt organiseres, forvaltes og kontrolleres. Stadig flere uttaler seg om hvordan regjeringen har unnlatt å utnytte sitt historiske økonomiske handlingsrom med sikte på å bygge konkurransekraft for fremtiden.  Såkalt politisk handling i betydning stadige bevilgninger er nemlig ikke levedyktig. 

Resultatene der regjeringens politikk har betydning, er dessverre nedslående. Bare siden 2008 har Norge mistet 25 000 arbeidsplasser. Kostnadsveksten i samfunnet har vært langt høyere enn hos andre land. Arbeidsproduktiviteten har kollapset. Lønnskostnad per produsert enhet har økt med 55% siden 2005, en dramatisk forverring av økonomiens bærekraft. De siste tall for norsk økonomi viser forøvrig en urovekkende utvikling. Mens veksten i 1. kvartal var 0,6%, falt den brutalt i 2. kvartal til bare 0,2%. Samtidig har kostnadsøkningene initiert av økte skatter og avgifter begynt å slå inn i norsk økonomi. Årlig prisvekst er tilbake i juli med et brutalt byks og befinner seg nå på hele 1,8% p.a. Det er betimelig å spørre om arven fra regjeringen lav vekst, til tross for oljeinvesteringer og økende prisvekst?   

Det er riktig at regjeringens handlingsrom kun er på 100 milliarder. Spørsmålet er hva en har fått for 400 milliarder i økte offentlige utgifter, hvorav 100 milliarder skyldes inflasjonsjustering, som i seg selv er en dårlig unnskyldning. Det bygges skoler, men 1 av 5 kan ikke lese ordentlig. Det investeres i samferdsel, men vi får dyre og dårlige veier på grunn av kostnadsøkninger, forsinkelser og underbudsjettert vedlikehold. Det bevilges store midler til politiet, mens beredskapen svikter og nivået på IKT-løsningene er for dårlig til å implementere straffeloven som ble vedtatt i 2005. Det pøses penger inn i forskjellige tiltak, men ingen vurderer resultatene av pengebruken.  

Svaret fra ap sine listekandidater tyder dessverre på at de ikke har forstått den betydningen ledelse og politisk kultur har for den politiske styringen av landet og at de selv er fanget i bevilgningskulturen. De synes å fraskrive seg sitt statsbærende ansvar ved å unnvike en vanskelig debatt.  I stedet får vi en ordflom av mål, hensikter, vage formulering uten konkret innhold og sleivete sidespark til Høyre som ikke har hatt regjeringsmakt på åtte år, en periode hvor samfunnet har gjennomgått enorme endringer.  Det var nettopp kritikk av trekk ved den rådende statsledelse og politiske kultur som var intensjonen med vår artikkel om behovet for et maktskifte. Svaret fra listetoppene til Hordaland Arbeiderparti var en ny påminnelse om dette behovet.

Behov for ny kurs!

Dette innlegget ble publisert i BT i dag:
http://mobil.bt.no/meninger/kronikk/Pa-tide-a-skifte-kurs-2944077.html#.UgeGRb8ayc0

Stortingsvalget blir et valg mellom politiske kulturer med ulike tilnærminger til hvordan staten skal styres og makten forvaltes.

Regjeringen må ta ansvar for en serie kritikkverdige hendelser, lukkede prosesser og uheldige beslutninger, som: Aker Solutions, Helse Øst, de såkalte bevilgningssakene, ”Olsø saken” og LO lederens oppkonstruerte styreplass i Kongsberggruppen. Gjørv-rapporten» dokumenterte sviktende ledelse av sikkerhet og beredskap. Rapporten var særlig kritisk til at uformelle lojalitetsbånd i en del tilfeller overstyrer formelle rapporterings- og beslutningslinjer innen justis og sikkerhet. Slike trekk ved organisasjonskulturer øker risikoen for gale beslutninger og dårlig forvaltning av fellesskapets verdier.

Den regjeringen om skal styre landet de neste fire år står overfor krevende utfordringer på nesten alle samfunnsområder. Det setter store krav til hvordan den politiske ledelse fungerer og hvilken kultur som etableres. Prinsipper som en ny regjering bør respektere for å lykkes, er blant andre:

(1)   Respektere prinsipper for eierstyring av statseide selskap 

Det er en internasjonal trend hvor næringsliv og statene etablerer prinsipper for hvordan store, mektige selskaper skal ledes. Slike prinsipper regulerer spørsmål som: Maktforholdet mellom styret og eierne, prosesser for valg av styremedlemmer, forvaltning av selskapet og samfunnsansvar. Det er tverrpolitisk enighet om hvilke prinsipper som skal gjelde for våre statseide selskap.

Dessverre tyder erfaringer med regjeringens beslutningsprosesser i flere saker, på manglende respekt for disse. I stedet har vi sett eksempler på at regjeringen overstyrer selskapenes styrer for å tvinge igjennom kortsiktige politiske interesser. Harald Norvik ble fjernet fra Telenor styret utelukkende for å ha stemt for salg av eierandeler i Tv2, noe som åpenbart var i Telenors interesse. En nær venn av Trond Giske, Rune Olsø ble ansatt som administrerende direktør i Entra Eiendom etter en bemerkelsesverdig ansettelsesprosess i strid med alminnelige rutiner. Faren er at målet om god eierstyring slås ihjel av en opportunistisk kultur hvor partipolitisk lojalitet blir ansett som viktigere enn kompetanse og langsiktig verdiskaping. For enhver regjering vil det selvsagt være legitimt å ønske respekt for overordnede politiske føringer. Men når politisk lojalitet blir altoverskyggende, forrykkes ansvars- og rollefordelinger. Faren er dårlige beslutningsprosesser og ineffektiv forvaltning.

(2) Respektere et selvstendig og kompetent embetsverk

En effektiv stat forutsetter ansvars- og rolleavklaring mellom politisk og faglig kompetanse. Delegering av makt til ulike institusjoner, direktorat og foretak skal sikre en armlengdes avstand mellom statlig autoritet og politikk. For å sikre best mulig beslutningsgrunnlag, er det avgjørende at embetsverket har mulighet til uavhengig saksbehandling, uansett hvor politisk betent en sak er. Den politiske makt skal på sin side sette føringer, bestemmer målsettingen og til slutt velge mellom alternative løsninger.

Det har vært en rekke eksempler på hvordan regjeringen overstyrer selvstendige statlige virksomheter som burde hatt uavhengighet til å ivareta sine oppgaver. Konsekvensene blir både lengre saksbehandlingstid og at gode løsningsalternativ overses før de er utredet. Innen samferdsel er det flere eksempler. Dokumentasjon som ble fremlagt av samferdselsetatene i forbindelse med nasjonal transportplan mangler fokus på viktige momenter som svake beslutningsprosesser, negativ kostnadsutvikling, svak konkurranse og samfunnsøkonomi. Dette tyder på at det kan ha funnet sted en politisk overstyring av saksbehandlingen.

 

(3)   Fokusere på resultater, ikke bevilgninger

To perioder med rødgrønn regjering har gitt 400 milliarder kroner i økte statlige utgifter. Men hva er oppnådd av resultater innen samferdsel, bistand, miljø, helse og utdanning? Regjeringen er preget av en ren bevilgningskultur. Det finner sjelden sted nøkterne vurderinger av resultater.

Man mangler måleparametre som kan gi svar på om statens enorme ressursbruk fører til de forventede resultat. Vage og ofte motstridende politiske målsetninger fremmes mest som retorikk snarere enn som handlingsorienterte føringer og økte bevilgninger blir et mål i seg selv.

 

(4)   Sikre politisk helhetsansvar

Effektiv ledelse krever at politiske virkemidler ses i en bredere sammenheng, for eksempel utover ansvarsområdet til et enkelt departement. Dårlige beslutninger innen samferdsel vil for eksempel påvirke arbeidsmarkedet, næringslivets konkurranseevne og boligpriser.   

 

I 1994 utløste storsatsningen Nordhordlandsbroen en storstilt utvikling av Nordhordlandsregionen. Slike fjordkrysninger gjør at den helhetlige samfunnseffekten av en samferdselsinvestering blir tydelig. Samtidig ser vi at manglende beslutninger om videreutvikling av innfartsårene, som kollektivtraséer og utbygging av Sotrabroen, svekker arbeidsmobiliteten, verdiskaping og bidrar trolig også til høyere boligprisutvikling i sentrum. Hittil har ikke slike konsekvenser vært en del av vurderingen ved beregning av lønnsomhet ved samferdselsprosjekter.

 

Dagens finansieringsløsning, med krav om en høy brukerbetaling, lokalt initiativ og lokalpolitisk enighet på alle samferdselsprosjekter før Stortinget beslutter oppstart, har bidratt til lange beslutningsprossesser og høy risiko for feilprioritering. Regjeringen har ikke tilrettelagt for helhetlig tenkning ved utbygging av infrastuktur. Samferdsel har blitt ren distriktspolitikk, istedenfor å utgjøre en integrert del av nærings- og boligpolitikken.

 

(5)   Begrense statens makt

Avgjørende for endring av en politisk kultur, er viljen til å begrense og desentralisere statens makt. Det betyr at det må tas standpunkt til hva som skal være statens hovedfunksjoner og byråkratiets ekspansjon må stoppes. Norge har en tilnærmet allmektig stat som samler inn nesten 50 % av verdiskapningen gjennom skatter, avgifter og direkte inntekter. Disse beløpene omfordeles deretter til borgerne og til lokale myndigheter. Omfordeling har fått et omfang og en kompleksitet som utfordrer statens evne til å styre. Staten overstyrer lokale prioriteringer, kontrollerer kommunenes inntekter og pålegger stadig nye statlige krav.

 

Staten er dessuten eier, forvalter og lovgiver på en gang. For å håndtere utviklingen, vokser byråkratiet stadig. En levedyktig politisk kultur må etterspørre flere motkrefter og delegere makt for å unngå en dominerende stat som detaljstyrer store deler av helsesektoren, utdanningssektoren, lokalforvaltningen og uavhengige offentlige institusjoner. 

 

Hva står på spill?

Regjeringens politikk undergraves av manglende evne til å håndtere makt- og styringsprosesser. Hvilke verdier og prosesser som ligger til grunn for politiske beslutninger får stor betydning for de resultater som oppnås. For å beholde velgernes tillit, må den forvaltes ydmykt i et langsiktig perspektiv. Det krever samsvar mellom verdier og politiske handlinger. Tiden er overmoden for et maktskifte som sikrer en ny ledelse og en åpnere og mer prinsipiell politisk kultur. Det er forutsetningen for en rettferdig og effektiv stat.

 

 

POLITISK KULTUR PÅ VALG

Innlegget står på trykk i Dagbladet den 1. august 2013.
Birthe Eriksen og Erik Storelv

REGJERINGEN har ansvar for en serie med kritikkverdige hendelser, lukkede prosesser og uheldige beslutninger: Aker Solutions, bevilgningssakene, Olsø-saken og LO-lederens styreplass i Kongsberggruppen. Gjørv-rapporten dokumenterte sviktende forvaltning av viktige samfunnsoppgaver som sikkerhet og beredskap. Rapporten var særlig kritisk til at uformelle lojalitetsbånd overstyrer formelle beslutningslinjer.

VI TRENGER en ny, politisk kultur bygget på følgende prinsipper:

1. Prinsipper for eierstyring av statseide selskap. Til tross for tverrpolitisk enighet om prinsipper for eierstyring, tyder erfaring på at regjeringen overstyrer styrenes uavhengighet og tvinger igjennom kortsiktige politiske interesser. Målet om å sikre god eierstyring slås dermed ihjel av en kultur hvor partipolitisk lojalitet blir ansett som viktigere enn kompetanse og langsiktig verdiskaping. Faren er økt virksomhetsrisiko og ineffektiv forvaltning.

2. Et selvstendig og kompetent embetsverk. Mens politikerne bestemmer målsettingen og velger mellom alternative løsninger, må embetsverket sikres uavhengig saksbehandling. Det har vært en rekke eksempler på at regjeringen overstyrer statlige virksomheter som burde hatt uavhengighet til å kunne ivareta sitt mandat.

3. Resultater, ikke bevilgninger. To perioder med rødgrønn regjering har gitt 400 milliarder kroner i økte statlige utgifter. Men hva er oppnådd av resultater innen samferdsel, bistand, miljø, helse og utdanning? Sentrale deler av forvaltningen mangler måleparametre som kan gi svar på hvorvidt ressursbruken fører til forventede resultat. En svak politisk kultur gjør økte bevilgninger til et mål i seg selv.

STORTINGSVALGET blir derfor et valg mellom politiske kulturer med ulike tilnærminger til forvaltning av makt. Regjeringens program undergraves av manglende evne til å håndtere makt- og styringsprosesser. Tiden er overmoden for et maktskifte og en ny, transparent og prinsipiell politisk kultur som sikrer en mer rettferdig og effektiv stat.

Denne innlegget er sendt til BA i dag:

Ingen «Høyrebløff», men en helt nødvendig kursendring!

 

Birthe Eriksen

Fylkestingsrepresentant og medlem av Høyres Programkomite for Stortingsvalget

 Odd Inge Matre avskriver i BA den 13. juli Høyres løfter om nye idéer og nye løsninger som en «høyrebløff». Politisk retorikk alene gjør ikke velgerne mer opplyste. Derfor bør vi alle anstrenge oss for å være enige om å forholde oss til realitetene når vi debatterer viktige samfunnsspørsmål i denne valgkampen. Det står veldig mye på spill om vi ikke sikrer en politisk kurs hvor vi evner å utnytte det økonomiske handlingsrommet vi fremdeles har i Norge. Vi vet at dette ikke varer særlig mye lenger. Faktum er at norsk økonomi ikke er levedyktig på lang sikt dersom utviklingen fortsetter i det sporet den nå befinner seg i.

 Så la oss starte med status: Ja, det er korrekt at det i den rød-grønne regjeringens tid har vært god aktivitet i norsk økonomi. Den økonomiske situasjonen skyldes imidlertid forhold som har liten sammenheng med regjeringens politikk. På kort sikt har den økonomiske utviklingen vært positiv, men på lengre sikt er dessverre utviklingen urovekkende og lite levedyktig.

Det meste av sysselsettingsveksten i Norge har nemlig skjedd i offentlig sektor og i sektorer som er knyttet til oljesektoren, enten direkte eller som underleverandører. Siden 2005 har for eksempel investeringene i oljesektoren på norsk sokkel vokst fra 60 milliarder kroner per år til nærmere 200 milliarder kroner.

 Visst har investeringene off-shore fungert som en sterk vekstfaktor også for fastlandsøkonomien. Det er etablert tusenvis av private arbeidsplasser i den delen av fastlandsøkonomien som leverer varer og tjenester til utbygging av stadig nye olje- og gass installasjoner. Realiteten er imidlertid at disse arbeidsplassene er fullstendig avhengig av oljeaktiviteten og kan ikke tilskrives regjeringens næringspolitikk for øvrig. Et samtidig utviklingstrekk under den sittende regjeringen er at veksten i offentlige utgifter har vært på mer enn 300 milliarder kroner i samme periode, noe som har bidratt til økt offentlig sysselsetting. 

Det som er alvorlig, er regjeringens manglende politikk og fokus på økt sysselsetting i konkurranseutsatt virksomhet samt på arbeidsproduktivitet. Det er disse områdene som representerer langsiktig konkurranse- og bærekraft på sikt. Det er i konkurranseutsatt virksomhet vi har behov for trygge arbeidsplasser. 

Faktum er dessverre at antall ansatte i konkurranseutsatt industri har falt kontinuerlig, og befinner seg nå på et rekordlavt nivå. Sysselsetting i industri- og eksportavhengige virksomheter har gått kontinuerlig nedover siden 2007. Konjunkturbarometere viser at aktiviteten nærmest har stoppet opp. Det er altså ikke bare Tofte industrier som sliter, men mange eksportrettede virksomheter og industrien generelt. Med Jens Stoltenberg har vi derfor sett en voksende avindustrialisering av landet og en nedfrysing av tradisjonell eksportrettet industri. Vi har tapt konkurranseevne.

Et annet forhold som har stor betydning for denne farlige utviklingen, er at norsk økonomis kostnader knyttet til arbeidskraft har økt langt mer enn arbeidsproduktiviteten, spesielt i offentlig sektor. Arbeidskraftkostnadene for samme verdiskaping i økonomien er i dag 55 % høyere enn i september 2005. Fastlands-Norges har derfor også av denne grunn tapt betydelig konkurransekraft og har sakket betydelig akterut i forhold til G-7 landene, USA og Tyskland spesielt.

Hvis dette er Stoltenbergs norske modell, bør den avskrives snarest som ikke-bærekraftig. Gjennom en to år lang programprosess har Høyre gjort tidenes grunnarbeid med å fastlegge den reelle situasjonen på ulike samfunnsområder. Vi har identifisert vår tids viktigste utfordringer og går til valg på en ny, nødvendig politisk kurs for å sikre en økonomi med den bærekraft og den konkurransekraft som er nødvendig for å sikre fremtidens næringsliv og arbeidsplasser. Vår politikk med en betydelig styrket satsning på utdanning, forskning, næringslivets rammebetingelser og infrastruktur er helt konkret utformet nettopp med sikte på den økonomiske situasjonen vi befinner oss i. Ny politikk på disse områdene er helt grunnleggende for å sikre en levedyktig velferdsstat. Det er denne som står på spill den 9. september!

