Innlegg publisert i BT den 30.09.12
DEN FARLIGE LOJALITETEN
Birthe Eriksen
Stipendiat, juridisk fakultet UiB
Vi har til de grader nå fått bevis for at tette, personlige bånd mellom personer i politikk og byråkrati, innebærer en risiko for at lojaliteten blir blind, fordi den rettes mot personer, ikke mot de institusjonene de er ansvarlige overfor. 22. juli-kommisjonens rapport dokumenterte fundamentale feil ved sentrale myndighetsorgan. I den påfølgende debatten har den også blitt en dokumentasjon på hva risikoen ved enkelte organisasjonskulturer kan medføre. Det samme mønsteret ser ut til å gjenfinnes i den såkalte Ahus-skandalen. Her ble stemmer som advarte mot den massive overføringen av pasienter ignorert, med de tragiske konsekvensene dette har ført til.
Mens BT og andre medier har vært flinke til å evaluere sin egen dekning av terror-rettssaken, så er det brukt mindre plass til å debattere hvorvidt media burde ha avdekket de grove systemfeilene som fremkommer i Gjørv-rapporten. Et hederlig unntak, er Frank Rossaviks innlegg den 21. august med tittelen: «Medienes svikt». Han stiller spørsmål om hva mediene kunne ha oppdaget om forholdene før 22. juli. Hans konklusjon er imidlertid forstemmende: Visst kunne mediene ha oppdaget mer, men han vet ikke hva. Det er beklagelig at ingen har tatt Rossaviks diskusjon videre.
Hvorvidt media bruker mye tid på stoff som ikke er viktig, kommer selvsagt an på øyet som ser. Samfunnets kompleksitet speiles i både politikernes, byråkratenes og medienes oppgaver og ansvar. Det koster mye å drive kritisk grave-journalistikk. Samtidig har en avis som BT langt flere oppgaver enn å vokte den politiske makten.
De strukturelle utfordringene som kan være årsaker til medienes svikt, er mer interessante. Medienes naturlige tilbøyelighet til å avstå fra å kreve flere restriksjoner kom for eksempel til uttrykk i debatten om datalagringsdirektivet. Et viktig spørsmål er om mediene mangler den samme risikoforståelsen som nå avdekkes i forvaltningen. Om det er tilfelle, vil mediene vanskelig kunne avdekke strukturelle mangler før risiko har ført til skade.
Selv der informasjon om alvorlige risikoforhold er tilgjengelig- og nærmest skriker på oppmerksomhet, får den ikke den oppmerksomhet som viktigheten skulle tilsi. Et eksempel er rapporten fra Willochs sårbarhetsutvalg. Et annet eksempel er den årlige Mørketallsundersøkelsen som evaluerer nivået på informasjonssikkerhet i privat og offentlig sektor. Årets undersøkelse viser noen foruroligende utviklingstrekk: Et voksende avvik mellom sikkerhetsnivået i organisasjonene og det risikonivået de er utsatt for. Dessuten er det færre organisasjoner som svarer på undersøkelsen, noe som kan skjule enda større risiko. Mediene er imidlertid passive, selv om det ville lamme store deler av samfunnet dersom sentrale IKT-systemer blir satt ut av spill. Et eksempel her er systemer for betalingsformidling. Om ikke risikopotensialer oppfattes som «sexy» nok for spalteplass, så viser vel 22. juli- rapporten at mediene bør sørge for at de blir det?
En evig utfordring for journalister, er selvsagt tilgangen på informasjon. Organisasjoner som Politiet og PST er lukkede i sin natur fordi de må ha høye sikkerhetsnivå. Spørsmålet fremover er i hvilken grad disse organisasjonene vil lykkes med å bli mer åpne, slik det politiske miljøet nå krever. Media må imidlertid også forholde seg til den lukketheten som skapes av misforstått lojalitet i organisasjonskulturer. I hvilken grad er det for eksempel reelt implementert varslingsrutiner i de aktuelle organisasjonene slik arbeidsmiljøloven pålegger? I Storbritannia eksisterer det en egen, lovregulert kanal hvor ansatte i det offentlige kan varsle direkte til parlamentet om kritiske forhold med alvorlige nasjonale implikasjoner. For media er det også krevende å stadig utfordre offentlighetsloven.
Det er heller ikke alltid så lett for media å forstå det de ser. Journalister som har kunnskap om hva som representerer risikofaktorer i en organisasjonskultur, vil derfor lettere forstå de prosessene som finner sted og som kan få konsekvenser for de beslutningene som fattes i disse organisasjonene.
Vil 22. juli-rapporten endre journalistikkens måte å analysere maktstrukturer og politiske kulturer? Vil de risikoforhold som kan ligge i politiske kulturer få større fokus? Misforstått lojalitet kan føre til effektiv maktutøvelse på kort sikt, men politisk ledelse på høyt nivå handler ikke bare om å gjennomføre egne partiprogram. Som følge av samfunnets kompleksitet, handler den i stadig større grad også om forvaltning av ulike former for samfunnsmessig risiko: Helse, miljø, sikkerhet, informasjonssikkerhet, korrupsjon og nettopp beredskap er bare noen slike eksempler.
Politiske kulturer har iboende mekanismer som i ekstrem grad kan fremme lojalitet- og konformitet. Aller farligst er det når det blir så systematisk at medlemmene av organisasjonen ikke selv forstår hva de er med på. I politiske kulturer stilles det derfor særlige krav til ledelse- for å motvirke utviklingen av lojalitetskulturer som setter evnen til kritisk tenkning hos den enkelte ut av spill, og som i verste fall uskadeliggjør de organisasjonsmedlemmene som tenker kritisk. Det media i større grad bør følge med på, er i hvilken grad ledelsen i offentlige beslutningsorgan aktivt legger til rette for en åpen ledelseskultur som oppfordrer til meningsbrytning om samfunnskritiske spørsmål. Å overse sammenhengen mellom organisasjonskulturer og beslutningsprosesser har nemlig en høy pris.
DEN FARLIGE LOJALITETEN
Birthe Eriksen
Stipendiat, juridisk fakultet UiB
Vi har til de grader nå fått bevis for at tette, personlige bånd mellom personer i politikk og byråkrati, innebærer en risiko for at lojaliteten blir blind, fordi den rettes mot personer, ikke mot de institusjonene de er ansvarlige overfor. 22. juli-kommisjonens rapport dokumenterte fundamentale feil ved sentrale myndighetsorgan. I den påfølgende debatten har den også blitt en dokumentasjon på hva risikoen ved enkelte organisasjonskulturer kan medføre. Det samme mønsteret ser ut til å gjenfinnes i den såkalte Ahus-skandalen. Her ble stemmer som advarte mot den massive overføringen av pasienter ignorert, med de tragiske konsekvensene dette har ført til.
Mens BT og andre medier har vært flinke til å evaluere sin egen dekning av terror-rettssaken, så er det brukt mindre plass til å debattere hvorvidt media burde ha avdekket de grove systemfeilene som fremkommer i Gjørv-rapporten. Et hederlig unntak, er Frank Rossaviks innlegg den 21. august med tittelen: «Medienes svikt». Han stiller spørsmål om hva mediene kunne ha oppdaget om forholdene før 22. juli. Hans konklusjon er imidlertid forstemmende: Visst kunne mediene ha oppdaget mer, men han vet ikke hva. Det er beklagelig at ingen har tatt Rossaviks diskusjon videre.
Hvorvidt media bruker mye tid på stoff som ikke er viktig, kommer selvsagt an på øyet som ser. Samfunnets kompleksitet speiles i både politikernes, byråkratenes og medienes oppgaver og ansvar. Det koster mye å drive kritisk grave-journalistikk. Samtidig har en avis som BT langt flere oppgaver enn å vokte den politiske makten.
