REGJERINGENS EVALUERING
AV ARBEIDSMILJØLOVENS REGLER OM VARSLING
På trykk i BT den 06.07.2014.
Arbeidsdepartementets evaluering
av arbeidsmiljølovens regler om varsling består av to deler: En empirisk del
gjennomført av FAFO for å avdekke erfaringen ulike aktører i arbeidslivet har
med praktiseringen av reglene. Den andre
delen, er en rettslig analyse av rettspraksis og av sivilombudsmannens praksis,
av advokatfirmaet ArntzenDeBeche. Oppdelingen i en organisasjonspsykologisk og
en rettslig analyse, gjenspeiler kompleksiteten i varslingsfenomenet. Mens den
organisasjonspsykologiske refererer til den rettslige analysen der den
sammenfaller med de empiriske funn, så skjer ikke det motsatte i den rettslige.
Den etter min mening største utfordringen på varslingsfeltet, er nettopp at
jurister tradisjonelt i liten grad benytter empirisk kunnskap i sin
argumentasjon, selv der det er nødvendig for å forstå den virkeligheten retten skal
anvendes på.
Evalueringen konkluderer med at
kunnskap om varsling synes å være økende i arbeidslivet. En av hovedkonklusjonene i evalueringen er at
det viktigste er å arbeide med å sikre åpne ytringskulturer. De fleste aktørene
uttrykker at de er fornøyd med lovgivningen slik den er. Samtidig rapporterer halvparten
av de spurte i en referert undersøkelse at de lar være å varsle om
kritikkverdige forhold av frykt for sanksjonering. Det er dessuten få som
varsler om forhold som: Ødsling av økonomiske midler, seksuell
trakassering og korrupsjon, forhold det er knyttet sterke interesser til at
holdes skjult. Det bør være et tankekors, da Norge spesielt er pålagt ansvar
for å sikre at varsling fungerer som en effektiv mekanisme for avdekking av
korrupsjon gjennom medlemskap i OECD og Europarådet.
Evalueringen gir uttrykk for at
eksistensen av rutiner i virksomhetene for intern varsling er viktig for å
sikre, både at det varsles og at arbeidstaker blir vernet. Det gis også uttrykk
for at plikten til å sikre anonym varsling bør understrekes i loven. For norske
selskap notert på amerikansk børs, følger kravet av amerikansk børslovgivning. Siden
anonym varsling ikke er uproblematisk, er spørsmålet om lovgiver vil innføre et
slikt generelt krav.
Evalueringen fanger opp behovet
for å klargjøre grenseoppgangen mellom faglig uenighet og faglig
uforsvarlighet. Det første er dekket av den alminnelige ytringsfriheten
arbeidstaker har, mens det siste er varsling om «kritikkverdige forhold» som
utløser varslervern. Her ligger utfordringen vi stadig ser i media, særlige i
helse- og omsorgssektoren hvor ansatte som er bekymret for kvaliteten på
tjenestene de skal levere, blir sanksjonert. For de av oss som fulgte
varslersaken til vernepleier Øyvind Hauge ved Sandviken Sykehus for noen år
siden, så er evalueringen av dommen i saken han tapte mot Helse Bergen god, men
vemodig lesning. Hauge varslet om en dysfunksjonell organisasjonskultur
med høy risiko for ansatte, pasienter og samfunnet og fikk betale en høy
personlig pris for dette. En
slags oppreisning får man håpe at Hauge får med utvalgets konklusjon om at: «Utfallet
av Bergen tingretts dom
synes å være at arbeidstakeren i saken sto uten ytringsfrihetsvern».
Her er lærdom å hente for dommere, Helse Bergen og media.
En annen skillelinje som ønskes
avklart, er mellom trakassering av kolleger versus personalkonflikter, og
mellom varsling versus avviksmeldinger. Slike sondringer er vanskelig å gjøre i
lovtekst, men viktig for dommere å være bevisst i de signaler de sender i sine
rettsavgjørelser, fordi de har betydning for arbeidstakers rettsvern. I tillegg
bør det arbeides i den enkelte virksomhet med å klargjøre hva som representerer
relevante, kritikkverdige forhold som arbeidsgiver ønsker at det varsles om.
Evalueringen er klar på at arbeidsgivere må oppmuntre til mer varsling. Det bør
være til bekymring at tillitsvalgte i privat sektor har mindre kunnskap til
både varslingsbegrepet og til egen virksomhets varslingsrutiner enn det som er
situasjonen i offentlig sektor. Når det så gjelder evalueringens analyse av rettspraksis,
så er min generelle kommentar at disse i noen tilfeller er for overflatiske. At
det ikke anbefales endringer i verken lovgivning eller i systemet som håndterer
disse sakene, er overraskende- og et spørsmål man etter min mening ikke bør
være ferdig med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar