I forrige uke hadde jeg en kronikk om korrupsjon i våre statseide selskap i Minerva på nett:
http://www.minervanett.no/statseid-korrupsjon/
http://www.minervanett.no/statseid-korrupsjon/
torsdag 29. november 2012
God eierstyring og offentlig eierskap
Dette innlegget står på trykk i Kommunal rapport i dag, den 29. november 2012.
Stipendiat, juridisk fakultet UiB
Fylkestingsrepresentant for Høyre i Hordaland
Offentlig eierskap reiser en rekke spørsmål i skjæringspunktet mellom juss, ledelse og politikk. Både den nasjonale og internasjonale politiske- og rettslige utviklingen endrer løpende hvilke krav som stilles for å sikre en god eierstyring og selskapsledelse. Ikke minst stilles det stadig større krav til politikernes og styremedlemmenes kompetanse.
«Corporate Governance» er et amerikansk begrep som blir oversatt til «God eierstyring og selskapsledelse». Betegnelsen er knyttet til Norsk Anbefaling for eierstyring og selskapsledelse for børsnoterte selskap, men kan også gi veiledning til andre selskap. Anbefalingen går lenger enn det som følger av aksjelovgivningen. Krav til styremedlemmers kompetanse og uavhengighet samt vedtakelse av en forutsigbar utbyttepolitikk er sentrale punkt.
Den politiske dimensjonen ved offentlig eide selskap utfordrer ovennevnte anbefalinger for eierstyring og selskapsledelse. Formålet med offentlig eierskap er nettopp at staten, fylkeskommuner og kommuner, har bestemte politiske formål med sitt eierskap. Målet er sjelden bare å tjene mest mulig penger. Ytterligere kompliserende er det at de politiske interessene kan skifte noe med hvilken politisk ledelse regjeringen eller kommunestyret til enhver tid har. En borgerlig politisk ledelse kan for eksempel betrakte et eierskap i et kraftselskap som mer finansielt enn det en ledelse på venstresiden finner naturlig. Slike politiske forskjeller kan få betydning for synet på selskapets utbyttepolitikk. Å utforme langsiktig eierskapspolitikk med bred politisk forankring kan derfor være viktig for å sikre forutberegnelighet.
De politiske interessene kan medføre et ønske om å sikre kontroll med selskapene utover egen styringstid ved å utnevne styremedlemmer som er lojale mot dem som utpeker dem. Mediene har i liten grad hatt fokus på hvilken politisk makt som kan utøves gjennom utnevnelser av styremedlemmer. Idealet om styremedlemmers uavhengighet bygger på at uavhengige styremedlemmer vil rette sin lojalitet mot aksjonærfellesskapet og til selskapet som sådan, ikke til bestemte eiere, eller enda verre; til enkeltpersoner. Kompetente, uavhengige styremedlemmer antas å være best egnet til å forvalte selskapets verdier da de evner å fokusere på selskapet som helhet i et langsiktig perspektiv. Forventningen er at dette i sum vil tjene samtlige aksjonærer. I de fleste kommuner, har man tatt konsekvensene av dette ved å innføre forbud mot at folkevalgte i kommunestyrer ikke kan inneha styreverv i kommunale aksjeselskap.
Stortingets kontrollkomité har nå åpnet sak for å undersøke hvorvidt næringsminister Trond Giske misbrukte sin makt ved å presse inn bestemte personer som står ham nær i et statlig eid selskap. Det kan selvsagt være gode grunner til å rekruttere personer hvis kompetanse man kjenner godt til. Spørsmålet er om selve prosessen var egnet til å sikre borgernes tillit til at regjeringen forvalter våre felles verdier på en tillitsvekkende måte. De samme hensynene ligger bak både forvaltningslovgivningen, herunder regelverket om offentlige anskaffelser, samt straffelovens regler om korrupsjon.
Politiske debatter om offentlig eierskap blir dessverre ofte redusert til et spørsmål om hvilke typer virksomheter det fremstår politisk riktig å ha offentlig kontroll over. Det kan handle om behovet for kontroll med naturressurser som vannkraft og olje/gass. Det kan også handle om å sikre en uavhengig allmennkringkaster som NRK eller sørge for konkurranse i luftfarten ved å eie i SAS. Selskapsformen kan dessuten være et nyttig verktøy ved konkurranseutsetting og organisering av interkommunalt samarbeid gjennom for eksempel bompengeselskap eller etablering av felles «helsehus» for at små kommuner skal klare å etterleve kravene i Samhandlingsreformen, slik det blant annet arbeides med i Nordhordland.
Partienes ulike syn på grad av offentlig eierskap har en kobling til hvordan de ser på forholdet mellom privat og offentlig sektor, hvordan samarbeidet mellom de to sektorene best kan organiseres med tanke på kvalitet og effektivitet samt på spørsmålet om hva det offentlige bør drive med.
I det siste har maktforholdet mellom styret og eierne vært tema. I flere sammenhenger har det blitt hevdet at eierne må avstå fra å blande seg for mye inn i styrets anliggende. Styrets makt har de senere år generelt styrket seg på bekostning av generalforsamlingen. Det gjelder særlig i selskap med spredt eierskap. På noen punkt går imidlertid utviklingen i motsatt retning. Regjeringen har for eksempel vært motvillig til å blande seg inn i saker om statlige selskapers samfunnsansvar. Holdningen kom til uttrykk i forbindelse med Statoils oljesand-prosjekt i Canada. Uten å ville ta standpunkt til etikken her, så er en slik holdning i strid med en internasjonal utvikling hvor en voksende aksjonæraktivisme medfører strenge krav til styret og minoritetsaksjonærer om etterlevelse av normer for samfunnsansvar. Regjeringens holdning står også i kontrast til den vedtatte politikken om samfunnsansvar som gjelder for Statens Pensjonsfond Utland ved investeringsbeslutninger i utenlandske selskap.
God eierstyring og offentlig eierskap
Birthe EriksenStipendiat, juridisk fakultet UiB
Fylkestingsrepresentant for Høyre i Hordaland
Offentlig eierskap reiser en rekke spørsmål i skjæringspunktet mellom juss, ledelse og politikk. Både den nasjonale og internasjonale politiske- og rettslige utviklingen endrer løpende hvilke krav som stilles for å sikre en god eierstyring og selskapsledelse. Ikke minst stilles det stadig større krav til politikernes og styremedlemmenes kompetanse.
«Corporate Governance» er et amerikansk begrep som blir oversatt til «God eierstyring og selskapsledelse». Betegnelsen er knyttet til Norsk Anbefaling for eierstyring og selskapsledelse for børsnoterte selskap, men kan også gi veiledning til andre selskap. Anbefalingen går lenger enn det som følger av aksjelovgivningen. Krav til styremedlemmers kompetanse og uavhengighet samt vedtakelse av en forutsigbar utbyttepolitikk er sentrale punkt.
Den politiske dimensjonen ved offentlig eide selskap utfordrer ovennevnte anbefalinger for eierstyring og selskapsledelse. Formålet med offentlig eierskap er nettopp at staten, fylkeskommuner og kommuner, har bestemte politiske formål med sitt eierskap. Målet er sjelden bare å tjene mest mulig penger. Ytterligere kompliserende er det at de politiske interessene kan skifte noe med hvilken politisk ledelse regjeringen eller kommunestyret til enhver tid har. En borgerlig politisk ledelse kan for eksempel betrakte et eierskap i et kraftselskap som mer finansielt enn det en ledelse på venstresiden finner naturlig. Slike politiske forskjeller kan få betydning for synet på selskapets utbyttepolitikk. Å utforme langsiktig eierskapspolitikk med bred politisk forankring kan derfor være viktig for å sikre forutberegnelighet.
De politiske interessene kan medføre et ønske om å sikre kontroll med selskapene utover egen styringstid ved å utnevne styremedlemmer som er lojale mot dem som utpeker dem. Mediene har i liten grad hatt fokus på hvilken politisk makt som kan utøves gjennom utnevnelser av styremedlemmer. Idealet om styremedlemmers uavhengighet bygger på at uavhengige styremedlemmer vil rette sin lojalitet mot aksjonærfellesskapet og til selskapet som sådan, ikke til bestemte eiere, eller enda verre; til enkeltpersoner. Kompetente, uavhengige styremedlemmer antas å være best egnet til å forvalte selskapets verdier da de evner å fokusere på selskapet som helhet i et langsiktig perspektiv. Forventningen er at dette i sum vil tjene samtlige aksjonærer. I de fleste kommuner, har man tatt konsekvensene av dette ved å innføre forbud mot at folkevalgte i kommunestyrer ikke kan inneha styreverv i kommunale aksjeselskap.
Stortingets kontrollkomité har nå åpnet sak for å undersøke hvorvidt næringsminister Trond Giske misbrukte sin makt ved å presse inn bestemte personer som står ham nær i et statlig eid selskap. Det kan selvsagt være gode grunner til å rekruttere personer hvis kompetanse man kjenner godt til. Spørsmålet er om selve prosessen var egnet til å sikre borgernes tillit til at regjeringen forvalter våre felles verdier på en tillitsvekkende måte. De samme hensynene ligger bak både forvaltningslovgivningen, herunder regelverket om offentlige anskaffelser, samt straffelovens regler om korrupsjon.
Politiske debatter om offentlig eierskap blir dessverre ofte redusert til et spørsmål om hvilke typer virksomheter det fremstår politisk riktig å ha offentlig kontroll over. Det kan handle om behovet for kontroll med naturressurser som vannkraft og olje/gass. Det kan også handle om å sikre en uavhengig allmennkringkaster som NRK eller sørge for konkurranse i luftfarten ved å eie i SAS. Selskapsformen kan dessuten være et nyttig verktøy ved konkurranseutsetting og organisering av interkommunalt samarbeid gjennom for eksempel bompengeselskap eller etablering av felles «helsehus» for at små kommuner skal klare å etterleve kravene i Samhandlingsreformen, slik det blant annet arbeides med i Nordhordland.
Partienes ulike syn på grad av offentlig eierskap har en kobling til hvordan de ser på forholdet mellom privat og offentlig sektor, hvordan samarbeidet mellom de to sektorene best kan organiseres med tanke på kvalitet og effektivitet samt på spørsmålet om hva det offentlige bør drive med.
I det siste har maktforholdet mellom styret og eierne vært tema. I flere sammenhenger har det blitt hevdet at eierne må avstå fra å blande seg for mye inn i styrets anliggende. Styrets makt har de senere år generelt styrket seg på bekostning av generalforsamlingen. Det gjelder særlig i selskap med spredt eierskap. På noen punkt går imidlertid utviklingen i motsatt retning. Regjeringen har for eksempel vært motvillig til å blande seg inn i saker om statlige selskapers samfunnsansvar. Holdningen kom til uttrykk i forbindelse med Statoils oljesand-prosjekt i Canada. Uten å ville ta standpunkt til etikken her, så er en slik holdning i strid med en internasjonal utvikling hvor en voksende aksjonæraktivisme medfører strenge krav til styret og minoritetsaksjonærer om etterlevelse av normer for samfunnsansvar. Regjeringens holdning står også i kontrast til den vedtatte politikken om samfunnsansvar som gjelder for Statens Pensjonsfond Utland ved investeringsbeslutninger i utenlandske selskap.
Abonner på:
Innlegg (Atom)