MEDIAS VALGKAMP

Medias dekning av det politiske liv viser at valgkampen er i gang. Partiene stiller med sine fremste folkevalgte i TV-debatter og avisene fylles med intervjuer, utspill, analyser og meningsmålinger. Siden meningsmålingene tyder på en helt annen sammensetning av Stortinget etter valget i september, blir de kommende månedene mer spennende enn norsk politikk har vært på lenge. Tenk om spenningen også kunne medføre en historisk høy valgdeltakelse! 

Ved stortingsvalget i 2009, var valgdeltakelsen 76,4 %. Hver fjerde velger valgte altså å la være å benytte sin demokratiske rett til å påvirke hvem som skal styre landet. For gruppen førstegangsvelgere mellom 18 og 21 år var situasjonen enda verre: Kun 57 % valgte å ta turen til stemmelokalet, til tross for god anledning til forhåndsstemming. Det kan diskuteres hva den svake valgdeltakelsen er et symptom på: Har vi det for godt? Tar vi demokratiet for gitt, er de politiske partiene i for liten grad opptatt av de unges utfordringer? Evner ikke mediene i å få frem de reelle forskjellene mellom partiene? Oppleves valgkampen for lite tilgjengelig, for høyt hevet over folks hverdag og virkelighet?

Samtidig står det mye på spill for de politiske partiene. Valgkamp for partiledelsene er en kontinuerlig prosess: Enten handler det om å holde på makten, eller så handler det om å oppnå makt til å endre samfunnet i den retningen man mener at landet bør ledes for å løse vår tids utfordringer. Mellom partiorganisasjonene og media eksisterer det et sofistikert samspill - et gjensidig avhengighetsforhold. Medias posisjon som vår fjerde statsmakt, kommer sjelden så sterkt til uttrykk som i valgkamp. Men hvor bevisst er det enkelte mediehus sin rolle?

Mens de politiske partiene og de nominerte kandidatene må være forberedt på å bli gjenstand for 360 graders analyse av og i media, så formidler ikke mediene tilsvarende informasjon om hvordan de selv utøver sin makt. Hvilke premisser vil styre BT sin dekning av valgkampen? Hvordan vil avisen sikre at hensynet til demokratiet ivaretas, for eksempel ved at samtlige partier som stiller til valg får komme til orde? Hvilke erfaringer gjorde BT under forrige valgkamp som har vært gjenstand for læring i avishuset? Hva synes BT selv fungerte bra- og hva fungerte ikke? Dernest et «skumlere» spørsmål: Hvilken «agenda» vil BT ha i den kommende valgkampen?

Hva gjør for eksempel avisen dersom den mener at politikernes fokus bør tvinges mot viktigere samfunnsspørsmål enn dem partiene selv har valgtsom sine hjertesaker, som for enkelte kan være ubehagelige å diskutere, som: Asylpolitikk, integrering, oljeboring i nordområdene, EU/EØS-avtalen, terrortrusselen, norske styrkers deltakelse i utenlands operasjoner og trusler mot velferdsstatens fremtid? Hvem har da definisjonsmakten? Vil det være nyhetssyklusen og utspillspolitikk som styrer, slik at mer langsiktige strategier for å sikre folkeopplysning mister sin verdi?

Det er ikke tvil om at de ideologiske skillelinjene mellom partiene fremstod klarere tidligere. Det ideologiske grunnlaget for de enkelte mediene var tilsvarende tydelige. I en tid med stadig flere komplekse samfunnsutfordringer, er det ikke lenger like lett å «sortere» partienes ståsted  i enkeltsaker etter en ren høyre-venstre akse. For et politisk parti er det tvingende nødvendig hele tiden å revurdere egen ideologi og verdiers betydning for hvilke løsninger partiet skal velge for nye problemstillinger som fortidens erfaringer representerer et altfor begrensende referansegrunnlag for. Det gjelder i særlig grad utfordringene som ikke kjenner noen nasjonalgrenser: Klima, miljø, finans, arbeidsmarked, teknologi, flyktninge- og asylstrømmen, trafficking og annen organisert kriminalitet. Til flere av disse utfordringene har partiene ulike tilnærminger som må forstås på bakgrunn av partiets grunnleggende samfunns- og menneskesyn.

Men hvordan er det med mediene? Bestemmer morgenmøtet i BT sin redaksjon hva avisen skal mene i slike vanskelige spørsmål? I hvilken grad foretar BT en løpende vurdering av konsekvensene av mediehusets vedtatte verdier for avisens syn?  Har jeg rett når jeg våger å påstå at også BT sine lederartikler og kommentarer i økende grad gjenspeiler den samme ambivalensen som mange politikere opplever i møte med våre mest krevende dilemmaer? Hilde Sandviks kronikk om pressens manglende kunnskap om ulike former for kristentro, innebærer for eksempel en erkjennelse som det kun krever et besøk hos den katolske menigheten St. Paul eller en biltur til Nordhordland for å slå fast: Å være troende er mer normalt enn mange moderne, sekulære liberalister lever i villfarelse om. Realiteten i Sandviks erkjennelse vil slå ut i full blomst i flere landsmøtesaler enn hos Kristelig Folkeparti, når verdispørsmål knyttet til surrogati, eggdonasjon og bioteknologi skal debatteres denne våren.

BT må fortsette å formidle de vanskelige dilemmaene i valgkampen. Berøm debattanter som forsøker å formidle virkeligheten slik den er, i all sin kompleksitet, til tross for at det kan ha en kostnad for dem. Det er viktigere enn noensinne at velgernes valg er informert. Oppsøk sofavelgerne, utfordre dem og spør hva som skal til for at de vil bruke stemmeretten sin! Fortell dem at det norske demokratiet trenger dem for at det ikke skal miste sin berettigelse. Minn dem om europeisk ungdom som gjør opprør mot sine regjeringer fordi de har mistet tilliten til dem, om et russisk jenteband som sitter fengslet fordi de synger kritikk mot president Putin, om land i Europa hvor forfattere og journalister sensureres eller skytes, og om stemmerettsforkjemperne som for (bare) 100 år siden lyktes i sin kamp for å skaffe alle norske borgere stemmerett, uavhengig av kjønn og klassetilhørighet. Gjenta og gjenta for oss alle at ingen må ta demokratiet for gitt! En ubrukt stemmerett, er en stemme til det partiet man aller minst støtter. Ingenting bør være mer provoserende i vår tid enn sofavelgere.

Dette innlegget står på trykk i BT i dag, den 7. februar 2013:

FORSTÅR REGJERINGEN KOFAS ROLLE?

Birthe Eriksen

Stipendiat, juridisk fakultet, UiB

 

Statssekretær Toften i Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) kommer med oppsiktsvekkende påstander om KOFAs rolle i sitt innlegg i BT den 31. januar. Formålet er å korrigere BTs fremstilling av økningen av klagesaksgebyr, en løsning som avisen hevder både er «korttenkt» og «korrupsjonsfremmende». Til dette, påstår Toften at BT bommer på sin forståelse av KOFAs rolle.

Toftens hovedargument for å øke gebyret, er at KOFA fikk inn for mange klager og dermed ble ineffektiv som tvisteløsningsorgan. Det henvises til at KOFA avviste 25-30 % av klagene. Dette er en overflatisk argumentasjon. Med et så komplisert regelverk som regelverket om offentlige anskaffelser, er det å forvente at KOFA får inn saker som må avvises fordi de klart ikke kan føre frem. Tofte overser at også avvisning representerer tvisteløsning ved at partene får en løsning på konflikten. Å øke gebyret vil ikke nødvendigvis redusere antallet saker som må avvises.

Med økt gebyr, vil leverandører som avdekker regelbrudd, avstå fra å klage inn saken fordi det koster for mye, spesielt små bedrifter, som også ofte har andre utfordringer som gjør det vanskelig å komme i betraktning i anskaffelsesprosesser. Slik vil høyere gebyr svekke håndhevelsen av regelverket og dermed svekke konkurransen, i strid med formålet med både anskaffelsesregelverket og KOFA-ordningen.

KOFAS rolle er å være mer enn et tvisteløsningsorgan. Hensikten med KOFA, var at organet også skulle ha en rettsavklarende rolle. Det bidrar til gjennomsiktighet når KOFA løpende behandler klager fra alle som mener en offentlig oppdragsgiver har begått en ulovlig direkte anskaffelse, noe som ofte er en nødvendig forutsetning for å avdekke korrupsjon. At Toften hopper bukk over korrupsjonsargumentet, er oppsiktsvekkende når Økokrim har sendt ut korrupsjonsvarsel for kommune-Norge.

Saker om ulovlige direkte anskaffelser med mulighet for å ilegge gebyr, må nå bringes inn for domstolen, noe som i praksis innebærer at håndhevelsen av manglende kunngjøring har blitt sterkt svekket. Det blir tilnærmet umulig å konstatere krav på erstatning- og få vil ta sjansen på slike søksmål.

I stedet for å heve terskelen for å klage, burde regjeringen gitt KOFA et budsjett som gjør organet i stand til å gjøre jobben sin. De 10 millionene som utgjør KOFAS budsjett er småpenger i forhold til de 400 milliardene i årlige offentlige anskaffelser. Hvilke summer samfunnet taper på svekket konkurranse og korrupsjon, kan vi bare spekulere i.