 

 

Er Edward Snowden helt eller quisling?

Dette innlegget er publisert på Minervanett.no den 28. juni 2013:
http://www.minervanett.no/hvorfor-varslersaken-i-forsvarsdepartementet-er-alvorlig/
 

Hvorfor varslersaken i Forsvaret er alvorlig

Dette innlegget har jeg hatt på trykk på Minervanett.no den 17. juni 2013:


http://www.minervanett.no/hvorfor-varslersaken-i-forsvarsdepartementet-er-alvorlig/

MEDIAS VALGKAMP

Medias dekning av det politiske liv viser at valgkampen er i gang. Partiene stiller med sine fremste folkevalgte i TV-debatter og avisene fylles med intervjuer, utspill, analyser og meningsmålinger. Siden meningsmålingene tyder på en helt annen sammensetning av Stortinget etter valget i september, blir de kommende månedene mer spennende enn norsk politikk har vært på lenge. Tenk om spenningen også kunne medføre en historisk høy valgdeltakelse! 

Ved stortingsvalget i 2009, var valgdeltakelsen 76,4 %. Hver fjerde velger valgte altså å la være å benytte sin demokratiske rett til å påvirke hvem som skal styre landet. For gruppen førstegangsvelgere mellom 18 og 21 år var situasjonen enda verre: Kun 57 % valgte å ta turen til stemmelokalet, til tross for god anledning til forhåndsstemming. Det kan diskuteres hva den svake valgdeltakelsen er et symptom på: Har vi det for godt? Tar vi demokratiet for gitt, er de politiske partiene i for liten grad opptatt av de unges utfordringer? Evner ikke mediene i å få frem de reelle forskjellene mellom partiene? Oppleves valgkampen for lite tilgjengelig, for høyt hevet over folks hverdag og virkelighet?

Samtidig står det mye på spill for de politiske partiene. Valgkamp for partiledelsene er en kontinuerlig prosess: Enten handler det om å holde på makten, eller så handler det om å oppnå makt til å endre samfunnet i den retningen man mener at landet bør ledes for å løse vår tids utfordringer. Mellom partiorganisasjonene og media eksisterer det et sofistikert samspill - et gjensidig avhengighetsforhold. Medias posisjon som vår fjerde statsmakt, kommer sjelden så sterkt til uttrykk som i valgkamp. Men hvor bevisst er det enkelte mediehus sin rolle?

Mens de politiske partiene og de nominerte kandidatene må være forberedt på å bli gjenstand for 360 graders analyse av og i media, så formidler ikke mediene tilsvarende informasjon om hvordan de selv utøver sin makt. Hvilke premisser vil styre BT sin dekning av valgkampen? Hvordan vil avisen sikre at hensynet til demokratiet ivaretas, for eksempel ved at samtlige partier som stiller til valg får komme til orde? Hvilke erfaringer gjorde BT under forrige valgkamp som har vært gjenstand for læring i avishuset? Hva synes BT selv fungerte bra- og hva fungerte ikke? Dernest et «skumlere» spørsmål: Hvilken «agenda» vil BT ha i den kommende valgkampen?

Hva gjør for eksempel avisen dersom den mener at politikernes fokus bør tvinges mot viktigere samfunnsspørsmål enn dem partiene selv har valgtsom sine hjertesaker, som for enkelte kan være ubehagelige å diskutere, som: Asylpolitikk, integrering, oljeboring i nordområdene, EU/EØS-avtalen, terrortrusselen, norske styrkers deltakelse i utenlands operasjoner og trusler mot velferdsstatens fremtid? Hvem har da definisjonsmakten? Vil det være nyhetssyklusen og utspillspolitikk som styrer, slik at mer langsiktige strategier for å sikre folkeopplysning mister sin verdi?

Det er ikke tvil om at de ideologiske skillelinjene mellom partiene fremstod klarere tidligere. Det ideologiske grunnlaget for de enkelte mediene var tilsvarende tydelige. I en tid med stadig flere komplekse samfunnsutfordringer, er det ikke lenger like lett å «sortere» partienes ståsted  i enkeltsaker etter en ren høyre-venstre akse. For et politisk parti er det tvingende nødvendig hele tiden å revurdere egen ideologi og verdiers betydning for hvilke løsninger partiet skal velge for nye problemstillinger som fortidens erfaringer representerer et altfor begrensende referansegrunnlag for. Det gjelder i særlig grad utfordringene som ikke kjenner noen nasjonalgrenser: Klima, miljø, finans, arbeidsmarked, teknologi, flyktninge- og asylstrømmen, trafficking og annen organisert kriminalitet. Til flere av disse utfordringene har partiene ulike tilnærminger som må forstås på bakgrunn av partiets grunnleggende samfunns- og menneskesyn.

Men hvordan er det med mediene? Bestemmer morgenmøtet i BT sin redaksjon hva avisen skal mene i slike vanskelige spørsmål? I hvilken grad foretar BT en løpende vurdering av konsekvensene av mediehusets vedtatte verdier for avisens syn?  Har jeg rett når jeg våger å påstå at også BT sine lederartikler og kommentarer i økende grad gjenspeiler den samme ambivalensen som mange politikere opplever i møte med våre mest krevende dilemmaer? Hilde Sandviks kronikk om pressens manglende kunnskap om ulike former for kristentro, innebærer for eksempel en erkjennelse som det kun krever et besøk hos den katolske menigheten St. Paul eller en biltur til Nordhordland for å slå fast: Å være troende er mer normalt enn mange moderne, sekulære liberalister lever i villfarelse om. Realiteten i Sandviks erkjennelse vil slå ut i full blomst i flere landsmøtesaler enn hos Kristelig Folkeparti, når verdispørsmål knyttet til surrogati, eggdonasjon og bioteknologi skal debatteres denne våren.

BT må fortsette å formidle de vanskelige dilemmaene i valgkampen. Berøm debattanter som forsøker å formidle virkeligheten slik den er, i all sin kompleksitet, til tross for at det kan ha en kostnad for dem. Det er viktigere enn noensinne at velgernes valg er informert. Oppsøk sofavelgerne, utfordre dem og spør hva som skal til for at de vil bruke stemmeretten sin! Fortell dem at det norske demokratiet trenger dem for at det ikke skal miste sin berettigelse. Minn dem om europeisk ungdom som gjør opprør mot sine regjeringer fordi de har mistet tilliten til dem, om et russisk jenteband som sitter fengslet fordi de synger kritikk mot president Putin, om land i Europa hvor forfattere og journalister sensureres eller skytes, og om stemmerettsforkjemperne som for (bare) 100 år siden lyktes i sin kamp for å skaffe alle norske borgere stemmerett, uavhengig av kjønn og klassetilhørighet. Gjenta og gjenta for oss alle at ingen må ta demokratiet for gitt! En ubrukt stemmerett, er en stemme til det partiet man aller minst støtter. Ingenting bør være mer provoserende i vår tid enn sofavelgere.

Dette innlegget står på trykk i BT i dag, den 7. februar 2013:

FORSTÅR REGJERINGEN KOFAS ROLLE?

Birthe Eriksen

Stipendiat, juridisk fakultet, UiB

 

Statssekretær Toften i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) kommer med oppsiktsvekkende påstander om KOFAs rolle i sitt innlegg i BT den 31. januar. Formålet er å korrigere BTs fremstilling av økningen av klagesaksgebyr, en løsning som avisen hevder både er «korttenkt» og «korrupsjonsfremmende». Til dette, påstår Toften at BT bommer på sin forståelse av KOFAs rolle.

Toftens hovedargument for å øke gebyret, er at KOFA fikk inn for mange klager og dermed ble ineffektiv som tvisteløsningsorgan. Det henvises til at KOFA avviste 25-30 % av klagene. Dette er en overflatisk argumentasjon. Med et så komplisert regelverk som regelverket om offentlige anskaffelser, er det å forvente at KOFA får inn saker som må avvises fordi de klart ikke kan føre frem. Tofte overser at også avvisning representerer tvisteløsning ved at partene får en løsning på konflikten. Å øke gebyret vil ikke nødvendigvis redusere antallet saker som må avvises.

Med økt gebyr, vil leverandører som avdekker regelbrudd, avstå fra å klage inn saken fordi det koster for mye, spesielt små bedrifter, som også ofte har andre utfordringer som gjør det vanskelig å komme i betraktning i anskaffelsesprosesser. Slik vil høyere gebyr svekke håndhevelsen av regelverket og dermed svekke konkurransen, i strid med formålet med både anskaffelsesregelverket og KOFA-ordningen.

KOFAS rolle er å være mer enn et tvisteløsningsorgan. Hensikten med KOFA, var at organet også skulle ha en rettsavklarende rolle. Det bidrar til gjennomsiktighet når KOFA løpende behandler klager fra alle som mener en offentlig oppdragsgiver har begått en ulovlig direkte anskaffelse, noe som ofte er en nødvendig forutsetning for å avdekke korrupsjon. At Toften hopper bukk over korrupsjonsargumentet, er oppsiktsvekkende når Økokrim har sendt ut korrupsjonsvarsel for kommune-Norge.

Saker om ulovlige direkte anskaffelser med mulighet for å ilegge gebyr, må nå bringes inn for domstolen, noe som i praksis innebærer at håndhevelsen av manglende kunngjøring har blitt sterkt svekket. Det blir tilnærmet umulig å konstatere krav på erstatning- og få vil ta sjansen på slike søksmål.

I stedet for å heve terskelen for å klage, burde regjeringen gitt KOFA et budsjett som gjør organet i stand til å gjøre jobben sin. De 10 millionene som utgjør KOFAS budsjett er småpenger i forhold til de 400 milliardene i årlige offentlige anskaffelser. Hvilke summer samfunnet taper på svekket konkurranse og korrupsjon, kan vi bare spekulere i.

Syv prinsipper for det å inneha offentlige verv og posisjoner

 

 

Storbritannia utgir jevnlig en rapport om hvilke standarder som bør gjelde for et sunt, offentlig liv. Tittelen på årets rapport: "Standards matters: A review of best practice in promoting good behaviour in public life" slår fast syv prinsipper som bør gjelde for alle folkevalgte og andre som opptrer i det offentliges tjeneste.

 

Det er all mulig grunn til å adoptere disse prinsippene for norske formål. En ting er at mange av dem følger dikrekte av forvaltningslovgivningen, men det å ha disse prinsippene for generell etterlevelse klart og tydelig foran en, kan være viktige rettesnorer for regjeringsmedlemmer (!) og andre:

 

The seven principles of public life

Principle	Revised description
Preamble	The principles of public life apply to anyone who works as a public office-holder. This includes all those who are elected or appointed to public office, nationally and locally, and all people appointed to work in the civil service, local government, the police, courts and probation services, NDPBs, and in the health, education, social and care services. All public office-holders are both servants of the public and stewards of public resources. The principles also have application to all those in other sectors delivering public services.
Selflessness	Holders of public office should act solely in terms of the public interest.
Integrity	Holders of public office must avoid placing themselves under any obligation to people or organisations that might try inappropriately to influence them in their work. They should not act or take decisions in order to gain financial or other material benefits for themselves, their family, or their friends. They must declare and resolve any interests and relationships.
Objectivity	Holders of public office must act and take decisions impartially, fairly and on merit, using the best evidence and without discrimination or bias.
Accountability	Holders of public office are accountable to the public for their decisions and actions and must submit themselves to the scrutiny necessary to ensure this.
Openness	Holders of public office should act and take decisions in an open and transparent manner. Information should not be withheld from the public unless there are clear and lawful reasons for so doing.
Honesty	Holders of public office should be truthful.
Leadership	Holders of public office should exhibit these principles in their own behaviour. They should actively promote and robustly support the principles and be willing to challenge poor behaviour wherever it occurs.

Obligatorisk borgerlig vigsel i et flerkulturelt samfunn

Stålsett utvalgets flertall anbefaler at den sivilrettslige delen av ekteskapsinngåelsen forvaltes av det offentlige. Slik sikres en felles, rettslig prøving av alle ekteskap, uavhengig av partenes religiøse bakgrunn. Utvalgets forslag er i samsvar med Høyres Livssynsutvalgs utredning og med Høyres utkast til stortingsvalgprogram.

Man kan nærme seg dette spørsmålet fra ulike ståsted. Enkelte definerer et som et spørsmål om: «Å frata kirken vigselsretten». En slik tilnærming er altfor snever- og skygger for det mye større spørsmålet det er knyttet til: Hvordan sikrer vi et velfungerende pluralistisk samfunn som i tilstrekkelig grad balanserer individets religion og verdier med fellesskapets interesser og behov for blant annet likhet og rettssikkerhet? En argumentasjonslinje ut i fra hva som har fungert i hundrevis av år, rekker ikke langt nok stilt overfor vår tids heterogene virkelighet.

Selv om enkelte kirkelige stemmer i den senere tid har uttrykt seg negativt om forslaget, har representanter for kirken i flere sammenhenger vært positive til et forslag om å skille de rettslige og de religiøse sidene ved ekteskapsinngåelsen. Etter at Grunnloven i fjor ble endret, vil et slikt forslag også være i samsvar med den styrkede autonomien kirken nå har fått til å forvalte seg selv og sine verdier, herunder retten til selv å regulere hvordan den vil forholde se til for eksempel homofile ekteskap.

Forholdet til andre religioner enn den Lutherske som fremdeles dominerer i Norge, krever også å bli tatt i betraktning. Ved å legge ekteskapsinngåelsen til sorenskriveren, så blir det blant annet lettere å føre kontroll mellom ekteskapsinngåelser og skilsmisser. I religioner hvor polygami er godtatt etter religiøs rett, så eksisterer det en reell fare for at det ikke er samsvar mellom de rettslige og de religiøse vilkårene for ekteskap. Det har vært en rekke tilfeller i Norge hvor partene skiller seg etter norsk rett, uten at dette skjer etter religiøs rett og hvor det inngås flere ekteskap med samme mann etter tilsvarende mønster. Skilsmisser etter norsk rett vil da kunne utløse økonomiske rettigheter for den «fraskilte» kvinnen- som altså i realiteten fremdeles er gift etter religiøs rett. En obligatorisk, rettslig ekteskapsinngåelse med tilsvarende kontroll med skilsmissevilkårene vil redusere risikoen for polygame ekteskap betraktelig, spesielt dersom dette kobles med en plikt til å fremlegge attest fra religiøs leder om at ekteskapet også er oppløst etter religiøs rett.

En annen risiko som reduseres, er risikoen for tvangsekteskap. Det kan i en del tilfeller være uklart hvor grensen går for hva som kan karakteriseres som tvang. Sjansen er imidlertid større for at det stilles spørsmål om partenes samtykkekompetanse når ekteskapet inngås foran en dommer, enn om det inngås foran en religiøs leder som representerer en religion og/eller kultur hvor ulike grader av tvang er utbredt.

Spørsmålet om religiøse samfunns vigselsrett henger sammen med enda en problemstilling, nemlig debatten om såkalte «shari’a domstoler» i Norge. Ved å gi imamer juridisk vigselsrett i Norge, så får imamene en helt annen formell status enn de har i sine hjemland. I muslimske land er ekteskapsinngåelsen mer en privatrettslig affære. Imamene har ingen formell vigselsrett i norsk forstand. Den statusen vigselsretten gir ham, gir imidlertid imamene en høyere status som benyttes ved at disse ofte driver omfattende mekling i familie, barnefordeling og arvesaker. NRK hadde for noen år siden en reportasje hvor det fremkom at disse også meklet i en del straffesaker hvor alle parter var muslimer.

Vårt norske rettssystem, våre folkevalgte og media har ingen som helst innsikt i- og mulighet for kontroll med hvordan rettssikkerheten til norske borgere med utenlandsk bakgrunn ivaretas i subkulturer som driver sin egen, uformelle rettspleie med store rettslige konsekvenser for de enkeltmenneskene som mer eller mindre frivillig og informert underkaster seg slik utenrettslig mekling ledet av en religiøs leder, ofte uten særlig kunnskap om norsk rett og samfunnsliv.

En innføring av en ordning med obligatorisk borgerlig vigsel ved alle ekteskapsinngåelser, løser ikke alle utfordringene som nevnes ovenfor, men det er et verktøy som vil styrke muligheten for kontroll samt hindre at religiøse ledere oppnår uformell makt som går utover den de har i sine hjemland- og som muliggjør en mekler/dommerrolle i saker av stor betydning for enkeltmennesker UTENFOR norske myndigheters kontroll. Samtidig vil en slik ordning også være i samsvar med det nye forholdet mellom kirke og stat. Jeg tror ikke at dette vil svekke kirkens rolle ved ekteskapsinngåelsen, snarere tvert imot. Ordningen er vanlig i de fleste katolske land – og kirkebryllup er slettes ikke mindre attraktivt enn hos oss.