De strukturelle utfordringene som kan være årsaker til medienes svikt, er mer interessante. Medienes naturlige tilbøyelighet til å avstå fra å kreve flere restriksjoner kom for eksempel til uttrykk i debatten om datalagringsdirektivet. Et viktig spørsmål er om mediene mangler den samme risikoforståelsen som nå avdekkes i forvaltningen. Om det er tilfelle, vil mediene vanskelig kunne avdekke strukturelle mangler før risiko har ført til skade.
Selv der informasjon om alvorlige risikoforhold er tilgjengelig- og nærmest skriker på oppmerksomhet, får den ikke den oppmerksomhet som viktigheten skulle tilsi. Et eksempel er rapporten fra Willochs sårbarhetsutvalg. Et annet eksempel er den årlige Mørketallsundersøkelsen som evaluerer nivået på informasjonssikkerhet i privat og offentlig sektor. Årets undersøkelse viser noen foruroligende utviklingstrekk: Et voksende avvik mellom sikkerhetsnivået i organisasjonene og det risikonivået de er utsatt for. Dessuten er det færre organisasjoner som svarer på undersøkelsen, noe som kan skjule enda større risiko. Mediene er imidlertid passive, selv om det ville lamme store deler av samfunnet dersom sentrale IKT-systemer blir satt ut av spill. Et eksempel her er systemer for betalingsformidling. Om ikke risikopotensialer oppfattes som «sexy» nok for spalteplass, så viser vel 22. juli- rapporten at mediene bør sørge for at de blir det?
En evig utfordring for journalister, er selvsagt tilgangen på informasjon. Organisasjoner som Politiet og PST er lukkede i sin natur fordi de må ha høye sikkerhetsnivå. Spørsmålet fremover er i hvilken grad disse organisasjonene vil lykkes med å bli mer åpne, slik det politiske miljøet nå krever. Media må imidlertid også forholde seg til den lukketheten som skapes av misforstått lojalitet i organisasjonskulturer. I hvilken grad er det for eksempel reelt implementert varslingsrutiner i de aktuelle organisasjonene slik arbeidsmiljøloven pålegger? I Storbritannia eksisterer det en egen, lovregulert kanal hvor ansatte i det offentlige kan varsle direkte til parlamentet om kritiske forhold med alvorlige nasjonale implikasjoner. For media er det også krevende å stadig utfordre offentlighetsloven.
Det er heller ikke alltid så lett for media å forstå det de ser. Journalister som har kunnskap om hva som representerer risikofaktorer i en organisasjonskultur, vil derfor lettere forstå de prosessene som finner sted og som kan få konsekvenser for de beslutningene som fattes i disse organisasjonene.
Vil 22. juli-rapporten endre journalistikkens måte å analysere maktstrukturer og politiske kulturer? Vil de risikoforhold som kan ligge i politiske kulturer få større fokus? Misforstått lojalitet kan føre til effektiv maktutøvelse på kort sikt, men politisk ledelse på høyt nivå handler ikke bare om å gjennomføre egne partiprogram. Som følge av samfunnets kompleksitet, handler den i stadig større grad også om forvaltning av ulike former for samfunnsmessig risiko: Helse, miljø, sikkerhet, informasjonssikkerhet, korrupsjon og nettopp beredskap er bare noen slike eksempler.
Politiske kulturer har iboende mekanismer som i ekstrem grad kan fremme lojalitet- og konformitet. Aller farligst er det når det blir så systematisk at medlemmene av organisasjonen ikke selv forstår hva de er med på. I politiske kulturer stilles det derfor særlige krav til ledelse- for å motvirke utviklingen av lojalitetskulturer som setter evnen til kritisk tenkning hos den enkelte ut av spill, og som i verste fall uskadeliggjør de organisasjonsmedlemmene som tenker kritisk. Det media i større grad bør følge med på, er i hvilken grad ledelsen i offentlige beslutningsorgan aktivt legger til rette for en åpen ledelseskultur som oppfordrer til meningsbrytning om samfunnskritiske spørsmål. Å overse sammenhengen mellom organisasjonskulturer og beslutningsprosesser har nemlig en høy pris.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar