REGJERINGENS EVALUERING AV ARBEIDSMILJØLOVENS REGLER OM VARSLING

På trykk i BT den 06.07.2014.

Arbeidsdepartementets evaluering av arbeidsmiljølovens regler om varsling består av to deler: En empirisk del gjennomført av FAFO for å avdekke erfaringen ulike aktører i arbeidslivet har med praktiseringen av reglene.  Den andre delen, er en rettslig analyse av rettspraksis og av sivilombudsmannens praksis, av advokatfirmaet ArntzenDeBeche. Oppdelingen i en organisasjonspsykologisk og en rettslig analyse, gjenspeiler kompleksiteten i varslingsfenomenet. Mens den organisasjonspsykologiske refererer til den rettslige analysen der den sammenfaller med de empiriske funn, så skjer ikke det motsatte i den rettslige. Den etter min mening største utfordringen på varslingsfeltet, er nettopp at jurister tradisjonelt i liten grad benytter empirisk kunnskap i sin argumentasjon, selv der det er nødvendig for å forstå den virkeligheten retten skal anvendes på.

Evalueringen konkluderer med at kunnskap om varsling synes å være økende i arbeidslivet.  En av hovedkonklusjonene i evalueringen er at det viktigste er å arbeide med å sikre åpne ytringskulturer. De fleste aktørene uttrykker at de er fornøyd med lovgivningen slik den er. Samtidig rapporterer halvparten av de spurte i en referert undersøkelse at de lar være å varsle om kritikkverdige forhold av frykt for sanksjonering. Det er dessuten få som varsler om forhold som: Ødsling av økonomiske midler, seksuell trakassering og korrupsjon, forhold det er knyttet sterke interesser til at holdes skjult. Det bør være et tankekors, da Norge spesielt er pålagt ansvar for å sikre at varsling fungerer som en effektiv mekanisme for avdekking av korrupsjon gjennom medlemskap i OECD og Europarådet.

Evalueringen gir uttrykk for at eksistensen av rutiner i virksomhetene for intern varsling er viktig for å sikre, både at det varsles og at arbeidstaker blir vernet. Det gis også uttrykk for at plikten til å sikre anonym varsling bør understrekes i loven. For norske selskap notert på amerikansk børs, følger kravet av amerikansk børslovgivning. Siden anonym varsling ikke er uproblematisk, er spørsmålet om lovgiver vil innføre et slikt generelt krav.

Evalueringen fanger opp behovet for å klargjøre grenseoppgangen mellom faglig uenighet og faglig uforsvarlighet. Det første er dekket av den alminnelige ytringsfriheten arbeidstaker har, mens det siste er varsling om «kritikkverdige forhold» som utløser varslervern. Her ligger utfordringen vi stadig ser i media, særlige i helse- og omsorgssektoren hvor ansatte som er bekymret for kvaliteten på tjenestene de skal levere, blir sanksjonert. For de av oss som fulgte varslersaken til vernepleier Øyvind Hauge ved Sandviken Sykehus for noen år siden, så er evalueringen av dommen i saken han tapte mot Helse Bergen god, men vemodig lesning. Hauge varslet om en dysfunksjonell organisasjonskultur med høy risiko for ansatte, pasienter og samfunnet og fikk betale en høy personlig pris for dette. En slags oppreisning får man håpe at Hauge får med utvalgets konklusjon om at: «Utfallet av Bergen tingretts dom synes å være at arbeidstakeren i saken sto uten ytringsfrihetsvern». Her er lærdom å hente for dommere, Helse Bergen og media.

En annen skillelinje som ønskes avklart, er mellom trakassering av kolleger versus personalkonflikter, og mellom varsling versus avviksmeldinger. Slike sondringer er vanskelig å gjøre i lovtekst, men viktig for dommere å være bevisst i de signaler de sender i sine rettsavgjørelser, fordi de har betydning for arbeidstakers rettsvern. I tillegg bør det arbeides i den enkelte virksomhet med å klargjøre hva som representerer relevante, kritikkverdige forhold som arbeidsgiver ønsker at det varsles om. Evalueringen er klar på at arbeidsgivere må oppmuntre til mer varsling. Det bør være til bekymring at tillitsvalgte i privat sektor har mindre kunnskap til både varslingsbegrepet og til egen virksomhets varslingsrutiner enn det som er situasjonen i offentlig sektor. Når det så gjelder evalueringens analyse av rettspraksis, så er min generelle kommentar at disse i noen tilfeller er for overflatiske. At det ikke anbefales endringer i verken lovgivning eller i systemet som håndterer disse sakene, er overraskende- og et spørsmål man etter min mening ikke bør være ferdig med.