Vilje til selvkritikk

 På trykk i Stavanger Aftenblad 05.06.2014

Stavanger Aftenblad har den siste tiden dekket en varslersak i Stavanger kommune, hvor en ansatt i barnevernet skal ha varslet internt til flere nivå om mobbing og maktmisbruk i avdelingen sin. Hun skal ha blitt «belønnet» med avvisning og en skriftlig advarsel for «uakseptabel oppførsel». Etter en rekke avisoppslag har nå rådmannen i kommunen erkjent at arbeidstaker fremmet et varsel på forsvarlig måte- og at advarselen til arbeidstaker dermed ikke var i samsvar med arbeidsmiljølovens krav om beskyttelse mot ulovlig gjengjeldelse.

Med sin vilje til å gå tilbake og revurdere kommunens saksbehandling av det mottatte varselet, ta selvkritikk og opptre gjenopprettende, stanset konflikteskaleringen og både arbeidsgiver og arbeidstaker ble spart for en prosess med betydelig skadepotensiale. Det skulle bare mangle at arbeidstakers rettsvern ble ivaretatt, men dessverre ser det ut til at offentlige virksomheter ofte er mer skeptiske overfor ansattes bruk av ytringsfrihet og varslingsrett enn private. Politisk styrte virksomheter synes å ha en innebygget refleks til å opptre instinktivt defensivt overfor det som oppfattes som potensiell risiko for å bli ansvarliggjort eller stilt i forlegenhet. Uten bevissthet om slike mekanismer, står politisk og byråkratisk ledelse i fare for å motarbeide muligheten for å sikre seg forsvarlige beslutningsgrunnlag- og for å øke risikoen for unødvendige og ressurskrevende konflikter.

Ytringsfrihetens sprengkraft i politisk styrte virksomheter ligger i risikoen for at politiske og/eller økonomiske interesser trues, også interesser som ikke er legitime å beskytte.  Det ironiske er at reaksjonene og/eller sanksjonene nettopp understreker for hele verden både hvem som opplever en ytring som en trussel- og hvilke interesser som opplever seg truet når for eksempel en dyktig fagperson på lavere nivå uttaler seg og reiser kritikk. I slike saker får ytringsfriheten ekstra dimensjoner: Ikke bare får selve ytringen økt oppmerksomhet. De ansvarliges reaksjoner forteller oss så mye mer om underliggende interesser og maktutøvelse. Informasjonen som fremkommer får dermed enda større verdi enn det som var intensjonen. Slik blir ytringsfriheten «farligere» for maktpersoner som mangler evne- og/eller vilje til å forstå den- og respektere den.

Det er på bakgrunn av slike etter hvert gjenkjennelige mønstre i offentlig maktutøvelse at Stavanger kommunes etterfølgende atferd fremstår eksemplarisk. Saken avslører at også denne virksomheten bør være bevisst de trekk ved organisasjonskulturen som innebærer risiko for defensiv atferd som hindrer kritisk vurdering av et fremsatt varsel. Den viser også at kommunen trolig bør gjennomføre en grundig vurdering av hvorvidt den i tilstrekkelig grad har på plass rutiner og systemer for å håndtere varsling. Likevel er ros på sin plass når kommunen viser vilje og evne til selvkritisk å evaluere egen håndtering og deretter opptre gjenopprettende overfor arbeidstaker som våget å si i fra om blant annet maktmisbruk. Om mobbing av en kollega, hadde hun sågar en rettsplikt etter arbeidsmiljøloven til å si i fra. Riktignok finner selvkritikken sted sent- og etter medias søkelys, men det er ingen grunn til å tvile på at nettopp denne saken medfører økt bevissthet, fokus og organisasjonsmessig læring i Stavanger kommune. Konflikteskaleringen ble stanset, kommunen må forholde seg til innholdet i selve varselet- og arbeidstaker fikk moralsk oppreisning og ble kvitt den urettmessige advarselen i sin personalmappe.

Varsling, offentlighet- og anti-korrupsjonslovgivningen ellers representerer et nytt paradigme som byråkrater og folkevalgte må forholde seg til i all sin maktutøvelse. Den enkelte virksomhet må regulere seg selv på alle nivå for å etterleve de verdier denne type lovgivning skal fremme. Varsling er sikkerhetsmekanismen for demokratiet. Stavanger kommune har vist vilje til selvkritikk, noe som sender uvurderlige signaler til ansatte og samfunnet for øvrig. Det skal berømmes, rett og slett.